«Tyskerjente»,Oppslagsordet «tyskerjente» i Det Norske Akademis ordbok]</ref> også kalt «tyskertøs»<ref>[https://www.naob.no/ordbok/tyskertøs Oppslagsordet «tyskertøs» i Det Norske Akademis ordbok under og etter krigen, var kallenavn og skjellsord brukt om de norske kvinnene som hadde kjærlighetsforhold til tyske soldater og andre representanter for okkupasjonsmakten i Norge under andre verdenskrig 1940–1945. Eventuelle barn med norsk mor og tysk far ble ofte omtalt nedsettende som «tyskerunger» eller mer nøytralt som «krigsbarn».Sæveraas, Torgeir Ekerholt: «krigsbarn» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 26. april 2023 fra Kvinnene ble anklaget for å stå i ledtog med fienden og være kollaboratører. I etterkant av krigen ble en del av dem ofre for omfattende og grove hevnaksjoner og overgrep. De norske kvinnene som inngikk ekteskap med tyskere, mistet sitt norske statsborgerskap, ble internert i leirer i Norge og sendt til Tyskland. thumb|Den nederlandske motstandsbevegelsen med fanger 11. mai 1945: medlemmer av NSB, Den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Nederland, og skamklipte moffenmeiden eller moffenhoeren («tyskertøser»; moff er et gammelt, nederlandsk skjellsord for «tysker»). Statsminister Erna Solberg ba i 2018 på vegne av den norske regjering, om unnskyldning for måten norske myndigheter behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske soldater under krigen.
Også i Danmark ble kvinner med tysk kjæreste omtalt som «tyskertøse(r)».oppslagsordet «tyskertøs» i Den danske Ordbog
Kvinnenes bakgrunn thumb|«Folketyske» kvinner i Polen hilser de tyske soldatene i Wehrmacht som sine «befriere» med brød, frukt og drikke 2. september 1939, dagen etter Tysklands invasjon i landet.
thumb|Tysk soldat drikker sjampanje med fransk kvinne vest i det tyskokkuperte Frankrike i august 1940. thumb|Tyske soldater med smilende franske kvinner på en badestrand i Frankrike august 1940. thumb|Tyske soldater på biltur med italienske kvinner 1944.
Forholdene mellom de norske kvinnene og tyske soldatene varierte fra rene kjærlighetsforhold til opportunistiske forbindelser der kvinnen ville oppnå makt eller prestisje. Det skal ikke ha vært noen overvekt av NS-medlemmer eller -sympatisører.BT: Tyskerjentenes livslange straff – Helle Aarnes Arkivene fra interneringsleiren på Hovedøya opplyser at kvinnene kom fra «fattige kår», «fra landsbygda», og ofte med «mangelfull skolegang og utdannelse». Aldersmessig fordeling på Hovedøya: Over halvparten av kvinnene var mellom 15 og 24 år, ytterligere 23 % var under 30.Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 164)
Forskeren Kari Helgesen gjennomgikk politiarkivet i Molde for sommeren 1945 og konkluderte med at en «gjennomsnittlig tyskertøs» i Molde var født ca. 1921, kom fra en landkommune nær Molde, var vokst opp i et hjem med begge foreldre og beskjeden økonomi, far var fisker eller bonde, hun selv fikk ingen utdannelse utover folkeskolen, og var ansatt som hushjelp i en by eller et tettsted i hjemfylket. Av vedlagte fotografier fremgikk at kvinnene hadde et alminnelig pent utseende.Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 236-7)
Wehrmachts holdning Wehrmacht oppmuntret ikke disse forholdene, og når ikke-tyske kvinner etterlyste forsvunne tyske kjærester og forloveder, svarte militærmyndighetene rutinemessig at mannen var «savnet», selv om han i realiteten rett og slett var gift i hjemlandet.Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 120) Den tyske ekteskapsforordningen av 7. mai 1940, som gjaldt Wehrmacht, nedla generelt forbud mot ekteskap med utenlandske kvinner så lenge krigen pågikk. Etter okkupasjonen av Danmark, Norge, Nederland og Belgia ble forordningen endret gjennom en førerordre, slik at tyske soldater fikk gifte seg med «rasemessig beslektede personer i Nederland, Norge, Danmark og Sverige».Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 75) Ekteskap med samiske kvinner var derfor utelukket. Fra 1942 ble ekteskapsforordningen innstrammet. Nå het det at ekteskap og forplantning kun var ønskelig innenfor det tyske folk. Ikke minst ventet det «hundretusener av friske, tyske piker hjemme, og dessverre også tallrike unge soldatenker».Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 131)
SS og Lebensborn
Ifølge Heinrich Himmler var norske kvinner velkomne «mødre av godt blod», men «selv med sin beste vilje ikke i stand til å følge tysk tankegang», slik at de måtte omskoleres før et eventuelt ekteskap med en tysker.Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 129) Allerede i mai 1940 så en SS-lege for seg at man kunne oppgradere genmaterialet i «de rasemessig tilbakeliggende sørtyske regionene» ved å foreta en storstilt forflytning av norske kvinner dit.Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 183) Himmler ønsket å tilby «ariske» kvinner som ventet barn med en tysker, et alternativ til abort, som for øvrig var forbudt (fra 1943 med dødsstraff i Tyskland), og hadde i 1935 opprettet Lebensborn-programmet, som ble etablert i Norge fra 1941. Ca 1 200 av de ca. 8 000 barna i det norske Lebensborn-registeret ble født på Lebensborns fødehjem her i landet.
Register over kvinner smittet med kjønnssykdommer I Oslo ble det på tysk initiativ under krigen opprettet et kartotek over kvinner smittet med kjønnssykdom, et kartotek norske myndigheter benyttet seg av etter frigjøringen for å spore opp hvem som hadde vært sammen med tyskere.Ebba D. Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 61), forlaget Oktober, Oslo 2009, ISBN 978-82-495-0592-0 I Oslo jobbet seks kvinner og to menn utelukkende med sedelighetssaker under krigen. Tyskere assisterte norsk politi ved razziaer og pekte ut hvilke kvinner de ville ha tvangsundersøkt. Aksjonene var ikke rettet mot prostitusjon, men et ledd i bekjempelse av kjønnssykdom.Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 133)
Årsaker til reaksjonene Den norske eksilregjeringen ønsket å bygge opp en isfront mot de tyske okkupantene, og dette gjaldt da selvfølgelig slik kontakt. I mai 1941, like før alle radioapparater ble beslaglagt, bortsett fra for medlemmer av Nasjonal Samling, tok regjeringens talsmann Toralv Øksnevad avstand fra disse kvinnene i sterke ordelag, samtidig som omfanget ble sterkt minimert.Gjengitt i Pedersen, side 38-39
Utvilsomt har det virket provoserende på ganske mange i en befolkning som strevde med å få hverdagen til å gå opp, å bli konfrontert med norske jenter i hyggelig og glad passiar med representantene for okkupantene. Johan Scharffenberg kritiserte høsten 1945 reaksjonene mot de såkalte «tysketøsene», og mente at disse hadde sin rot i blandingen av tre forhold: nasjonalfølelse, sjalusi og kjønnsmoral.Senje, side 36-37 Det forhold at det oppsto vel så sterke reaksjoner, herunder internering, mot de jentene som etter fredsslutningen hadde kontakt med allierte soldater,«på en måte som sterkt irriterte befolkningen», rikspolitisjef Andreas Aulie i artikkelen «Spørsmålet om sikringstiltak overfor tyskerjentene», i Rettsoppgjørets kriminalpolitiske og sosiale problemer, Den norske kriminalistforenings publikasjoner, nr 1, Oslo 1946 tyder på at også de to siste faktorene var til stede.Pedersen, side 87
Konsekvenser
thumb|Flere «tyskertøser» ble snauklipt som stigmatiserende skamstraff etter krigen. I Frankrike ble tyskerjentene kalt les tondues (=«de snauklipte»). Her klippes en kvinne i Montélimar 1945.
Allerede i september 1940 registrerte dansk politi at kvinner ble skamklipt for å ha gått med tyskere. Dette var de første motstandshandlingene under okkupasjonen.Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 95) I Frankrike, der fenomenet var mer utbredt enn i nordiske land, kalles disse kvinnene les tondues («de snauklipte»).Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 247) Gertrude Stein skriver i boken Kriege, die ich gesehen habe («Kriger jeg har sett»): «I dag står landsbyen på hodet fordi de skal klippe håret av jentene som var sammen med tyskere under okkupasjonen, de kaller det 1944-frisyren, og det er selvfølgelig grusomt siden klippingen skjer offentlig, det er i dag det skjer.»Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 152) I Frankrike ble noen «tyskertøser» skutt ved standrett.Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 37)
Norge og Danmark var de eneste landene som internerte kvinnene i leirer. Noen ble snauklippet, oppstilt offentlig til spott og spe, og navnene deres hadde ofte vært på trykk i illegale aviser. «Å ta håret av en tyskerhore er for mild straff, de skal hates og plages på alle måter, både mannlige og kvinnelige landssvikere,» heter det i et sitat fra et innlegg i Arbeiderbladet.BT: De brøt ingen lov – Helle Aarnes En dansk «tyskertøs» sa treffende: «Vi pikene ble jo egentlig behandlet dårligere enn tyskerne selv.»Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 156) Hun glemte da at tyske soldater etter krigen ble satt til å rydde vestkysten av Jylland for landminer, noe som kostet mange av dem livet.Kristin Aalen: «Sterkt om danske krigsforbrytelser etter 2. verdenskrig», Stavanger Aftenblad 23. juni 2016
De som sto bak skamklipping av tyskerjentene, var nesten alltid menn, sjelden alene, men i noen tilfeller assistert av kvinner. Ofte hadde gjerningsmennene selv hatt kontakt med tyskere og fryktet et rykte som «stripede», slik at det ble viktig å demonstrere at de var på «den rette siden».Gjøstein, Margreta: Tyskarkvinnene i Bergen, under og etter andre verdskrig hovedoppgave i historie 2007, Universitetet i Bergen Undersøkelser fra Danmark har vist at én av ti var kjenninger av politiet, og i like mange tilfeller var alkohol med i bildet. De fleste var arbeidere eller lærlinger i alderen 17-35 år.Warring, Anette: «Danske tyskerpiger - hverken ofre eller forræder», i Dag Ellingen m. fl.: Kvinner, krig og kjærlighet, J.W. Cappelens Forlag 1995 ISBN 978-82-021-5712-8
Internering Det å ha et forhold til en tysk mann var i seg selv ikke nok til tiltale etter landssviklovgivningen, men mellom 3 000 og 5 000 kvinner ble likevel internert mellom mai 1945 og den påfølgende vinter, uten rettslig kjennelse, uten advokatbistand eller mulighet for å anke. Som rettsgrunnlag viste man til en provisorisk anordning for tiltak mot kjønnssykdommer.Provisorisk anordning av 12. juni 1945 om åtgjerder mot kjønnssykdommer Videre ble det påberopt et beskyttelsesbehov mot privat rettsforfølgelse og overgrep. En provisorisk anordning fra 1943 hjemlet slik internering uten domstolsbehandling.Provisorisk anordning av 26. februar 1943, om polititjenesten i Norge under krig, § 6
Kvinnene ble enten innkalt av helserådene, eller innbrakt av politiet. Også Milorg-grupper kunne foreta slike arrestasjoner, selv om de ikke hadde politimyndighet og dette lå derfor utenfor deres mandat.Pedersen, side 150–151 Kvinnene ble deretter forhørt, og der hvor det forelå mistanke om at andre forhold var til stede slik at det kunne reises landssviksak, ble kvinnene overført til politiets landssvikavdeling, i Oslo på Bredtvet kvinnefengsel.Gjestland, Trygve og Gundersen, Thor: «Tyskertøser» på Hovedøya, St. Hallvard nr 2/1990, side 11
Grunnlaget for interneringen var opplysninger om kvinnenes vandel de siste årene, herunder hvor mange ganger de var behandlet for gonoré eller syfilis. Det var kvinnenes vandel de siste årene som var utslagsgivende, og ikke nødvendigvis deres situasjon våren 1945.
Det ble derfor politiet eller helsemyndighetene som bestemte hvor lenge interneringen skulle vare, noe som var uheldig for de internerte.Terje Andreas Pedersen: Vi kalte dem tyskertøser, side 89, Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag, 2012, ISBN 978-82-304-0086-9 Gjennomsnittlig varte interneringen i to måneder, men det var store individuelle forskjeller, fra et par-tre dager og opp til litt over seks måneder. Interneringen bar preg av fengsling. I noen leirer var disiplinen så streng at det var straffbart å plystre, og det ble advart om at vaktene åpnet ild «ved behov».
Den største av ca. 40 leirer lå på Hovedøya ved Oslo, og der var bare en tredjedel av de 1 100 innsatte smittet med syfilis eller gonoré.Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 163)