miniatyr|Røde sløyfe – det internasjonale symbolet for solidaritet med verdens hivsmittedet Humant immunsviktvirus (hiv) er et lentivirus av retrovirusfamilien som forårsaker ervervet immunsviktsyndrom – bedre kjent som aids. Weiss RA (mai 1993). «How does HIV cause AIDS?». Science 260 (5112): 1273–9. PMID 8493571.
Aids betegner en dødelig tilstand hvor immunsystemet har sviktet og hvor kroppen ikke har noe forsvar mot livstruende, såkalte opportunistiske infeksjoner. Hivsmitte skjer i første rekke ved overføring av blod og sæd, dernest ved vaginalsekret, preseminal væske eller brystmelk. I disse kroppsvæskene er hiv til stede både som viruspartikler og i infiserte immunceller. Av disse er sæd det mediet som inneholder klart høyest konsentrasjon av viruspartikler. Ubeskyttet sex er derfor den klart største smittevei ved siden av bruk av kontaminerte sprøytespisser, brystmelk, og overføring fra mor til barn ved fødsel. Testing av blodprodukter for hiv har i stor grad eliminert smitte gjennom blodtransfusjon eller infiserte blodprodukter i industriland, men ulykker forbundet med blodoverføring forekommer.
Hivinfeksjon anses som pandemisk av Verdens helseorganisasjon (WHO). Anslagsvis mellom 40 og 50 millioner mennesker verden over er smittet, over 60 % av dem i Afrika sør for Sahara. Fra viruset ble påvist i 1981 til 2006 har mer enn 25 millioner mennesker utviklet aids og dødd. UNAIDS (2006). «Overview of the global AIDS epidemic – 2006 Report on the global AIDS epidemic». (PDF). Besøkt 11. mars 2010. Hiv smitter rundt 0,6 % av verdens befolkning. Bare i 2005 krevde aids anslagsvis 2,4–3,3 millioner liv, hvorav mer enn var barn. En tredel av dødsfallene er i Afrika sør for Sahara. Epidemien har for de rammede landene i Afrika medført enorme tilbakeskritt i øknonomisk og sosial utvikling og er en viktig årsak til økt fattigdom. Greener, R. (2002). «AIDS and macroeconomic impact ». State of The Art: AIDS and Economics. IAEN. ss. 49–55
Viruset ble offisielt påvist 5. juni 1981. HTLV-3 (human T-lymphotropic virus-III), er en tidlig betegnelse på viruset. Andre navn som ble brukt på viruset i pandemiens begynnelse var lymphadenopathy-associated virus (LAV), og AIDS-associated retrovirus (ARV).
Smitteoverføring miniatyr|Hiv Hiv kan smitte alle som eksponeres for det uansett kjønn eller seksuell legning, men hiv er i seg selv ikke et veldig smittsomt virus. Helt spesielle forutsetninger må ligge til grunn for at smitteoverføring kan skje. Smittemediet må inneholde høye konsentrasjoner av viruspartikler for at viruset skal kunne infisere de celler i kroppen som det er avhengig av for å kunne reprodusere seg. I praksis er det bare blod, sæd og vaginalsekret som har høye nok konsentrasjoner av virus. Spytt, tårevæske, urin og avføring kan inneholde virus, men i for lave konsentrasjoner til at det representerer noen reell smittefare. Det skyldes naturlige enzymer i disse kroppsvæskene som bryter viruset ned og reduserer og nærmest eliminerer virusets mulighet til å infisere de celler i kroppen (CD4-celler) som det er avhengig av.
Hovedsakelig skjer smitte ved ubeskyttet sex, dvs at infisert sæd kommer i berøring med partnerens slimhinner. I praksis vil det si vagina eller anus. Smitte ved sædutløsning i munn er også mulig, men mindre sannsynlig, da spytt i munnhulen inneholder store mengder av naturlige enzymer som bryter viruset ned. Munnhulen og tannkjøttet kan imidlertid ha usynlige rifter og sår som kan danne en åpen port for viruset. Sannsynligheten for smitte vil også øke drastisk om man har andre infeksjonssykdommer som letter passasjen for viruset.
venstre|miniatyr|Animasjon som viser Hivs reproduksjon
Homofile er i den vestlige verden (USA og Vest-Europa) samt i Latin-Amerika statistisk overrepresentert. I Øst-Europa og Asia er delte sprøyter blant rusmiddelavhengige vanligste smittevei, men det er trolig en del underrapportering av homoseksuell smitte. Det er også en del menn som har sex med andre menn uten at de definerer seg som homofile. I Afrika er heteroseksuell smitte det vanligste.
Smitteoverføring skjer lettere fra mann til mann enn fra mann til kvinne eller omvendt, da viruset først og fremst finnes i større konsentrasjoner i sæden hos mannen og i mye mindre grad i kvinnelige vaginalsekreter, og fordi slimhinnen i skjeden er tykkere og mer motstandsdyktig mot rifter og sår under samleie. Ubeskyttet analsex regnes derfor som høyrisiko og betydelig mer risikabelt enn ubeskyttet vaginal sex.
Som en rekke andre kjønnssykdommer kan smitte også overføres ved blodsmitte – eksempelvis ved bruk av urene sprøyter, ved blodoverføring, eller ved bruk av urene instrumenter i forbindelse med et kirurgisk inngrep. Smitte ved blodoverføring skjer ikke i Norge i dag. I 1985 ble det innført strenge krav til hiv-test av avgitt blod ved norske blodbanker.
Myter og fakta om smitteveier miniatyr|Hivs reproduksjonssyklus Hiv kan ikke smitte ved vanlig kroppskontakt, ved kyssing eller ved bruk av felles gjenstander som er i berøring med kroppen, som drikkeglass, spisebestikk, toalett etc. Hiv er som sagt et lite smittsomt virus. Selv under optimale betingelser for viruset vil det ikke nødvendigvis smitte. Den viktigste faktor som bestemmer smittsomheten hos en smittebærer, er mengden av viruspartikler i blod eller sæd, såkalt virus load eller viruslast. Lav viruslast reduserer smitterisikoen betydelig, mens høy viruslast øker den tilsvarende.
Viruslast er særlig høy i månedene etter at smitte har funnet sted samt under utviklingen av aids. Det betyr at en nysmittet som ikke kjenner sin smittestatus og fortsetter med å praktisere ubeskyttet sex, er en høypotent smittebærer. I tiden mellom nysmitte og utvikling av aids, som kan ta mange år, vil viruslast ligge på et lavt eller moderat nivå og øke gradvis samtidig som immunforsvaret undertrykkes.
Idet den smittede kommer under behandling, vil viruslast synke mot så lave nivåer at virusmengden ikke lenger kan måles, og den smittede er da i realiteten ikke smitteførende. Viruset er fortsatt i kroppen, men lar seg ikke lenger påvise.
Subtyper av hiv Ett av de store hindrene ved behandlingen av hiv er virusets store genetiske variasjon. Det finnes to hovedtyper av hiv – hiv-1 og hiv-2. Hiv-1 er i slekt med virus funnet i gorillaer og sjimpanser i Vest-Afrika, mens hiv-2 er beslektet med virus funnet i apearten Sooty Mangabey, som finnes i skogene fra Senegal til Ghana. Det er hiv-1 gruppe M-viruset som er det dominerende og som forårsaker aids. Gruppe M kan så igjen deles inn i en rekke subtyper basert på deres genetiske data. Hiv-2 anses for å være mindre virulent og mindre smittsomt enn Hiv-1.
Hiv-01 gruppe M Her nevnes bare gruppe M, siden det er i denne gruppen man finner de subtyper som inneholder patogene strenger av viruset.
Gruppe M er den mest utbredte type av hiv. Mer enn 90 % av alle tilfeller av hivsmitte stammer fra denne gruppen. Innenfor gruppe M finnes så en rekke subtyper som benevnes som Subtype A etc. Det finnes også kombinasjonsformer av ulike subtyper, såkalte CRF (Circulating recombinant forms). Disse er også nummerert. CRF12_BF vil da bety en kombinasjon av subtype B og subtype F.
Subtype A: Vanlig i Vest-Afrika Subtype B: Den vanligste i Europa, Amerika, Thailand og AustraliaGoudsmit, Jaap. Viral Sex; The Nature of AIDS. Oxford University Press. New York, New York, 1997. Pg. 51–58. Retrieved May 25, 2008. Subtype C: Den vanligste i Sør-Afrika, India og Nepal Subtype D: Er bare registrert i Øst-Afrika og Sentral-Afrika Subtype E: Er bare registrert i kombinasjon med Subtype A (CRF01_AE) Subtype F: Er funnet i Sentral-Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa Introduction to HIV types, groups and subtypes. March 3, 2008. Retrieved May 25, 2008. Subtype G: (og CRF02_AG) er bare funnet i Afrika og Sentral-Europa Subtype H: Er bare registrert i Sentral-Afrika Subtype I: Er nå omdefinert til CRF04_cpx, der cpx står for complex recombination of several subtypes Subtype J: Er bare registrert i Vest-, Nord- og Sentral-Afrika samt i Karibien. Subtype K: Er bare registrert i Kongo og Kamerun
Disse subtypene kan igjen deles inn i nye subtyper, som da benevnes f.eks. Subtype A1, A2, B1, B2 etc.
Hiv-02 Hiv-02 har bare sporadisk vært registrert utenfor Afrika.
Resistens Resistens mot antiretroviral behandling oppstår ved genetiske mutasjoner mellom ulike subtyper av viruset. The Stanford HIV Drug Resistance Database og The International Aids Society oppdaterer kontinuerlig en liste over de mest vanlige resistente formene.
Superinfeksjon Superinfeksjon betegner en tilstand der en allerede smittet person smittes på nytt av en annen streng av viruset. Dette kan skje dersom den smittede ikke endrer risikoatferd, men fortsetter med utveksling av brukte sprøytespisser eller ubeskyttet sex. Superinfeksjon vil lettere kunne medføre resistens og hurtigere sykdomsforløp samt mutasjon som danner mer potente virus. Pr. 2005 var det bare registrert 16 tilfeller med superinfeksjon på verdensbasis.
Påvisning Ved hiv-testing var det tidligere ikke selve viruset som ble påvist, men de antistoffer kroppen dannet mot det. Det kan ta mer enn seks måneder før kroppen danner slike antistoffer. Tiden mellom smitte og dannelsen av antistoffer er en såkalt vindusperiode der en hivtest vil kunne gi negativt utslag, mens man i virkeligheten er smittet. Ettersom virusmengden er høyest i de første månedene etter smitte, kan dette medføre at man er svært smitteførende uten å vite det.
Nyere tester reagerer imidlertid både på antigen (selve viruset) og antistoffer. Dermed er tiden mellom smitte og sikker påvisning drastisk redusert. En hivtest er i dag relativ sikker tre uker etter smitte, og helt sikker tolv uker etter smitte.
Fra hiv til aids venstre|miniatyr|Hiv-vironHiv er viruset som ubehandlet fører til aids.http://go.startsiden.no/go/e/content_results;siteId=230;afu=verden.abcsok.noa47index.html%3Fq%3Drevers+transkriptase%26x%3D0%26y%3D0%26lr%3D/http://www.fhi.no/dav/F2AA67CBCB.ppt Hiv er et såkalt retrovirus, som vil si at det angriper levende celler i kroppen gjennom å binde seg til celleoverflaten og sende sitt arvestoff av typen RNA inn i vertscellen, der det konverteres til DNA og inkorporeres i cellens eget arvestoff. Ettersom virus ikke har noe eget stoffskifte, utnytter det vertscellens stoffskifte til å danne kopier av seg selv.
Det er særlig de celler som er vitale i menneskets immunforsvar, de såkalte T-4- eller CD-4-celler (lymfocytter), som angripes av viruset. CD-4- eller T-4-cellene er hvite blodlegemer som har en sentral funksjon i koordineringen av immunologiske reaksjoner i kroppen. Når et stort nok antall slike celler er infisert, vil hele reguleringen av immunsystemet bryte sammen. Idet viruset har trengt inn i cellen, "omdefineres" cellens funksjon til å bli en "fabrikk" for reproduksjon av nye viruskopier, som igjen infiserer nye celler. Gradvis brytes dermed hele immunforsvaret ned. En rekke såkalte opportunistiske infeksjoner vil da oppstå – det vil si infeksjoner som kroppen normalt holder stand mot, men som utnytter immunsystemets svekkelse til å blusse opp og angripe kroppen. Den vanligste av disse opportunistiske infeksjonene er pneumocystis carinii pneumoni (PCP) eller med sin nyere betegnelse pneumocystis jeroveci pneumoni. Dette er en candidainfeksjon på lungene som er meget sjelden uavhengig av aids og som ubehandlet har et dødelig forløp. Andre opportunistiske infeksjoner kan være soppinfeksjoner i spiserør og/eller munnhule, vedvarende herpes simplex, kryptokokk-infeksjon, avmagringssyndrom, spesielle former for hudkreft (Kaposis sarkom) som praktisk talt bare opptrer i forbindelse med aids, og hjernetoxoplasmose. Når mengden av CD-4-celler er under en viss målbar grense (som f.t. retningsgivende er satt ved 350 viruskopier pr. ml blod) og en av de aidsdefinerende opportunistiske infeksjonene inntrer, har den hivsmittede utviklet aids og vil uten behandling dø.
Symptomer