Yoshihiro Francis Fukuyama (født 1952) er en amerikansk statsviter, politisk økonom og forfatter. Han er seniorforsker ved Center on Democracy, Development and the Rule of Law ved Stanford University i California. Før dette var han professor ved Paul H. Nitze School of Advanced International Studies og leder for det internasjonale utviklingsprogrammet ved Johns Hopkins University.
Han er mest kjent for sin bok The End of History and the Last Man fra 1992, hvor han hevder at den verdensomspennende spredningen av liberalt demokrati og markedsøkonomi etter vestlig modell markerer slutten for menneskehetens sosiokulturelle utvikling. Med Berlinmuren og Sovjetunionens fall er historien som kamp mellom ideologier over. Til tross for hans spådom om liberalismens triumf som politisk og økonomisk organisasjonsform, utelukker han ikke andre ideologier som midlertidig tilbakevendende fenomener.
Fukuyama har blitt assosiert med den nykonservative bevegelsen, som han senere har distansert seg fra. Tesen presentert i The End of History and the Last Man plasserer ham som liberal. Andre aspekter ved Fukuyamas tenkning kan klassifiseres som konservative. Han er en utpreget utviklingsoptimist, men advarer samtidig sterkt mot transhumanismen.
Familiebakgrunn Japanskættede Francis Fukuyama ble født i bydelen Hyde Park i Chicago. Farfaren flyktet fra den russisk-japanske krig til Los Angeles i 1905, og drev en forretning frem til han ble internert som følge av angrepet på Pearl Harbor under den andre verdenskrig. Faren, Yoshio Fukuyama (1921–1995), unnslapp interneringen, og utdannet seg til protestantisk prest. Han tok deretter doktorgrad i sosiologi ved University of Chicago, hvor han underviste i teologi. Moren, Toshiko Kawata Fukuyama, ble født i Kyoto i Japan som datter av Shiro Kawata, grunnlegger av Det økonomiske fakultet ved Kyotos universitet og første rektor ved Osaka bys universitet. Francis Fukuyama vokste opp som enebarn på Manhattan i New York, hadde liten kontakt med japansk kultur, og lærte aldri japansk. Fra 1967 var familien bosatt i nærheten av Pennsylvania State University.
Francis Fukuyama er gift med Laura Holmgren, som han har tre barn med. Paret er medlemmer av en presbyteriansk kirke, men Fukuyama beskriver seg selv som agnostiker. Foruten morsmålet engelsk snakker han fransk, og kan i tillegg lese russisk, latin og gammelgresk.
Utdannelse og karrière Fukuyama har bachelorgrad i filosofi fra Cornell University, hvor han studerte politisk filosofi under Allan Bloom. Både Bloom og dennes læremester, Leo Strauss, kritiserte relativisme, historisisme og scientisme. Fukuyama begynte deretter å studere litteraturvitenskap ved Yale University, og studerte i seks måneder under Roland Barthes og Jacques Derrida i Paris. Etter dette forandret han mening, fordi han mente faget var for abstrakt. Fukuyama studerte deretter statsvitenskap ved Harvard University, hvor han skrev doktorgradsavhandling om Sovjetunionens trusler om intervensjon i Midtøsten. Blant hans forelesere var toneangivende professorer som Samuel P. Huntington og Harvey Mansfield.
Han var tilknyttet den statsvitenskapelige avdelingen ved tankesmien RAND Corporation 1979–1980, 1983–1989 og 1995–1996, professor i offentlig politikk ved George Mason University 1996–2000 og professor i internasjonal politisk økonomi ved Johns Hopkins University 2000–2010. I to omganger har han også vært ansatt i Utenriksdepartementet, som ekspert på Midtøsten 1981–1982 og som visedirektør for europeisk politikk og forsvar i 1989. Med dette var han en sentral bidragsyter til Reagan-doktrinen, som søkte å begrense Sovjetunionens globale innflytelse i den kalde krigens sluttfase. Fra 2010 er han seniorforsker ved Center on Democracy, Development and the Rule of Law, en del av Freeman Spogli Institute for International Studies ved Stanford University.
Fukuyama var oppnevnt som medlem av USAs delegasjon til de egyptisk-israelske samtalene om palestinsk selvstyre under president Ronald Reagan 1981–1982 og medlem av The President's Council on Bioethics under president George W. Bush 2001–2004. Fra oppstarten i 1997 var han tilknyttet den nykonservative tankesmien Project for the New American Century. I årene 2006–2008 fungerte han som rådgiver for Muammar al-Gaddafi gjennom selskapet Monitor Group. I 2005 var han med på å grunnlegge kvartalstidsskriftet The American Interest, hvor han er formann i redaksjonsrådet. Han er også styremedlem i tankesmiene Global Financial Integrity og Inter-American Dialogue samt tilknyttet Carnegie Endowment for International Peace og Center for Global Development.
Sentrale teorier og standpunkter The End of History and the Last Man thumb|Bokomslaget til The End of History and the Last Man. thumb|Utviklingen i antall frie (grønt), delvis frie og ufrie stater, som definert av Freedom House, i perioden 1972–2005.
Fukuyamas bok The End of History and the Last Man bygger videre på hans essay «The End of History?», publisert i tidsskriftet The National Interest i 1989. I boken argumenterer Fukuyama for at menneskehetens historiske utvikling som en kamp mellom ideologier har kommet ved veis ende, og at liberalismen som politisk og økonomisk organisasjonsform representerer «den menneskelige styresettets endelige form»:
«Det vi er vitner til, er kanskje ikke bare den kalde krigens avslutning, eller opphøret av en bestemt periode i etterkrigstidens historie, men historiens slutt som sådan: det vil si sluttpunktet for menneskehetens ideologiske utvikling og universaliseringen av det vestlige liberale demokratiet som den menneskelige styresettets endelige form.»
Tesen markerte et brudd med forskere som Robert Keohane og Paul Kennedy, som i 1980-årene hadde uttrykt bekymring for USAs minkende andel av verdensøkonomien og hvilke konsekvenser dette ville få politisk.
Kjernepunktene i Fukuyamas tese er at historien må bli ansett som en evolusjonær prosess; at «historiens sluttpunkt» ikke betyr hendelsenes slutt; at pessimisme på vegne av menneskehetens fremtid er berettiget ut fra menneskets manglende evne til å kontrollere teknologi; og at det ikke vil skje noe fremskritt fra liberalt demokrati til et alternativt system. Dette begrunner han filosofisk og empirisk. Den vanligste misforståelsen er å tolke «historien» i Fukuyamas tese som «tiden». Han hevder ikke at tiden har stoppet, eller at hendelser vil stoppe å skje. Han åpner dessuten for midlertidige opphold, som for den del kan vare i århundrer, med andre organisasjonsformer enn liberalismen.
Fukuyama mener indre motsetninger har ødelagt for tidligere ideologier, men at disse ikke finnes i liberale demokratier, «fordi de er fullendte som idealer.» Et annet sentralt argument er demokratisk fredsteori, som hevder at demokratier sjeldent eller aldri vil krige mot hverandre, fordi krig har opphav i ideologisk konflikt. Et empirisk belegg for dette er opphøret av mellomstatlige konflikter i Sør-Amerika, Sørøst-Asia og Øst-Europa mellom stater som gikk fra militærdiktaturer til liberale demokratier. Ifølge flere studier var det en stor og plutselig nedgang i antallet kriger, væpnede konflikter, etniske konflikter, revolusjoner og flyktninger etter den kalde krigen. En annen innfallsvinkel viser at antallet liberale demokratier økte dramatisk gjennom 1900-tallet, hvilket har støtte i studier gjort av Freedom House.
Skjønt deres konklusjoner er ulike, har Fukuyamas dialektiske historiesyn visse likhetstrekk med Karl Marx, som ut fra et deterministisk og materialistisk historiesyn spådde at kommunismen ville erstatte kapitalismen. Fukuyama selv identifiserer seg til en viss grad med Marx, men sterkest med den tyske filosofen Hegel, opphavsmannen til den idealistiske dialektikken, slik som filosofen Alexandre Kojève også gjorde. Til sammenligning mente Kojève at historiens utvikling ville gå i retning av en «universell og homogen» stat, som mest sannsynlig ville bestå av liberale og sosialdemokratiske elementer. Kojève la imidlertid vekt på denne statens (og dens borgeres) nødvendige «postpolitiske» karakter, hvilket gjør sammenligningen utilfredsstillende. Kojèves teori lar seg heller ikke redusere til kapitalismens endelige triumf.
Boken skapte stor debatt ved utgivelsen, og har blitt kritisert av både høyre- og venstresiden i politikken. Samuel P. Huntington formulerte tesen om «sivilisasjonenes sammenstøt» i essayet «The Clash of Civilizations» fra 1993 som et direkte motsvar til Fukuyama. Jacques Derrida og marxister har kritisert tesen på grunnlag av ideologisk uenighet om det liberale demokratiet. Andre venstreorienterte har vært kritiske til Fukuyamas påstand om liberalismens manglende utfordrere. Radikal islamisme og Russland og Kinas voksende politiske og økonomiske innflytelse har også stått sentralt i motargumentene. Nettopp med basis i disse utgav Robert Kagan i 2008 sin bok The Return of History and the End of Dreams, hvis tittel spilte på Fukuyamas. Med særlig henvisning til terrorangrepet den 11. september 2001 har Fukuyama blitt beskyldt for «naivt drømmeri» av den amerikanske høyresiden.
Fukuyama selv har senere innrømmet at tesen er ufullstendig, men av en annen grunn enn sine kritikere. I Our Posthuman Future: Consequences of the Biotechnology Revolution fra 2002 skriver han: «Historiens slutt kan ikke komme før moderne naturvitenskap og teknologi tar slutt.» På det politiske plan spår Fukuyama at menneskehetens kontroll over dens egen utvikling (transhumanismen) vil ha en stor og muligens ødeleggende innvirkning på det liberale demokratiet.
Nykonservatisme thumb|Fukuyama i Paris i januar 2009.
Særlig for sitt bidrag til Reagan-doktrinen og Project for the New American Century (PNAC) har Fukuyama blitt forbundet med fremveksten av den nykonservative bevegelsen i USA. I 1998 var han med på å signere PNACs brev til president Bill Clinton som anbefalte å støtte irakiske opprørere for å styrte Iraks daværende president, Saddam Hussein. Han var også blant de 40 som underskrev William Kristols brev til president George W. Bush den 20. september 2001, der de ikke bare anbefalte å «fange eller drepe Osama bin Laden,» men også bli med på «et bestemt forsøk på å fjerne Saddam Hussein fra makten i Irak.»
Fukuyama begynte etterhvert å distansere seg fra president Bush' nykonservative utenrikspolitikk, og mente den var altfor mye basert på militarisme og direkte intervensjon. I slutten av 2003 hadde han inntatt en klart kritisk holdning til krigen i Irak. Under American Enterprise Institutes årlige middag i februar 2004 erklærte Dick Cheney og Charles Krauthammer begynnelsen på en unipolar æra med amerikansk hegemoni, til stor jubel fra forsamlingen. Fukuyama mente at samarbeidspartnerne fra PNAC hadde mistet kontakten med virkeligheten, og har visstnok ikke snakket med sin tidligere venn Paul Wolfowitz siden. Wolfowitz hadde vært professor og dekan ved Paul H. Nitze School of Advanced International Studies da Fukuyama begynte der i 2000, og hadde bidratt akademisk og politisk til den nykonservative bevegelsen. Et essay i The New York Times fra februar 2006 regnes som Fukuyamas oppgjør med nykonservatismen. Her mener han at nykonservatismens moment er over, og at krigen mot terror må demilitariseres: