Slaget om Frankrike var Tysklands invasjon i 1940 av Luxembourg, Nederland, Belgia og Frankrike under den andre verdenskrig. Bakgrunnen var krigserklæringen fra Storbritannia og Frankrike, året før, grunnet den tysk-sovjetiske invasjonen av Polen 1. september 1939. Frem til det tyske angrepet var det knapt noen kamphandlinger på bakken, i samtid og ettertid kjent som The Phoney War («den falske krigen»).

Den tyske invasjonen begynte 10. mai 1940 og besto av to adskilte faser. I den første fasen angrep tyske styrker Luxembourg, Nederland og Belgia, mens den tyske hovedstyrken rykket frem mot Frankrike gjennom Ardennene. Hensikten var å avskjære og omringe styrkene til de allierte, som beveget seg nord-østover for å møte tyske styrker i Belgia og Nederland. Den tyske planen lyktes. Nederland og Belgia kapitulerte, mens franske og britiske styrker i Belgia og Nord-Frankrike ble omringet. Mesteparten av den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF) unnslapp tysk fangenskap ved evakueringen fra Dunkerque i slutten av mai og begynnelsen av juni 1940.

I den andre fasen, med start 5. juni, angrep de tyske styrkene videre sydover i Frankrike. Den franske regjeringen flyktet til Bordeaux, og Paris ble erklært åpen by. Frankrike kapitulerte den 25. juni, og den tredje franske republikk ble erstattet av Vichy-regimet. For Tyskland var det en stor seier, og for de allierte var det et tilsvarende stort tap. Diktatoren Adolf Hitler og hans regime fikk en popularitet internt i Tyskland som aldri senere ble overgått. Etter Frankrikes kapitulasjon var Tysklands eneste reelle gjenståennde krigførende motstander Storbritannia. Frankrike ble delt inn i en tysk okkupasjonssone i nord og vest, en liten sone i sørøst som ble annektert av Italia, og en stor restdel under Vichy-regimet som samarbeidet med aksemaktene. Under felttoget begikk Wehrmacht en rekke brudd på krigens lover, fremst av de forbrytelse mot freden ved angrep på de nøytrale landene Luxembourg, Nederland og Belgia. Tyske styrker drepte også tusenvis av krigsfanger, særlig var franske fargede fanger utsatt.

For franskmenn var nederlaget et sjokk, og krigen førte til mellom 6–8 millioner interne flyktninger. Ulike deler av samfunnet beskyldte hverandre for å ha forårsaket tapet, et gjennomgående tema var at landets innbyggere og institusjoner var blitt dekadant. Knapt noen, hverken i Frankrike eller andre land, forventet nederlaget, selv store deler av den tyske generalstaben var skeptisk til angrepsplanen. Frankrikes kapitulasjon anses av mange historikere som et vendepunkt i det 20. århundre. En opprinnelig europeisk konflikt utviklet seg, grunnet Frankrikes nederlag, til en verdensomfattende krig. Frankrike var under tysk kontroll til etter invasjonen i Normandie og invasjonen av Sør-Frankrike i 1944, mens Luxembourg, Belgia og Nederland ble befridd sent i 1944 og 1945. Etter fredslutningen i 1945 bidro erfaringene fra nederlaget til Frankrikes langvarige kamp for å beholde sine kolonier, men de ledet også til franske atomvåpen (force de frappe), tysk-fransk tilnærming og grunnlaget for det som i dag er Den europeiske union (EU).

Bakgrunn

Tysk gjenopprustning og fransk krigsfrykt Etter første verdenskrig forsøkte Tyskland å omgå begrensningene på militære styrker i Versaillestraktaten. Til tross for det, var de tyske militære bevilgningene under én prosent av landets nasjonalinntekt da det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP, under Adolf Hitler (1889–1945), kom til makten i 1933.Stevenson 2012, s. 528–529Forczyk 2017, s. 64 Hitler beordret en rask opprusting av Tyskland, og økte bevilgningene til de væpnede styrkene til rundt 10 prosent av landets nasjonalinntekt.Forczyk 2017, s. 69, 74-75 I 1939 hadde rustningsutgiftene nådd 29 % av brutto nasjonalprodukt.Hobson 2015, s. 401 Med opprustningen skulle Tyskland få en offensiv kapasitet, Hitler uttrykte privat at hensikten med opprustningen var å knuse Frankrike.Forczyk 2017, s. 69 Tyske militære prosedyrer (doktrine) la vekt på overraskelse, og lokalt initiativ, såkalt oppdragstaktikk (tysk: auftragstaktik), og som en konsekvens av det, behovet for god kommunikasjon.Clark 2016, s. 16–17

I mellomkrigstiden (1918–1939) brukte Frankrike relativt mye penger på forsvaret. En god del ble imidlertid benyttet på områder hvor det hadde liten effekt, som den franske marinen (fransk: Marine nationale). Mye gikk også til utstyr som var lite egnet ved et eventuelt tysk angrep.Forczyk 2017, s. 44-55 Samtidig forsøkte landet å sikre seg med allianser for å demme opp for Tyskland, noe det hadde lite suksess med. Storbritannia var avvisende til å bli dratt inn i en ny europeisk storkrig,Weinberg 1994, s. 20 Kershaw 2009, s. 41Jackson 2004, s. 66–69 og ga ikke Frankrike en offisiell sikkerhetsgaranti før i februar 1939.Carswell 2019, s. 31–33, 41 USA, alliert med Frankrike under første verdenskrig, oppsummerte erfaringene fra krigen med et mål om å holde seg utenfor fremtidige europeiske konflikter. I mellomkrigstiden hadde USA en hær på knappe ett hundre tusen soldater.Weinberg 1994, s. 17, 24

Maginotlinjen og franske allianser

I 1930-årene bygde Frankrike en rekke med festningsverk, kalt Maginotlinjen, langs grensen mot Tyskland.Clayton Donnell, The Battle for the Maginot Line, 1940 (Pen and Sword, 2017). Tanken bak var å kunne benytte færre soldater, avskrekke en tysk invasjon, og om Tyskland uansett invaderte, sørge for at det ble gjennom Belgia, hvor de beste franske styrkene ville bli utplassert.May, 2000, s. 118–120Jackson 2004, s. 26–27 Krigen ville med det utkjempes utenfor fransk territorium, og en ville unngå ødeleggelsene under første verdenskrig. Hoveddelen av Maginotlinjen gikk fra grensen mot Sveits og endte i nord ved Longwy. Dels ble det antatt at skogene og åsene i Ardennene ville hindre et angrep, dels ville bygging av festningsverk i de vanntrukne områdene langs grensen mot Belgia være svært dyrt. Etter nederlaget har det blitt hevdet at Maginotlinjen bidro, ved å gjøre de franske styrkene for fokusert på å være i sine stillinger, og ikke ta til offensiven. Ifølge professor Julian T. Jackson er det feil, Maginotlinjen var ment å bidra til å frigjøre soldater for offensiver på frontavsnittet i Belgia, en vurdering historikeren Karl-Heinz Frieser deler.Frieser 2012, s. 322–323

Denne franske strategien fikk en alvorlig knekk i 1936. Etter den tyske remilitariseringen av Rhinland sa Belgia opp forsvarsavtalen med Frankrike og erklærte seg nøytralt. Franske forsvarsplaner var da rettet mot opprusting (anskaffelse av flere og moderne fly, stridsvogner og artilleri), og det var ikke midler til forlengelse av Maginotlinjen. General Philippe Pétain (1856–1951) hevdet Ardennene var «ugjennomtrengelig» så lenge «spesielle tiltak» ble tatt for å nedkjempe en invasjonsstyrke. Den franske øverstkommanderende Maurice Gamelin (1872–1958) antok også at området var beskyttet mot angrep, og bemerket at det «aldri favoriserte store operasjoner». Franske krigsspill avholdt i 1938, med et hypotetisk tysk panserangrep gjennom Ardennene, ga den franske armeen inntrykket at området stort sett var ugjennomtrengelig. Sammen med elven Meuse, ville vanskelig fremkommelighet gi franskmennene tid til å bringe forsterkninger til området, om det ble angrepet.Jackson 2004, s. 32–33May, 2000, s. 288–289

Storbritannias politikk gjennom 1930-årene - appeasement - var basert på begrenset revisjon av fredsordningen av 1919 fra Versailles for å bevare de tre søylene i britisk sikkerhetspolitikk; maktbalanse på kontinentet, forbindelsene til det britiske imperiet og gradvis opprustning.Hobson 2015, s. 435, 440–441 Da denne linjen måtte oppgis i 1939 etter Tysklands brudd på Münchenavtalen ved okkupasjon av Tsjekkia, var det ikke gjort noen forberedelser i form av felles stabsmøter med franskmennene.Peter Caddick-Adams, «Anglo-French Co-operation During the Battle of France», i Bond og Taylor 2001, s. 36 Fra midten av 1930-årene var det flere forsøk på å lage en allianse av europeiske stater, mot Tyskland under Hitler, hvor Sovjetunionen deltok. Så sent som våren og sommeren 1939 var britiske og franske forhandlere i Moskva. Det var flere grunner til at det ikke ble noen avtale. Polen nektet sovjetiske styrker passasje, og Sovjetunionen var skeptisk til vestmaktenes holdning etter deres manglende innsats for Tsjekkoslovakia.Michael Jabara Carley, «Prelude to Defeat, Franco-Soviet relations, 1919–1939», i Blatt 1998, s. 187–191, 199–201 Under første verdenskrig var det nettopp den fransk-russiske alliansen, og Tysklands behov for styrker mot Russland, som begrenset deres styrker i vest, og derved bidro til at Tyskland tapte krigen.Michael Jabara Carley, «Prelude to Defeat, Franco-Soviet relations, 1919–1939», i Blatt 1998, s. 171, 203Davies, 2008, s. 170

Historikeren Julian T. Jackson omtaler Molotov–Ribbentrop-pakten som «et forferdelig sjokk for vestmaktene». Han anser samtidig at om Frankrike hadde fått velge mellom Polen og Sovjetunionen så hadde de valgt en allianse med Polen. Den polske hæren var den fjerde største i Europa, og den sovjetiske hæren var i vestlige øyne svekket av utrenskningene under den store terroren i 1937–1938.Jackson 2004, s. 74–75 Molotov–Ribbentrop-pakten ga en umiddelbar dramatisk endring i maktforholdene i Europa. Den førte til deling av Polen, la grunnlag for sovjetisk og tysk okkupasjon av randstater og sovjetisk støtte for det tyske angrepet mot Vest-Europa.Davies 2014, s. 998–1003Kershaw 2009, s. 306–310Weinberg 1994, s. 34–37Hobson 2015, s. 441–442, 452 I slutten av mars 1939 kunngjorde den britiske regjeringen at Storbritannia ville gå til krig om Polen ble angrepet av Tyskland.Weinberg 1994, s. 39

Andre verdenskrigs begynnelse

Den andre verdenskrig i Europa startet i september 1939 med Tysklands og Sovjetunionens invasjon av Polen. Det førte til at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig. Den tyske diktatoren Adolf Hitler hadde garantert sine generaler at Storbritannia og Frankrike kom til å vike unna (som de gjorde under Münchenkrisen i 1938). Tyskland hadde planlagt for at krigen med vestmaktene skulle komme først i 1944.Frieser 2012, s. 12–13, 16–18 Bortsett fra å erklære Tyskland krig (et grep som var ment å forebygge krigen, ikke bli presset inn i den) hadde Frankrike og Storbritannia lite annet enn mobiliseringsplaner. Det var få ideer om hva som deretter skulle skje,May, 2000, s. 306 men en generell enighet om å føre en defensiv krig, mens egne styrker ble trenet og utrustet.Weinberg 1994, s. 66–68 Mens kampene i Polen pågikk, rykket den franske annen armégruppe 7. september 1939 om lag 8 kilometer inn i Saar-området.Hastings 2012, s. 27 Allerede den 16. september stanset den franske generalstaben angrepet.Forczyk 2017, s. 107 Til tross for løfter om det motsatte til den polske regjeringen, hadde de franske styrkene uansett ingen planer om en større offensiv inn i Tyskland.May, 2000, s. 203Davies, 2008, s. 93Weinberg 1994, s. 51–52, 67–69 British Expeditionary Force (BEF) ble fraktet over den engelske kanal i løpet av september, under overfarten beskyttet av Royal Navy.Robin Brodhurst, «The Royal Navy's Role in the Campaign», i Bond og Taylor 2001, s. 129–130