Augustin av Canterbury (ukjent fødselsår tidlig på 500-tallet, død 26. mai 604 (tradisjonell dato), eller 605Davis, A. H. (1934): William Thorne’s Chronicle of Saint Augustine’s Abbey, Canterbury. Oxford) var en kristen munk som ble den første erkebiskop av Canterbury i år 597. Han regnes som «engelskmennenes apostel» og en grunnleggende figur av den engelske kirken.Delaney (1980), s. 67–68
Augustin var prior for et kloster i Roma da pave Gregor den store valgte ham i 595 til å lede et oppdrag, vanligvis omtalt som det gregorianske oppdraget, til de britiske øyer for å kristne kong Æthelbert og hans kongerike Kent fra angelsaksisk hedenskap. Kent ble sannsynligvis valgt fordi Æthelbert hadde stor innflytelse ved bretwalda over de andre angelsaksiske rikene i tillegg til ekteskapet hans med Bertha, en frankisk prinsesse som var kristen, som var forventet å ha en viss innflytelse over mannen sin. Før de nådde Kent, hadde misjonærene vurdert å snu, men Gregor oppfordret dem til å fortsette, og i 597 gikk Augustin og hans folk i land på Isle of Thanet, den østligste del av Kent og den gang fortsatt en øy, og fortsatte til Æthelberts hovedby Canterbury.
Kong Æthelbert konverterte til kristendommen og lot misjonærene forkynne fritt, og ga dem land for å opprette et kloster utenfor bymurene. Augustin ble innviet som biskop og konverterte mange av kongens undersåtter, blant annet tusenvis under en massedåp 1. juledag i 597 enten de ville ikke. Pave Gregor sendte flere misjonærer i 601, sammen med oppmuntrende brev og gaver til kirkene, selv om forsøk på å overtale de innfødte angelsaksiske biskoper til å underkaste seg Augustins autoritet mislyktes. Romerske biskoper ble opprettet i London og Rochester i 604, og en skole ble grunnlagt for å trene angelsaksiske prester og misjonærer. Augustin arrangerte også innvielsen for hans etterfølger, Laurentius.«Den hellige Laurentius av Canterbury (~550-619)», Katolsk.no Erkebiskopen døde sannsynligvis i 604 og ble snart æret som en helgen.
Bakgrunn for misjonen Etter tilbaketrekningen av de romerske legionene fra provinsen Britannia i 410, ble innbyggerne overlatt til seg selv for å forsvare seg mot saksernes angrep. Før den romerske tilbaketrekningen hadde Britannia blitt konvertert til kristendommen og produsert den asketiske Pelagius.Hindley (2006), s. 3–9 Mayr-Harting (2004), s. 78–93 Britannia sendte tre biskoper til kirkerådet i Arles i 314, og en gallisk biskop dro til øya i 396 for å hjelpe til med å avgjøre disiplinære saker.Frend (2003), s. 80–81 Materielle levninger vitner om en økende tilstedeværelse av kristne, i hvert fall fram til rundt 360.Frend (2003), s. 82–86 Etter at de romerske legionene dro, slo hedenske germanske stammer seg ned i de sørlige delene av øya, mens den vestlige delen av de britiske øyer, utenfor de angelsaksiske kongedømmene, forble kristne. Denne keltiske kirken utviklet seg isolert fra Roma under påvirkning av misjonærer fra Irland og var sentrert om klostre i stedet for bispedømmer. Andre karakteristiske kjennetegn var beregningen av datoen for påske og frisyrestilen på tonsur (kronraking) som geistlige hadde.Yorke (2006), s. 115–118, diskuterer spørsmålet om «den keltiske kirken» og hva det var. Bevis for kristendommens overlevelse i den østlige delen av de britiske øyer i løpet av denne tiden er blant annet overlevelsen av kulten til sankt Alban, betraktet som den første britiske martyren, og forekomsten av stedsnavn på eccles, avledet fra det latinske ecclesia, som betyr «kirke».Yorke (2006), s. 121 Det er ingen bevis for at disse innfødte kristne forsøkte å konvertere angelsakserne.Stenton (1971), s. 102Mayr-Harting (2004), s. 32–33 De angelsaksiske invasjonene ødela de fleste restene av den romerske sivilisasjonen i områdene, blant annet de økonomiske og religiøse strukturene.Kirby (2000), s. 23
upright=1.4|thumb|Kart over de generelle konturene av noen av de britiske kongedømmene i ca. 600
Det var på denne bakgrunnen at pave Gregor bestemte seg for å sende et misjonsoppdrag for å konvertere angelsakserne til kristendommen i 595.Stenton (1971), s. 104–105 Jones (1928) Kongeriket Kent ble styrt av Æthelbert, som giftet seg med en kristen prinsesse fra Frankerriket ved navn Bertha før 588, og kanskje tilogmed før 560.Kirby (2000), s. 24–25 Bertha var datter av Karibert I, en av frankernes merovingerkonger. Som en av betingelsene for ekteskapet hennes tok hun med seg en biskop ved navn Liudhard til Kent. Nelson (2006) I Canterbury fikk de restaurert en kirke som dateres til romertiden Hindley (2006), s. 33–36 – muligens den nåværende St Martins kirke. Æthelbert var en hedning på dette tidspunktet, men tillot sin kone frihet til kristen tilbedelse. En biograf av Bertha sier at Æthelbert under hans kones innflytelse ba pave Gregor om å sende misjonærer. Historikeren Ian N. Wood mener at initiativet kom fra det kentiske hoffet så vel som dronningen.Wood 1994), s. 9–10 Andre historikere mener imidlertid at Gregor selv tok initiativet til misjonsoppdraget, selv om de nøyaktige årsakene er fortsatt er vanskelig å avgjøre. Beda, en munk fra 800-tallet som skrev en historie om den engelske kirken, Historia ecclesiastica gentis Anglorum, registrerte en berømt historie der Gregor så lyshårede slaver fra England på det romerske slavemarkedet og ble inspirert til å prøve å omvende folket deres.Mayr-Harting (2004), s. 57–59 Angivelig skal Gregor ha spurt hvem de lyshårete slavene var. Han ble fortalt at de var anglere fra øya Britannia, og Gregor svarte at de ikke var anglere, men engler.Bede (1988), s. 99–100 Mer praktiske årsaker, som anskaffelse av nye provinser som anerkjenner pavedømmets forrang, og et ønske om å påvirke den framvoksende makten til det kentiske riket under Æthelbert, var sannsynligvis involvert. Oppdraget kan ha vært en utvekst av misjonsinnsatsen mot langobardene som, som hedninger og arianske kristne, ikke hadde et godt forhold til den katolske kirken i Roma.Mayr-Harting (2004).
Bortsett fra Æthelberts tillot religiøs frihet til sin kone, ble valget av Kent sannsynligvis diktert av en rekke andre faktorer. Kent var den dominerende makten i det sørøstlige England. Etter at kong Ceawlin av Wessex ble avsatt i 592, var Æthelbert blitt bretwalda, eller ledende angelsaksisk hersker; Beda omtalte Æthelbert som å ha imperium (overherredømme) sør for elven Humber. Handelen mellom frankerne og Æthelberts rike var godt etablert, og språkbarrieren mellom de to regionene var tilsynelatende bare en mindre hindring, ettersom tolkene for misjonen kom fra frankerne. Til slutt tillot Kents geografiske nærhet til frankerne støtte fra et kristent område.Brooks (1984), s. 6–7 Det er noen bevis, blant annet Gregors brev til frankiske konger om å til støtte for misjonen i England, og at noen av frankerne følte at de hadde et krav om å overherre over noen av de sørlige engelske kongedømmene på denne tiden. Tilstedeværelsen av en frankisk biskop kunne også ha gitt tillit til påstander om overherredømme, hvis Berthas biskop Liudhard ble ansett for å opptre som en representant for den frankiske kirken og ikke bare som en åndelig rådgiver for dronningen. Frankisk innflytelse var ikke bare politisk; arkeologiske levninger vitner også om en kulturell påvirkning.Kirby (2000), s. 27
I 595 valgte Gregor Augustin, som var prior for kirken og klosteret San Gregorio al Celio i Roma, til å lede misjonen til Kent. Paven valgte ut munker til å følge Augustin og søkte støtte fra det frankiske kongedømmet og presteskapet i en rekke brev, hvorav noen eksemplarer er bevart i Roma. Han skrev til kong Teoderik II av Burgund og til kong Teodebert II av Austrasia, samt deres bestemor Brunhilda, og søkte hjelp til misjonsoppdraget. Gregor takket kong Klotar II av Neustria for å ha hjulpet Augustin. I tillegg til gjestfrihet, ga de frankiske biskopene og kongene tolker og frankiske prester til å følge oppdraget.Brooks (1984), s. 4–5 Ved å be om hjelp fra de frankiske konger og biskoper, bidro Gregor til å sikre en vennlig mottakelse for Augustin i Kent, ettersom det ville være usannsynlig for Æthelbert var å mishandle en misjon som synlig hadde støtte fra hans kones slektninger og folk.Brooks (1984), s. 6 Dessuten satte frankerne pris på sjansen til å delta i misjonen som ville utvide deres innflytelse i Kent. Særskilt Klotar II trengte et vennlig rike over kanalen for å hjelpe til med å vokte kongedømmets flanker mot hans andre frankiske konger.Wood (1994), s. 9
Kilder nevner ikke hvorfor pave Gregor valgte en munk til å lede oppdraget. Pave Gregor skrev en gang til Æthelbert og komplimenterte Augustins kunnskap om Bibelen, således var Augustin tydeligvis godt utdannet. Andre kvalifikasjoner var administrative evner, for Gregor var abbeden av San Gregorio al Celio i Roma i tillegg til å være pave, noe som betydde at den daglige driften av klosteret til ble gitt til Augustin, prioren.Fletcher (1998), s. 116–117
Ankomst og første innsats thumb|En romantiserende framstilling av Augustins møte med kong Æthelbert og dronning Bertha Augustin ble ledsaget av en annen italiener ved navn Laurentius, hans eventuelle etterfølger til erkebiskop, og en gruppe på rundt 40 ledsagere, noen av dem var munker.Stenton (1971), s. 105–106 Rett etter at de forlot Roma, mistet misjonærene motet, skremt av oppgavens natur, og ville ikke reise videre. De sendte Augustin tilbake til Roma for å be pavelig tillatelse til å snu. Gregor nektet og sendte Augustin tilbake med brev som oppmuntret eller krevde at misjonærene holdt ut.Blair (2003), s. 116–117I 597 gikk Augustin og hans følgesvenner i land i Kent. De oppnådde en viss innledende suksess like etter ankomsten:Fletcher (1998), s. 116–117 Æthelbert tillot misjonærene å bosette seg og forkynne i hans hovedstad Canterbury hvor de brukte kirken St Martin's til tjenester.Brooks (1984), s. 8–9 Verken Beda eller Gregor nevner datoen for Æthelberts konvertering,Wood (1994), s. 11 men det fant sannsynligvis sted i 597. I tidlig middelalder krevde massekonverteringer først at herskeren selv var blitt konvertert først, og Augustin er registrert som et stort antall konvertitter innen et år etter ankomst til Kent. Innen 601 skrev Gregor til både Æthelbert og Bertha, kalte kongen sin sønn og refererte til dåpen hans. En tradisjon fra senmiddelalderen, nedtegnet av 1400-tallets krønikeskriver Thomas Elmham, angir datoen for kongens konvertering. som pinsedag, eller 2. juni 597; det er ingen grunn til å tvile på denne datoen, selv om det ikke er andre bevis for det. Mot en dato i 597 er et brev fra Gregor til patriark Eulogius av Alexandria i juni 598, som nevner antallet konvertitter som ble gjort av Augustin, men som ikke nevner noen dåp av kongen. Det er imidlertid klart at innen 601 hadde kongen blitt omvendt. Hans dåp fant trolig sted i Canterbury.Higham (1997), s. 56
Augustin etablerte sitt bispesete i Canterbury. Det er ikke klart når og hvor Augustin ble innviet som biskop. Beda, som skrev omtrent et århundre senere, uttalte at Augustin ble innviet av den frankiske erkebiskopen Ætherius av Arles i Gallia (Frankrike) etter konverteringen av Æthelbert. Samtidige brev fra pave Gregor omtaler imidlertid Augustin som en biskop før han ankom England. Et brev fra Gregor fra september 597 kaller Augustin en biskop, og et datert ti måneder senere sier at Augustin hadde blitt innviet på Gregors ordre av biskoper i de tyske landene.Brooks (1984), s. 5 Historikeren R.A. Markus diskuterte de ulike teoriene om når og hvor Augustin ble innviet, og antyder at han ble innviet før han ankom England, men argumenterer for at bevisene som eksisterer ikke tillater å konkludere nøyaktig hvor og når dette fant sted.Markus (1963), s. 24–29