Opportunity, også kjent som Mars Exploration Rover – B (MER‑B), var den andre av to rovere i NASAs Mars Exploration Rover-program. Den 24. januar 2004 landet NASA romsonden Opportunity i Meridiani Planum på Mars, tre uker etter at tvilling-roveren Spirit (MER‑A) hadde landet på den andre siden av Mars. 13. februar 2019 erklærte NASA at oppdraget "Opportunity" var fullført, etter at romfartøyet ikke hadde svart på over 1000 signaler sendt siden august 2018.
Hovedmål ved ferden
Opportunitys ferd på Mars-overflaten var tenkt å vare 90 sol. Ferden fikk flere utvidelser og hadde per 22. januar 2013 passert 3299 sol. Navnet til roveren ble valgt etter en NASA-sponset stil-konkurranse.
Før landing var målet for hver av Mars-roverne å kjøre opptil 40 meter på en dag, totalt opp til 1 kilometer. Begge rovere passerte disse målene. Roveren fortsatte å fungere effektivt over ti ganger lengre enn det NASA ventet, noe som tillot den å gjennomføre store geologiske undersøkelser av stein og overflate-trekk på Mars-overflaten.
Vitenskapelige instrumenter Se JPLs oversikt: «Panoramic Camera» (Pancam): for å bestemme mineralogien, overflaten og struktur på det lokale terrenget. «Miniature Thermal Emission Spectrometer» (Mini-TES): for å identifisere mulige stein og steder en ønkser å undersøke nærmere og for å bestemme prosessene som formet Mars-steinene. Instrumentet vil også se mot himmelen for å sørge temperatur-profiler på Mars sin atmosfære. «Mössbauer Spectrometer» (MB): for nærmere undersøkelser av mineralogien til steiner og jordprøver. «Alpha Particle X-Ray Spectrometer» (APXS): for nærmere analyser av elementene i steiner og jordprøver. Magneter: for å samle magnetisk støv-partikler. MB og APXS vil analysere prøvene. «Microscopic Imager» (MI): for å ta nærbilder med høyresolusjon av steiner og jord. «Rock Abrasion Tool» (RAT): for å borre i steiner.
2004: Landing og innledende undersøkelser Landingsted: Eagle-krateret thumb|300px|Opportunity sitt landingssted (merket med en stjerne)
Opportunity landet på Meridiani Planum ca. 24 km øst for det planlagte stedet. Selv om Meridiani er relativ flatt, uten de steinete områdene en har sett på tidligere Mars-landinger, rullet Opportunitys lander inn i et nedslagskrater (ca. 20 meter i diameter), med kanten av krateret ca. 10 meter unna roveren. Vitenskapsmenn hos NASA var så fornøyd over å ha landet i krateret at det kalte landingen «hole in one». Senere fikk krateret navnet Eagle-krateret. Dette var det mørkeste landingsstedet noensinne av en romsonde på Mars-overflaten. Det ville gå to uker før roveren kunne se nærmere på området utenfor krateret.
Vitenskapfolkene involvert i ferden var fascinerte over mengden av stein-utspring overalt i krateret og materialene i selve krateret. Ved nærmere undersøkelser av utspringene, viste lagene seg å være ikke noe tykkere enn en menneskelig finger, og det bekreftet at Meridiani Planum var en gang en gammel, men syrlig og salt-holdig sjø,jet Propulsion Laboartory – Reports Detail Rover Discoveries of Wet Martian History 02.12.04 selv om mye av denne informasjonen om dette ikke ble funnet før flere måneder senere da Opportunity besøkte det mye større Endurance-krateret lenger øst. thumb|center|Opportunitys landingssted, varmeskjold, Eagle-krateret, Endurance-krateret. Panorama-bildet av stein-utspringet ble fanget av roverens panorama-kamera. Vitenskapsfolk tror at de tilsynelatende lagdelte steinene er enten vulkanske aske-depositter eller sedimenter av vind eller vann. Det ble gitt navnet «Opportunity Ledge».
Opportunity Ledge-utspringene
På Sol 15, tok Opportunity en nærmere titt på steinen "Stone Mountain" i utspring-området av Eagle-krateret. Denne undersøkelsen økte spekulasjonene om at steinene bestod av svært fint støv, i kontrast til jordisk sandstein, som er kompakt sand med heller store deler. Mørke flekker viste frem erosjonen på steinlagene"Embedded in it like blueberries in a muffin are these little spherical grains", said Dr. Steve Squyres of Cornell University, Ithaca, N.Y., principal investigator for the rovers' scientific instruments. He also said: "One other treasure, a clue that just popped up, not gonna quote any numbers yet, but we have now completed an APXS measurement on the outcrop and it has got a lot of sulfur in it. Maybe a few times more sulfur than we've seen on any other location on Mars."
Et bilde tatt 10. februar 2004 (sol 16) viste at det tynne laget i steinen, kovergerer og divererger på små vinkler, noe som var tegn på at en form for "bevegelig strøm", slik som vulkanisme, vind eller vann hadde formet steinene. Oppdagelsen av disse lagene var viktig for vitenskapsfolkene som hadde planlagt denne ferden for å teste sin vann-hypotese.
El Capitan-utspringet 19. februar ble undersøkelsen av "Opportunity Ledge" erklært en suksess. Et spesielt mål i utspringet (med kjælenavnet El Capitan), hvis øvre og nedre deler så ut til å være forskjellige i lagdeling og slitasje, ble utvalgt som neste mål for roveren. El Capitan som er ca. 10 cm høy, ble gitt sitt navn etter et fjell i Texas. Opportunity nådde El Capitan på Sol 27, og tok det første bildet av steinen med sitt panorama-kamera.
På Sol 30 brukte Opportunity sitt bor (Rock Abrasion Tool – RAT) for første gang på ferden for å undersøke steinene rundt El Capitan. Under en presskonferanse 2. mars 2004 diskuterte vitenskapsfolkene sine konklusjoner om steinene de undersøkte, og om bevisene for flytende vann under dannelsen. De presenterte et resonnement for å forklare formasjonene (av tomrom) de oppdaget når de boret i steinformasjonen. Tomrommene er sammenligbare ved tilsvarende på jorden som geologer kjenner til. Disse er formet når krystaller formes inne i en stein og senere blir erodert bort, og legger igjen tomrom.
I tillegg presenterte vitenskapsmennene de første data fra roveren sitt spektrometer tatt ved utspringet. Jern-spektrumet fra El Capitan viste sterke bevis for mineralet jarositt. Dette mineralet inneholder hydroksid-radikaler, som er en indikasjon på tilstedeværelsen av vann når mineralet ble formet. Data fra boringen i steinen viste også at det bestod av en betydelig mengde med sulfater.
Opportunity graver en grøft Opportunity bevegde seg vekselsvis fremover og bakover med sitt høyre fremhjul, mens de andre hjulene holdt roveren på plass, en prosess som varte i 22 minutter. Grøften som ble resultatet, den første gravd av en Mars-rover, var ca. 50 cm lang og 10 cm dyp. Den ble dypere enn forskerne trodde som planla dette.
To ting som fanget vitenskapsfolkenes oppmerksomhet var sammesetningen av jorden i den øvre delen av grøften og lysheten til jorden på bunnen. Ved å undersøke sidene og bunnen, fant Opportunity noen ting som den ikke hadde sett før, inkludert runde sfærer som var skinnende, og jord med så fin grus at roverens mikroskop ikke kunne se individuelle partikler. De foreløpige resultatene fra Opportunity ble presentert i bladet Science.S. Squyres, et al., "The Opportunity Rover's Athena Science Investigation At Meridiani Planum, Mars," Science, Vol. 306, Issue 5702, 1698-1703 (Dec. 3 2004)
Endurance-krateret Se hovedartikkel: Endurance-krateret
4. juni 2004 ble det offentliggjort at Opportunity skulle kjøre ned i Endurance-krateret, selv om det kunne bety at roveren aldri ville forlate krateret igjen. Målet var steinområder som var identifiserte på bilder tatt fra kanten av krateret. "This is a crucial and careful decision for the Mars Exploration Rovers' extended mission", sa Dr. Edward Weiler, NASA's «associate administrator for space science». Dr Squyres, fra Cornell University said: "Answering the question of what came before the evaporites is the most significant scientific issue we can address with Opportunity at this time."
Opportunity var nesten 180 sol inne i kratetet, før den returnerte ut i desember 2004. Vitenskapelige resultater fra undersøkelsene av krateret ble offentliggjort i Earth and Planetary Science Letters.S. W. Squyres and A. H. Knoll, Sedimentary Geology at Meridiani Planum, Mars, Elsevier, Amsterdam, ISBN 978-0-444-52250-4 (2005); reprinted from Earth and Planetary Science Letters, Vol. 240, No. 1 (2005)
thumb|center|800px|Panorama-bilde av Endurance-krateret
2005: Utforsking, vanskeligheter thumb|Opportunity undersøker Heat Shield Rock. thumb|Traseen mot sør fra Endurance-krateret.
Heat Shield Rock Se hovedartikkel: Heat Shield Rock
Etter å ha forlatt Endurance-krateret kjørte Opportunity i januar 2005 videre for å undersøke sitt eget varmeskjold. I nærheten av varmeskjoldet ble det tilfeldigvis oppdaget et objekt som en umiddelbart mistenkte og snart bekreftet var en meteoritt. Denne fikk umiddelbart navnet Heat Shield Rock, og er den aller første meteoritten som er identifisert på en annen planet enn Jorden. Dette var den tredje meteoritten funnet utenfor Jorden, de to andre Bench Crater og Hadley Rille ble funnet på Månen. Etter 25 sol med undersøkelser der, fortsatte Opportunity videre sørover, med retning for Argo-krateret, ca. 300 meter fra varmeskjoldet.
Reise mot sør Roveren ble kommandert til å grave en ny grøft på de store slettene til Meridiani Planum på Sol 366, og observasjoner fortsatte til og med Sol 373 (10. februar 2005). Roveren passerte så kraterne Argo, «Alvin» og «Jason», og nærmet seg på Sol 387 en trio av kratre på sin vei mot Vostok-krateret. På sin vei dit, satte Opportunity 19. februar 2005 en distanse-rekord for kjøring på en dag (for begge Mars-roverne) på 177.5 meter (582 feet). På Sol 389 (26. februar) nærmet roveren seg et av de tre kraterne, med navnet «Naturaliste». En stein med navnet «Normandy» ble undersøkt på Sol 392, og Opportunity var der til Sol 395.
Opportunity nådde Vostok-krateret på Sol 399, men oppdaget at det var for det meste fylt med sand og noen få stein-utspring. Den ble så kommandert sørover, for å lete etter mer grunnfjell.
På Sol 415, stoppet Opportunity ved noen sand-dyner for å undersøke forskjellen mellom toppen og bunnen. Forskjellige prøver fikk navnene Mobarak, Norooz og Mayberooz, til ære for det persiske nyttår. Ved Sol 421 kjørte roveren videre mot «Viking»-krateret.
Opportunity blir sittende fast thumb|left|Bakhjulene sitter fast på Sol 468.
26. april 2005 (Sol 446) kjørte Opportunity seg fast i en sand-dyne. Vitenskapsfolkene fant fra bilder ut at alle fire hjørne-hjulene til roveren var begravd med mer enn hjulenes radius, akkurat i det roveren skulle klatre over en sand-dyne ca. 30 cm høy. Sand-dynene ble døpt «Purgatory Dune» (Skjærsildens Sand-dyner) av forskerne.
Roverens tilstand ble simulert på Jorden, før en forsøkte å bevege den igjen, ut fra bekymring om at roveren kunne bli ute av stand til å bevege seg. Etter ulike eksperimenter og simuleringer, ment på å etterligne sand-dynene som Opportunity satt fast i, gjorde roveren sine første bevegelser igjen 13. mai (sol 463), med bare noen få cm bevegelse, for så å evaluere resultatene.
I løpet av Sol 465 og 466 ble flere kjøre-kommandoer sendt til roveren, og ved hvert forsøk bevegde roveren seg noen nye centimetre. På slutten av hver bevegelse, ble panorama-bilder tatt for å undersøke atmosfæren og de omliggende sand-dynene. Manøvrene for å unnslippe ble sluttført med suksess på Sol 484 (4. juni 2005) og alle 6 hjulene til Opportunity befant seg igjen på fastere underlag. Etter å ha studert «Purgatory Dune» fra Sol 498 til 510, bevegde roveren seg igjen sørover mot Erebus-krateret.
Erebus-krateret, små mekaniske problemer thumb|300px|Erebus-krateret. Opportunity studerte Erebus-krateret, et stort, grunt og delvis begravet krater, som ble en stopp på veien sør mot Victoria-krateret i perioden mellom oktober 2005 og mars 2006.
Ny programvare for å måle prosentvis glidning på hjulene var suksessfulle i å hindre roveren i å kjøre seg fast igjen. Enda en nesteulykke som «Purgatory Dune» ble unngått på Sol 602, da en datasjekk stoppet videre kjøring.