Romersk Britannia består av de deler av De britiske øyer som var okkupert og kontrollert av Romerriket i tidsrommet 43 og fram til rundt 410 e.Kr. Romerne refererte selv til provinsen som Britannia. Før romerne invaderte hadde jernalderens Britannia allerede kulturelle og økonomiske forbindelser med det kontinentale Europa, men romerne introduserte ny utvikling og nye teknologier innen jordbruk, urbanisering, industri og arkitektur, og etterlot en arv som fortsatt er tilstedeværende i dag.
De historiske nedtegnelser og dokumentasjon fra før og under invasjonen er sparsommelige selv romerske historikere tidvis nevner provinsen. Det meste av kunnskapen om tidsepoken er derfor fra arkeologiske utgravinger og særlig studier av innskrifter (epigrafikk).
Kronologisk historie
Tidlig kontakt
Britannia var ikke ukjent for antikkens verden. Så tidlig som på 300-tallet f.Kr. hadde grekerne, fønikere og karthagere handlet tinn fra Cornwall: George Patrick Welsh (1963): Britannia: the Roman Conquest and Occupation of Britain, ss. 27-31 grekerne referert til Cassiterides («Tinnøyene») og beskrev at disse øyene lå et sted nær vestkysten av Europa.Herodot: Histories 3.115 Den karthanske sjømannen Himilco skal etter sigende ha besøkt øyene på 400-tallet f.Kr., og den greske utforskeren Pytheas fra Massalia på 300-tallet f.Kr. Men generelt ble øyene sett på som et mystisk sted som en del antikke forfattere tvilte på i det hele tatt eksisterte.Plutarch:, Livet til Cæsar 23.2
Den første direkte romerske kontakt kom med den romerske general og framtidige diktator Julius Cæsar. Han gjennomførte to ekspedisjoner til Britannia i årene 55 og 54 f.Kr. som avleggere av erobringen av Gallia fordi han mente at britonerne i dagens England hadde bidratt til gallernes motstand. Den første ekspedisjonen som mest var en form for rekognosering og sondering enn en full invasjon, tok fotfeste på kysten av Kent, men uten kavaleri og fordi en storm i Den engelske kanal ødela skipene hans, var det umulig for romerne å avansere videre. Om ekspedisjonen var militært mislykket var den likevel en politisk suksess: det romerske senatet erklærte 20 dagers offentlig ferie i Roma for å feire denne enestående bedriften ved å ta gisler fra Britannia, og fordi belgiske stammer ble beseiret da de romerske styrkene igjen var tilbake på kontinentet.Julius Cæsar: Commentarii de Bello Gallico 4.20-36
I hans andre invasjon året etter tok Cæsar med seg en betydelig større hær og fortsatte med «pisk og gulrot»-politikken; han inviterte innfødte stammer til å underkaste seg ham og gi fra seg gisler i bytte mot fred. En vennligsinnet lokal høvding, Mandubracius, ble installert, og hans rival Cassivellaunus ble underkastet. Gisler ble tatt, men historikerne er uenige om den tributt som man kom overens om, ble betalt av britonerne først etter at Cæsar hadde reist tilbake til Gallia med sine styrker.Julius Cæsar: Commentarii de Bello Gallico 5.8-23
thumb|Edward Armitages forestilling om Julius Cæsars første invasjon. Cæsar hadde ikke erobret noe territorium og hadde heller ikke etterlatt seg tropper, men han hadde etablert klientkonger på øya og hadde ført Britannia inn under Romas sfære av politisk innflytelse. Keiser Augustus planla invasjoner i 34, 27 og 25 f.Kr., men omstendighetene var aldri gunstige.Dio Cassius: Romersk historie 49.38, 53.22, 53.25 Forholdet mellom Britannia og Romerriket besto av diplomati og handel. Strabon, som skrev sent i Augustus’ regime, hevdet at skattene på handelen førte til større årlige inntekter enn hva en erobring ville ha gitt.Strabon: Geografi 4.5 Likeledes har arkeologiske undersøkelser vist en økning i importerte luksusvarer til det sørøstlige Britannia på denne tiden.Keith Branigan (1987): The Catuvellauni Strabon nevner også britonske konger som sendte ambassadører til Augustus, og Augustus’ egen Res Gestae Divi Augusti refererer til to britiske konger han mottok som flyktninger.Augustus: Res Gestae Divi Augusti 32 Da en del av Tiberius’ skip ble ført til Britannia av en storm under hans krigføring i Germania i år 16 e.Kr. ble disse sendt tilbake til ham av lokale høvdinger og det ble fortalt fortellinger om store uhyrer.Tacitus: Annalene 2.24
Roma synes å ha oppmuntret til en maktbalanse i sørlige Britannia ved å støtte to mektige kongedømmer: Catuvellaunere (Catuvellauni), styrt av etterkommerne til Tasciovanus, og atrebatere (Atrebates), styrt av etterkommerne til Commius.John Creighton (2000): Coins and power in Late Iron Age Britain, Cambridge University Press Denne politikken ble fulgt fram til år 39 eller 40 da keiser Caligula mottok et forvist medlem av catuvellaunere, og keiseren satte i gang en invasjon av Britannia. Denne invasjonen som kollapset under farseaktige omstendigheter allerede før invasjonshæren hadde forlatt Gallia. Han skal ha stilt opp sine styrker i slagformasjon i Gallia, vendt mot Den engelske kanal, og beordret dem til å angripe sivet i vannkanten. Han fikk så soldatene til å samle skjell som ble bragt til Roma som «krigsbytte».Sveton: Caligula 44-46; Dio Cassius: Romersk Historie 59.25 I 43 foretok Claudius et felttog, som var vellykket, og provinsen ble formelt opprettet. Også denne gangen var det offisielle målet å gi støtte til en landflyktig britonsk hersker, denne gangen Verica fra atrebaterne.
Den romerske invasjonen thumb|Invasjonen ble forsinket da de romerske soldatene fryktet å seile hinsides grensene av den kjente verden, det vil si å krysse Den engelske kanal. Invasjonsstyrken i 43 ble ledet av Aulus Plautius.Cassius Dio: Romersk historie 60.19-22 Det er ikke kjent hvor mange romerske legioner som ble sendt. Den eneste legionen som det foreligger dokumentasjon på at deltok i invasjonen er II Augusta, som var under den framtidige keiser Vespasians kommando.Tacitus: Histories 3.44 Når det gjelder legionene IX Hispana,Tacitus: Annalene 14.32 XIV Gemina (senere kalt Martia Victrix) og XX (senere kalt Valeria Victrix)Tacitus: Annalene 14.34 har man dokumentasjon på at de deltok under Boudiccas opprør i 60 og 61, og det er sannsynlig at de hadde vært i landet siden den innledende invasjonen. Helt sikker på dette kan man imidlertid ikke være; den romerske hæren var svært fleksibel; styrkene ble flyttet rundt etter behov. Legionen IX Hispana kan ha vært permanent stasjonert i England, ettersom denne legionen sto ved Eburacum (York) i 71, og den er omtalt på en bygningsinskripsjon i York som er datert år 108. Legionen opphørte å eksistere under de siste ødeleggende kampene i øst, sannsynligvis under Bar Kokhba-opprøret.Webster, Graham: The Roman Imperial Army of the first and second centuries A.D. University of Oklahomah Press, ny utg. av 3. reviderte utgav. 1998 ISBN 978-0806130002. Side 66
Invasjonen ble forsinket da det brøt ut mytteri blant troppene, men de ble til slutt overbevist av en frigitt slave om at ikke var farlig å krysse havet og kjempe bortenfor grensene av den kjente verden. De seilte i tre divisjoner og gikk sannsynligvis i land ved Richborough i Kent, men det er også blitt foreslått at en del av invasjonsstyrken gikk i land på sørkysten, i Fishbourne-området i West Sussex.For eksempel, Manley, John: AD 43: The Roman Invasion of Britain: a Reassessment, 2002.
Romerne beseiret catuvellaunere og deres allierte i to slag: det første, forutsatt landgang ved Richborough, ved elven Medway, det andre på Themsen. En av catuvellauneres ledere, Togodumnus, ble drept, men hans bror Caratacus overlevde og fortsatte motstanden senere. Plautius gjorde stopp ved Themsen og sendte bud til Claudius om forsterkninger, inkludert artilleri og elefanter, for den endelige marsjen mot catuvellauneres hovedstad, Camulodunum (Colchester). Den framtidige keiser Vespasian nedkjempet og underkastet den sørvestlige delen av England.Sveton: Vespasian 4 Cogidubnus ble innsatt som konge over flere territorier,Tacitus: Agricola 14 og det ble inngått avtaler med stammer utenfor det området som kom inn under direkte romersk kontroll.
Romersk styre etablert thumb|300px|Den romeske provinsen Britannia i år 125 e.Kr. som viser de innfødte stammene, byer, hovedveger og posisjonene til de romerske legionene.
Etter at den sørlige delen av øya var blitt erobret vendte romerne oppmerksomheten mot det som i dag er Wales. Silurere, ordovikere og dekeangliene kjempet innbitt mot de romerske inntrengerne og i løpet av de første tiårene etter invasjonen konsentrerte romerne seg om dem, til tross for mindre opprør blant romerske allierte som brigantere og ikenere. Silurere ble ledet av en høvding romerne kalte Caratacus og som drev effektiv geriljakrig mot den romerske guvernøren Publius Ostorius Scapula. Først i år 51 klarte Ostorius å lure Caratacus inn i et rent slag og beseiret ham. Den britonske lederen søkte tilflukt hos briganterne, men deres dronning Cartimandua viste sin underdanighet og utleverte ham til romerne. Han ble ført som fange til Roma hvor den verdige talen som han holdt under Claudius' triumftog, fikk keiseren til å spare livet hans. Imidlertid var silurere fortsatt ikke pasifisert og Cartimanduas tidligere ektemann Venutius overtok Caratacus’ posisjon som den mest framtredende britonske lederen.Tacitus: Annalene 12:31-38
I årene 60-61, mens guvernør Gaius Suetonius Paulinus drev hærtokt i Wales, gjorde det sørøstlige Britannia opprør under Boudicca, enken etter en nylig avdød konge av ikenerne, Prasutagus. Hun var provosert av at stammens landområder var blitt tatt og av den brutale behandlingen som hun selv og døtrene hennes var blitt utsatt for. Prasutagus hadde etterlatt et testamente hvor halvparten av kongedømmet han ble gitt til keiser Nero i håp om at resten av kongedømmet ville bli etterlatt uberørt. Han tok feil. Ikenerne, sammen med nabostammen trinovantere, ødela den romerske kolonien ved Camulodunum (Colchester) ved å plyndre og svi av byen. De drepte alle innbyggere de fikk tak i, både menn, kvinner og barn. Da Legion IX ble sendt som støtte, ble den nedkjempet. Suetonius Paulinus red til Londinium (London), opprørernes neste angrepsmål, og måtte konkludere med at London ikke var mulig å forsvare. Forlatt ble Londinium brent og ødelagt, og samme skjebne led Verulamium (St. Albans). Mellom 70 000 og 80 000 mennesker skal etter sigende ha blitt drept i de tre byene. Suetonius regrupperte med to av de tre legionene som han fortsatt hadde tilgjengelig, valgte slagmark og til tross for å være i langt mindre antall, beseiret han opprørerne i slaget ved Watling Street. Boudicca levde ikke lenge etterpå, enten på grunn av sykdom eller fordi forgiftet seg selv.Tacitus: Agricola 14-17, Annalene 14.29-39; Dio Cassius: Romersk Historie 62.1-12 Opprøret hadde nesten klart å overbevise Nero om at han burde trekke seg ut av Britannia helt og holdent.Sveton: Nero 18
thumb|left|Agricolas krigføring i dagens Skottland. Det var flere opprør i 69, «året med de fire keisere». Da borgerkrig raste i Roma, maktet ikke svake guvernører å kontrollere legionene i Britannia, og Venutius av brigantene grep sjansen. Romerne hadde tidligere forsvart Cartimandua mot ham, men denne gangen klarte de det ikke. Cartimandua ble evakuert og Venutius overtok kontrollen over det nordlige England. Etter at Vespasian hadde sikret seg Romerriket var hans første to utnevnelser guvernører: Quintus Petillius Cerialis og Sextus Julius Frontinus fikk oppgaven med å nedkjempe henholdsvis brigantene og silurene.Tacitus: Agricola 16-17; Historier 1.60, 3.45 Frontinus utvidet romersk styre til hele det sørlige Wales og begynte utnyttelse av mineralressursene, som gullgruvene i Dolaucothi.