Karl den store (latin: Carolus Magnus; fransk: Charlemagne; tysk: Karl der Große; 742–814) var konge av frankerne fra 768, konge av langobardene fra 774 og tysk-romersk keiser fra 800. Han forente det meste av Vest-Europa i tidlig middelalder. Han var den første anerkjente keiser som styrte fra Vest-Europa siden Vestromerriket falt sammen tre århundrer tidligere.Becher, Matthias (2005): Charlemagne. Yale University Press, ISBN 0300107587, s. 96 Den ekspanderte frankiske stat som Karl den store grunnla, er kalt for det karolinske rike.
Karl den store var den eldste sønnen til Pipin den yngre og hans hustru Bertrada av Laon. Ved sin fars død i 768 ble Karl konge, i begynnelsen samkonge sammen med sin bror Karloman. Han ble ubestridt enekonge av det frankiske kongerike ved brorens plutselige død under uforklarlige omstendigheter i desember 771.Bradbury, Jim (2004): The Routledge Companion to Medieval Warfare, Routledge, ISBN 978-1-134-59847-2, s. 19–. Han fortsatte sin fars politikk mot pavedømmet og ble dets beskytter, fjernet langobardene fra makten i nordlige Italia og ledet et angrep mot det muslimske Spania. Han drev krigføring mot de germanske sakserne i nordøst, drev tvangskristning med dødsstraff og sto bak massakren i Verden hvor rundt 4 500 saksere ble henrettet i 782. Karl nådde høyden av sin makt da han første juledag 800 ble kronet som «romernes keiser» av pave Leo III i Romas gamle Peterskirke.
Karl den store er blitt kalt «Europas far» (Pater Europae)Papst Johannes Paul II (2004): «Ansprache von seiner Heiligkeit Papst Johannes Paul II», Internationaler Karlspreis zu Aachen. Arkivert fra originalen den 17. januar 2012. ved at han forente det meste av Vest-Europa for første gang siden antikkens Romerriket og forente deler av Europa som aldri tidligere hadde vært under frankisk styre. I kontrast til hans brutale tvangskristning av sakserne fremmet hans styre den karolingiske renessanse, en periode av energisk kulturell og intellektuell aktivitet innenfor den vestlige kirke. Alle senere tysk-romerske keisere betraktet deres kongedømmer som etterfølgere av Karl den stores rike, helt opp til den siste keiser Frans II og franske og tyske monarkier. Imidlertid har den østortodokse kirke vurdert ham langt mer kontroversielt, betegnet ham som heterodoks («annerledestenkende»; i motsetning til ortodoks, «den rene lære»), ] i hans støtte til filioque og anerkjennelsen til biskopen i Roma (= paven) av Karl som den lovlige romerske keiser, framfor å anerkjenne Irene av Athen av Østromerriket. Disse og andre intriger førte til det påfølgende bruddet mellom Roma og Konstantinopel i det store skisma 1054.Gregory (2005), s. 251–252.Se også: «The Great Schism», Living the Orthodox Life, St. George Orthodox Cathedral
Han døde i 814 etter å ha hersket som keiser i tretten år. Han ble gravlagt i katedralen i den keiserlige hovedstaden Aachen. Han giftet seg minst fire ganger og fikk tre legitime sønner, men kun en av dem overlevde og etterfulgte ham, Ludvig den fromme.
Politisk bakgrunn thumb|left|Bertradaburg i Mürlenbach, Rheinland-Pfalz, antagelig stedet for Karl den stores fødsel.
På 500-tallet var de vestgermanske stammene som frankerne tilhørte blitt kristne grunnet betydelig press for en katolsk konvertering av Klodvig I.Waldman & Mason (2006), s. 270, 274–275. Frankerriket, styrt av merovingernes dynasti, var det mektigste av de kongedømmer som etterfulgte Vestromerriket. Senere, som følge av slaget ved Tertry i 687, ble merovingerkongene redusert til maktesløshet,Bachrach, Bernard (2013): Charlemagne's Early Campaigns (768-777): A Diplomatic and Military Analysis, Brill, s. 2 og fikk siden tilnavnet rois fainéants («gjøre-ingenting-konger»).Fouracre (2005), s. 5–8. Bortimot all regjeringsmakt ble utøvet av deres øverste myndighetspersoner, rikshovmestre (latin: maior domus ), og var den faktiske makten bak tronen, mens monarken selv var blitt redusert til seremonielle funksjoner.
I 687 fikk Pipin av Herstal, rikshovmester i Austrasia, avsluttet striden mellom de ulike kongene og deres rikshovmestre med hans seier ved Tertry.Frassetto (2003), s. 292. Han ble eneguvernør av hele Frankerriket. Pepin var sønnesønn av to betydningsfulle figurer i det austrasiske kongerike: Arnulf av Metz (senere helgenerklært) og Pipin av Landen.Frassetto (2003), s. 292–293. Pipin av Herstal ble til sist etterfulgt av sin sønn Karl Martell som han fikk utenfor ekteskap med sin elskerinne Alpaida.Waldman & Mason (2006), s. 271.
Etter 737 styrte Karl Martell («hammeren») frankerne i stedet for en konge og avslo å kalle seg selv konge. Han ble etterfulgt av sine sønner i 741 Karloman og Pipin den yngre, far til Karl den store. I 743 plasserte brødrene Childerik III på tronen for å forhindre separatisme i rikets ytterkanter. Han ble den siste merovingerkongen. Karloman trakk seg fra sin posisjon i 746 for i stedet å gå i kloster som munk. Pipin brakte spørsmålet om kongeverdigheten fram for pave Sakarias ved å spørre om det var logisk at en konge ikke hadde noen kongelig makt. Paven ga sitt svar i 749 hvor han slo fast at det var bedre at Pipin ble kalt for konge for han hadde den øverste myndigheten og den reelle makten. Han beordret ham derfor å bli «den sanne konge». Childerik ble avsatt, tvangsraket og stengt inne i et kloster, og tronen ble erklært ledig.
I 750 ble Pipin valgt til frankernes konge av en forsamling frankiske adelige med en stor andel av Pipins hær i bakhånd som øvde avgjørende press. Den eldste redegjørelsen av valget er det korte manuskriptet Clausula de Pippino.Krusch, Bruno, red. (1885): «Clausula de Pippino rege» i: Monumenta Germaniae Historica, Scriptores rerum merovingicarum, 1/2, Hannover, s. 465–466. Han ble salvet av en erkebiskop og opphøyd som konge. Paven merket Childerik som «den falske konge». Merovingernes dynasti ble således formelt erstattet av karolingernes dynasti. Navnet er etter Karl Martell som betegnes som grunnleggeren.
I 753 måtte pave Stefan II flykte fra Italia og søkte tilflukt i Frankerriket. Han appellerte til Pipin om å forsvare ham mot langobardene som forsøkte å legge hele Italia under seg. Han ble støttet i dette av Karloman, Pipins bror. Det eneste paven kunne tilby som gjenytelse, var legitimitet. Han gjorde det ved å salve Pipin på nytt og bekreftet at han var den sanne kongen, og la samtidig til hans unge sønner Karolus (Karl den store) og Karloman til den kongelige arv. De ble dermed arvinger til det rike som allerede dekket store deler av Vest-Europa. I 754 aksepterte Pipin å være pavens beskytter og bekjempe langobardene.Denne framstillingen er fra Einhard, antatte (741–829): Annales Regni Francorum (Annales Laurissenses Maiores) , Medieval Latin. The Latin Library; framstilling for årene 745–755
Under karolingerne ble Frankerriket utvidet til å utgjøre et området som omfattet det meste av Vest-Europa, Skandinavia, de britiske øyer og den iberiske halvøy unntatt. Den østvestlige delingen av kongeriket dannet grunnlaget for dagens moderne stater Frankrike og Tyskland. Traktaten i Verdun i 843 mellom de stridende sønnesønnene til Karl den store er blitt tolket som den avgjørende hendelsen for et uavhengig Frankrike under dets første konge i form av Karl den skallede; et uavhengig Tyskland under Ludvig den tyske; og et uavhengig mellomrike som strakte seg fra Nederlandene langs grenselandene til sør for Roma under Lothar I, som beholdt tittelen som keiser og hovedstedene Aachen og Roma uten jurisdiksjon.Oman (1914), s. 409–410 Dette langstrakte midtre riket var brutt opp ved 890 og ble delvis absorbert i Vestfrankerriket (som ble til Frankrike) og Østfrankerriket (som ble til Tyskland), og resten utviklet seg til mindre «bufferstater» som eksisterer mellom Frankrike og Tyskland den dag i dag i form av Benelux og Sveits. Konseptet og minnet om et forent Europa er forblitt virksomt, og Karl den store er således ofte betraktet som stamfar til det moderne Europa. Otto von Habsburg uttalte at «Det europeiske symbol tilhører alle nasjoner likt. Det er kronen til det tysk-romerske rike, som legemliggjør tradisjonen til Karl den store, herskeren av et forent Vesten.»Scheck, Al (29. juli 2011): «Obituary: Otto von Habsburg», Vision.org Den internasjonale Karlspris har navn etter Karl den store, og deles hvert år ut av byen Aachen til mennesker som har bidratt til europeisk samarbeid.«Die Proklamation von 1949», Karlsprisens internettside
Liv og virke Fødselsdato og sted thumb|Regionen Aachen-Liège med samtidige grenser, handels- og reiseruter.
Karl den stores fødselsdag er antatt å være 1. april 742. Men flere faktorer har ført til revurdering av denne tradisjonelle datoen. Året 742 ble utregnet fra hans alder da han døde i januar 814, 72 år gammel, som ble oppgitt av Einhard. Det daterer hans fødsel i 742 før foreldrenes ekteskap i 749, men det er ingen indikasjoner på at Karl den store ble født utenfor ekteskap. En annen dato gitt i Annales Petariensis, 1. april 747, er mer sannsynlig, men motsier Einhard og noen få andre kilder. Det året var 1. april i påsken. Fødselen av en keiser i påsken er et sammenfall som burde føre til kommentarer, men det er ingen slike kommentarer dokumentert i 747, hvilket har fått noen til å mistenke at påskefødselen var en from fiksjon som skulle ære keiseren.Matheson, Lister M. (2012): Icons of the Middle Ages: Rulers, Writers, Rebels, and Saints, ABC-CLIO, ISBN 978-0-313-34080-2, s. 145–. Måneden og dagen 2. april er etablert av en kalender fra Lorsch kloster.Baldwin, Stewart (2007–2009): «Charlemagne» , The Henry Project. Datoen som er foretrukket ved en overvekt av bevis,Barbero, Alessandro (10. september 2004): Charlemagne: Father of a Continent, University of California Press, ISBN 978-0-520-23943-2, s. 12–. er 2. april 742, basert på Karl den stores alder da han døde. Denne datoen støtter konseptet at Karl den store teknisk sett var født utenfor ekteskapet, skjønt det er ikke nevnt av Einhard; Pipin og Bertrada var bundet av en privat kontrakt (eller Friedelehe)Esmyol, Andrea (2002): Geliebte oder Ehefrau? Konkubinen im frühen Mittelalter, Köln: Böhlau Verlag da han ble født, men de giftet seg ikke formelt før i 744.Northen Magill, Frank; Aves, Alison (1998): Dictionary of World Biography: The Middle Ages, Routledge, ISBN 978-1-57958-041-4, s. 226–.
Hans nøyaktige fødested er ukjent, men Aachen i dagens Tyskland og Liège (Herstal) i dagens Belgia er mulige lokaliseringer.«Charlemagne», History.com. Aachen og Liège ligger nært den regionen hvor både merovinger- og karolingerslektene kom fra. Andre byer som er blitt foreslått som mulige steder, er Düren, Gauting, Mürlenbach,Route Gottfried von Bouillon e.V. – deutsche Sektion , Route-gottfried-von-bouillon.de Quierzy og Prüm, men det finnes ikke et endelig bevis som gir svar på spørsmålet.
Karl den store var det eldste barnet til Pipin den yngre (714–768, styrte fra 751) og hans hustru Bertrada av Laon (720–783), datter av Karibert av Laon og Bertrada av Köln. Mange historikere betrakter Karl den store som født utenfor ekteskap, men en del mener det er diskutabelt,Magill, Frank Northen; Aves, Alison (1998): Dictionary of World Biography: The Middle Ages, 2. Routledge, ISBN 978-1-579-58041-4, s. 226 ettersom Pipin ikke giftet seg med Bertrada før 749, noe som var etter at Karl var født, noe som ikke ekskluderte ham fra arverett.Collins, Roger (1998): Charlemagne, University of Toronto Press, ISBN 978-0-8020-8218-3, s. 32–.Matheson, Lister M. (2012): Icons of the Middle Ages: Rulers, Writers, Rebels, and Saints. ABC-CLIO. ISBN 978-0-313-34080-2, s. 152–.Fichtenau, Heinrich (1957): The Carolingian Empire. University of Toronto Press, ISBN 978-0-8020-6367-0, s. 39–. Nedtegnelsene navngir kun Karloman, Gisela, og tre barn som døde unge, Pepin, Khrothais og Adelais, som hans søsken.
Rikshovmester thumb|Kroningen i 751 av Pipin den yngre a Boniface, erkebiskop av Mainz.