thumb|right|Vladimir Solovjov Vladimir Sergejevitsj Solovjov (russisk: Владимир Сергеевич Соловьёв) (1853–1900) var en russisk filosof, lyriker og kritiker, i sitt arbeid kjent for en mystisk tilnærming, der visdomsikonet Sofia var sentral.
Liv og virke Bakgrunn Hans far, Sergej Mikhajlovitsj, var professor i historie ved byens universitet og har i ettertiden blitt anerkjent som en av landets ledende.Vladimir Solyolov fra The Internet Encyclopedia of Philosophy Solovjet studerte samme sted (1869–74) under blant annet Pamfil Jurkevitsj, og publiserte sine første verk innen teologi (1874).
Filosofisk og litterært virke Solovjov ble etter å ha fremlagt avhandlingen Krizis zapadnoj filosofii (Krisen i den vesterlandske filosof) dosent ved Moskvauniversitetet i 1874 og ble der til 1877. Hans forskeropphold i London og Egypt ga ham tilbake sitt opprinnelige ortodokse livssyn.
Etter flytting til St. Petersburg (1877) var han byråkrat og tok samtidig doktorgrad i teologi (1880) ved byens universitet. Han holdt i 1880 forelesninger i filosofi ved Sankt Petersburgs universitet, men ble tvunget til å slutte med dette etter at han i en offentlig tale hadde oppfordret keiser Aleksander III til å benåde sin fars mordere.
Han lenve deretter som en enstøing.
Solovjov inntar en fremstående plass i det russiske tenknings historie. Han fordypet seg i tidens viktigste apørsmål av religiøs og sedelig art; han begynte som materialist, men sluttet som ren idealist med et sterkt mystisk anstrøk. Han stod slavofilene temmelig nær i sin tro på Russlands verdenshistoriske oppdrag som et «tredje Roma», men delte ikke deres trangsynte nasjonalisme eller deres tro på den russiske bondekommunens fortreffelighet.
I Sankt Petersburg ble han godt kjent med Fjodor Dostojevskij og antas å være modell i Brødrene Karamasov (utgitt 1880). Solovjov hadde en meget forsonlig holdning og ivret for en forening av alle kristne kirker med gjensidige konsesjoner, men var en avgjort motstander til tolstojanismen, særskilt dens sats om «ikke-motstand mot det onde». Han vakte stor oppseelse med sine forelesninger om det «gudemenneskelige» (Bogutjelovětjestvo) 1877–81 og om Fjodor Dostojevskij 1881–83.
Solovjov arbeidet i det vesentlige med epistemologi og filosofi frem til sin død. Med sin bror fremarbeidet han en oversettelse av Platon.
Utgivelser The Crisis of Western Philosophy: Against the Positivists (1874). Hovedfagsoppgave ved universitetet i Moskva. Philosophical Principles of Integral Knowledge. Arbeidet utgitt som artikler i Zhurnal Ministerstva narodnogo prosveshchenija (1877) og ikke ferdigstilt. Lectures on Divine Humanity (1878). Tolv forelesninger ved universitetet i St. Petersburg. Også kjent under navnet God-manhood. Critique of Abstract Principles (1880). Doktorgradsavhandling ved universitetet i St. Petersburg. Russia and the Universal Church (1888). Tri svidaniya (1897). Dikt om tre samtaler med Sofia. The Justification of the Good (1898). Three Conversations on War, Progress, and the End of History (1900). Litteratur Peter Normann Waage, Det usynlige kontinent. Vladimir Solovjov som Europas filosof. (Dreyer, 1988). Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Russiske filosofer Kategori:Russiske forfattere Kategori:Ortodokse mystikere Kategori:Personer fra Moskva Kategori:Fødsler i 1853 Kategori:Dødsfall i 1900