thumb|Side fra et manuskript av Davids salmer fra 1300-tallet som viser drodlerier i høyre marg og en plogmann på bunnen. Piers Plowman eller Visio Willelmi de Petro Ploughman («Williams visjon av Per Plogmann»), er et allegorisk og fortellende dikt skrevet på middelengelsk en gang mellom 1360 og 1399, angivelig skrevet av William Langland (ca. 1332–ca. 1400). Diktet er delt inn i seksjoner kalt for «passus» (latin for «steg»).
På 1300-tallet vant diktet om Piers Plowman utbredelse i England, skrevet med bokstavrim. Diktet foreligger imidlertid i en rekke varianter, og ingen vet hva som er forfattet av Langland selv. Piers Plowman skildres som en sliter av en bonde som i en drøm mottar en rekke allegoriske syner. Både «Fornuft» og de syv dødssynder dukker opp, med søken etter «Sannhet» og «Frelse» som den røde tråd. Piers' forkynnelse dreier seg om misforholdene i England, medfølelse med folket og respekt for deres arbeid, med Piers selv som symbol på Kristus.Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 158), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-1166 Verket er bevart i tre ulike versjoner: A, B og C.
Wills allegoriske drøm Piers Plowman er betraktet som ett av første store verker i engelsk litteratur sammen med Geoffrey Chaucers Canterbury-fortellingene. Diktet som er delvis en teologisk allegori, delvis en sosial satire, handler om fortellerens intense søken etter et sannferdig, kristent liv. Det blir fortalt i synsvinkelen fra middelalderens katolske tankesett. Bestrebelsen er sammenfiltret i en serie av drømmevisjoner og en sammenligning av livene til tre allegoriske figurer: Dowel («Do-Well» = Gjør-bra), Dobet («Do-Better» = Gjør-bedre), og Dobest («Do-Best» = Gjør-best).
Diktet begynner på stedet Malvern Hills i Worcestershire. En mann ved navn Will faller i søvn og har en drømmevisjon om et Tårn som står på en åskam og en Festning (donjon) som står plassert i en dyp dal. Mellom disse to symbolene på himmelen, Guds tårn og helvete, Satans fengsel, er det en «lys mark full av folk», en representasjon av menneskeheten. Her finnes de fleste: plogmenn, pilegrimer, tiggermunker, prester, lovmenn, gjøglere, trubadurer, avlatshandlere, veversker, ølkoner, kakekoner og gjestegivere som alle roper ut sine tjenester. En engel holder en formaningstale for en konge. Rotter og mus diskuterer om de skal henge en bjelle på en katt. thumb|De syv dødssynder av maleren Hieronymus Bosch (1450–1516) Allegorien blir åpenbar i skikkelser eller symboler som fru «Hellige kirke», som tolker Wills drømmesyn og peker på fru Bestikkelse som skal gifte seg med herr Falskhet. Fornuft holder en preken om straff. Vrede er en ondsinnet klosterbror, Gjerrighet er en mager handelsmann, Løgn, Fråtseri, Lathet og andre som Samvittighet ber folk om vende bort fra De syv dødssynder.
Blant alle disse dukker den enkle og redelige Piers Plowman (Per Plogmann) opp helt i begynnelsen av diktet og tilbyr å vise vegen til sannheten om de hjelper ham å pløye hans halve åker. Hans vei til innsyn er hardt arbeid. Sannheten er Gud selv. Noen hjelper til mens andre skulker unna. Om første del handler om livets legemlige del, er andre del opptatt av det åndelige.
Her blir Piers Plowmann til Jesus Kristus selv som advarer stat og kirke mot misbruk, stormenn mot å utnytte fattigfolk, og fattigfolk mot utsvevelser og latskap. Diktets siste del er mindre logisk sammenhengende enn første, og drømmeren streifer rundt i en fånyttes sommerlang søken, støttet av Tanke, Intelligens og Studier, etter de menn som er Gjør-bra (rettferdighet), Gjør-bedre (kjærlighet), og Gjør-best (brorskap med Kristus og Kirken).
Litterært sett spiller begge fortellerfigurene sine respektive roller: Figuren Piers blir benyttet til å uttrykke meningen om hvordan tilværelsen skal være, mens drømmeren Will uttrykker sin skrøpelige menneskelighet som får ham til å snuble i sine idealer.
Et symbol på opprør thumb|Pestrammede. "The Chronicles of Gilles Li Muisis" (1272-1352). MS 13076-77, f. 24v. Det engelske samfunnet var i kraftig endring etter svartedauden som følge av den kraftige reduksjonen av folketallet. Arbeidskraften ble etterspurt, men føydale lover nektet arbeidsfolk å bevege seg dit hvor de fikk best betingelser. Det var heller ikke tillatt for arbeidsfolk, enhver som ikke eide egen jord eller ikke var håndverkere, å nekte å arbeide for de betingelser de ble gitt. De fleste forlot aldri det fylke de var blitt født, og risikerte fengsling og pisking om de dro fra hjemstedet uten tillatelse fra autoritetene.
Til tross for at adelen strittet imot, bevegde det engelske samfunnet seg ubønnhørlig fra en føydal økonomi til en ny pengeøkonomi, noe som førte til at byene fikk økt spesialisering og en borgerklasse. I mellomtiden var det stor uro og konflikter, den mest heftige var Bondeopprøret eller Den store oppstanden i England i 1381 som ble utløst delvis på grunn av innføringen av en koppskatt på innbyggerne. Et litterært symbol for opprørerne var Piers Plowman. De radikale fokuserte på det faktum at Piers var en plogmann og bonde, en som dem selv, således fortellingens «helt» og de tok ham til seg og til inntekt for sin egen sak. thumb|Drapet på bondeopprørernes leder Wat Tyler i 1381. For Langland var dette det motsatte av hans hensikter, iallfall for C-teksten, den nyeste utgaven, som antagelig ble modifisert på grunn av Bondeopprøret og for å ta avstand fra det. Langland var ikke interessert i å endre samfunnet, men tvert i mot å bevare det. Hele Piers Plowman er en lang forsvarstale for det føydale samfunnet som Langland mente hadde en guddommelig hensikt. Å gjøre opprør mot føydalismen var det samme som å gjøre opprør mot Gud og den gudgitte ordning.
Arbeide uten innsigelser er Langlands ideal. Piers’ hustru heter karakteristisk nok for «Fru Arbeid-mens-du kan». Når folk ikke vil delta i arbeidet, å pløye jorda, blir Piers sint: «Ved Gud», sa Piers rasende. «Kom dere opp og gå tilbake til deres arbeid øyeblikkelig – ellers vil dere ikke få noe brød å synge om når hungersnøden kommer. Dere vil sulte i hjel og til helvete med dere alle!»
Når folket ikke vil arbeide tilkaller Piers Sult for å straffe dem. Før Sult forlater sine døde siterer han Bibelen: «Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød...»Første Mosebok 3:19 Gjennom hele teksten raser Langland mot de urettferdigheter som forstyrret samfunnsorden og argumenterer for at alle forble innenfor systemet og æret det uten å knyste. De radikale misforsto ikke dette budskapet, men avviste det, slik Diana V. C. Suk har argumentert for, helt bevisst. De tok diktet til seg, endret det til deres egen Piers Plowman og gjorde ham til et symbol på sosialt opprør mot det samfunnet som undertrykket dem. Langlands intensjoner ble rett og slett forkastet.Suk, Diana V. C. (1998): The Dichotomy in the Piers Plowman Character: Langland's Intent versus Rebel Symbol.
Tittel og forfatterskap Det er nå akseptert at Piers Plowman ble skrevet av en William Langland som man ellers vet lite om. Denne tilskrivelsen av diktet til Langland hviler først og fremst på et manuskript fra tidlig på 1400-tallet som inneholder C-teksten av diktet og blir i dag oppbevart på Trinity College, Dublin (MS 212). Her blir verket tilskrevet en «Willielmus de Langlond»:
Memorandum quod Stacy de Rokayle pater willielmi de Langlond qui stacius fuit generosus & morabatur in Schiptoun vnder whicwode tenens domini le Spenser in comitatu Oxoniensi qui predictus willielmus fecit librum qui vocatur Perys ploughman. («Det skal merkes at Stacy de Rokayle var far til William de Langlond; denne Stacy var av edel fødsel og oppholder seg i Shipton-under-Wychwood, en leietaker til Lord Spenser i fylket Oxfordshire. Den før nevnte William gjorde boken som er kalt Piers Plowman.»)
Andre manuskripter nevner også forfatteren som Robert eller William Langland, eller «Wilhelmus W.», noe som kan være en kortform for «William of Wychwood».
Tilskrivelsen til William Langland er også basert på indre tekstbevis, hovedsakelig en tilsynelatende selvbiografisk del i Passus 5 i C-teksten av diktet. Hovedfortelleren av diktet i alle versjoner er navngitt som Will, med alle allegoriske klanger tydelig tilsiktet, og Landland (eller Longland) er tenkt for å indikere som et gjennomsiktig etternavn via en opplagt ordspill. Ved et tidspunkt bemerker fortelleren: «I have lyved in londe...my name is longe wille» (B.XV.152). Dette kan være en kode til forfatterens navn i stil med mye annen litteratur fra senmiddelalderen. Tilskrivelsen til Langland er ikke helt uten diskusjon, noe avhandlingene til Stella Pates og C. David Benson har demonstrert.
På 1500-tallet da Piers Plowman ble trykket for første gang ble forfatterskapet tilskrevet ulike oldtidsforskere som John Bale og poeter som John Wycliffe og Geoffrey Chaucer og andre. På 1500-tallet og 1600-tallet var det enkelte som mente at diktet var anonymt og / eller assosierte det med tekster i plogmann-tradisjonen av sosiale klager, spesielt den chaucerianske pseudepigrafi (tilskrive en tekst til en annen forfatter enn den virkelige), Plogmannens fortelling og Pierce the Ploughman's Crede. Sistnevnte ble føyd til Owen Rogers’ 1560-utgave av Piers Plowman, en simpel utgave av Robert Crowleys 1550-utgaver. Også figuren Piers selv ble av mange lesere identifisert som forfatteren selv.
Den første trykte utgaven til Crowley navnga forfatteren som «Robert Langland» i et innledende notat. Langland er beskrevet som en sannsynlig protesjé av Wycliffe. Med Crowleys utgaver fulgte diktet en eksisterende og deretter en gjentatt sedvane å titulere diktet som Visjonene til Piers [eller Pierce] Plowman, noe som faktisk er det tradisjonelle navnet til bare en av seksjonene i diktet.
Noen middelalderforskere og tekstkritikere, først John Matthews Manly, har fremmet teorien at det er flere personer bak forfatterskapet, en tanke som blir fortsatt fremmet med periodisk regelmessighet i forskningsmiljøene. Noen forskere har fremmet hypotesen om fra 2 til 5 forfattere, avhengig på hvordan man definerer forfatterskap. I samtidig retninger innenfor tekstkritikk, kritisk teori, og litteraturhistorie har blant annet Charlotte Brewer foreslått at skrivere og deres arbeidsgivere kan ble sett på som redaktører med delvis forfatterroller i produksjonen av Piers Plowman og andre tidlige-moderne tekster.
Teksten Piers Plowman er betraktet som et av de mest analytiske utfordrende tekster i middelengelsk tekstkritikk. Det er 50-56 bevarte manuskripter, noe er fragmentariske og ingen av tekstene er skrevet av forfatterens egen penn, og ingen av dem er avledet fra noen av de andre. De er alle unike.
Alle moderne diskusjoner av tekstene handler om klassifikasjonene til Walter William Skeat som argumenterte at det er så mange som ti former av diktet, men kun tre kan bli betraktet som autoritative —A, B, og C-tekstene — skjønt definisjonen av «autoritative» i denne sammenhengen er i seg selv problematisk. I henhold til hypotesen om de tre versjonen representerer hver versjon ulik manuskripttradisjoner avledet fra tre distinkte og suksessive stadier av forfatterrevisjonen. Også dateringen er omdiskutert, A, B, og C-tekstene er nå vanligvis antatt å være progressive (20-25 år) verker av en enkelt forfatter.
I henhold til hypotesen om de tre versjoner er A-teksten skrevet en gang rundt 1367-1370, og det er den enkleste. Den avslutter, tilsynelatende uferdig, ved Bok 11 og Bok 12 er skrevet av en annen forfatter eller en interpolator (skriftforfalsker). Diktet er på omtrent 2500 linjer.
B-teksten (Warners ur-B tekst) ble skrevet en gang rundt 1377–1379, og den reviderer A-teksten, legger til nytt materiale, og er tre ganger lengre en A, i alt på rundt 7300 linjer.