thumb|300px|Bessvatnet, en næringsfattig innsjø i Vågå i Innlandet fylke. En innsjø, et vann eller et vatn, er en fordypning i jordens overflate som inneholder flytende vann. Vanligvis er fordypningen fylt, slik at det som oftest dannes ett enkelt utløp. Tilsiget til en innsjø skjer hovedsakelig via nedbør og tilløp. Utsig skjer via fordampning, sig ned i grunnen under innsjøen og normalt også via utløp som til slutt ender i havet. Studiet av innsjøer heter limnologi. En innsjø som inneholder ferskvann kalles en ferskvannsinnsjø, mens de som inneholder saltvann gjerne kalles en saltsjø, sodasjø, alkalisjø eller salin innsjø.
Ordet Det norske ordet har en indoeuropeisk opprinnelse (fra gammelnorsk *inn- og -sjór, -sjár, -sær).
Det samiske ordet for «vann» eller «innsjø» er jávri på nordsamisk, jávrre på lulesamisk, jávrrie på umesamisk og jaevrie på sørsamisk. Eksempler på navn med slike etterledd er Álddesjávri (Altevatnet), Hierggejávrre (Reinoksvatnet) og Maajehjaevrie (Majavatnet).
Definisjon – hva er en innsjø? miniatyr|Bergsvannet og Eikeren Det er ingen vitenskapelig enighet om definisjonen av en innsjø. Alle kan være enige om at en innsjø kjennetegnes av en større ansamling av vann i en fordypning i jordskorpen. Imidlertid kan en elv være utvidet slik at den begynner å ligne på en innsjø. Da kommer spørsmålet om hvor bred vannansamlingen må være for at det skal kunne kalles en innsjø. Et annet definisjonsspørsmål dukker opp der to eller flere innsjøer forbindes av et eller flere korte sund. Er dette da én eller flere innsjøer? En lærebok i hydrologi har kommet med disse fire beskrivelsene: En innsjø fyller en eller flere fordypninger (eller bekken som er den geologiske betegnelsen) og kan være sammenbundet med et eller flere sund. Innsjøen må ha samme vannivå over det hele, bortsett fra kortvarige endringer på grunn av store ismengder, vind eller store innkommende elver (flom). Det må ikke være konstant innslag av sjøvann, selv om vannet ligger ved kysten. Forholdet mellom innsjøens volum og vanntilsig fra elver må være så stort at den overveiende delen av tilførte sedimenter legger seg på bunnen. Arealet må være så stort at det overskrider en viss verdi, for eksempel 1 hektar ved middelvannstand.
Store og små innsjøer I hele verden er det estimert at det finnes 12 millioner innsjøer med et samlet overflateareal på 2,7 millioner km2, og at samlet volum er 166 000 km3. Av dette utgjør de ti største innsjøene tilsammen 33 % av det totale overflatearealet, mens de ti største i volum utgjør 90 % av det samlede volumet. I Europa utgjør det samlede overflatearealet av innsjøer 300 000 km2. Av dette er over 10 000 innsjøer reservoarerPerti Heinonen: Hydrological and Limnological Aspects of Lake Monitoring John Wiley & Sons Ltd, England 2000. ISBN 0-471-89988-7.
Enkelte store innsjøer med saltvann kalles hav, som for eksempel Kaspihavet og Dødehavet. Dette er også eksempler på innsjøer som ikke har noe utløp, hvilket også er årsaken til at vannet er salt.
En stor innsjø kalles gjerne sjø, for eksempel Vansjø i Østfold, Selbusjøen i Trøndelag og Aralsjøen i Kasakhstan og Usbekistan. En tommelfingerregel er at innsjøer med areal større enn fem kvadratkilometer er en sjø.
Som med saltvann, kan også en stor mengde ferskvann kalles fjord når innsjøen er lang og smal, som for eksempel Randsfjorden, Tunhovdfjorden, Norefjorden og Byglandsfjorden. En fjord kan også være en del av en innsjø, som for eksempel Vestfjorden i Tinn. Et unntak er Tyrifjorden, som består av flere smale fjordarmer, men i seg selv (Storfjorden) er forholdsvis vid.
Mange innsjøer kalles vann (eller vatn), som Snåsavatnet, Lesjaskogsvatnet og Maridalsvannet. En tommelfingerregel er at innsjøer med areal mellom en halv og fem kvadratkilometer er et vann.
Mindre vann og tjern beskrives ofte under samlebegrepet småvann, men dette begrepet er sjelden eller aldri en del av navnet på innsjøen. Det brukes helst til å referere til flere mindre innsjøer samtidig, for eksempel når en skal beskrive et område. Et eksempel er «området består av småvann og...».
En mindre vannsamling kan kalles tjern (eller tjenn, tjønn og tjørn), som Blåtjønn og Kroktjenn (finnes flere steder i Norge). Vannområder med areal mindre enn en halv kvadratkilometer kalles som regel for tjern. En enda mindre innsjø kalles gjerne dam, som Litldammen (finnes flere steder i Norge). De minste innsjøene kalles pytt (også putt), som Svartputt (finnes flere steder i Norge). Det finnes også kombinasjoner av disse, som for eksempel Damtjern i Lier.
Innløp og utløp En innsjø av en viss størrelse har alltid et eller flere innløp i form av elver, bekker, etc. som tilfører innsjøen regnvann fra høyereliggende områder. Det er ingen øvre grense for hvor mange innløp en innsjø kan ha. Overskuddsvann som ikke fordamper eller siger ned i grunnen vil dreneres fra en innsjø gjennom et enkelt naturlig utløp, dvs. nedstrøms elv. Utløpet vil ligge i den laveste delen a av den omliggende topografien som avgrenser innsjøen, og det er lite sannsynlig at dette vil inntreffe på mer enn ett sted samtidig. Over tid vil et etablert utløp grave seg ned i grunnen og derved forsterke sin stilling som eneste utløp. Gjennom oppdemming kan innsjøers innløp endres, og derved bli drenert et annet sted enn det naturlige utløp. Lesjaskogvatnet er et eksempel på ytterst få innsjøer som har to utløp, mot Lågen i øst og Raumavassdraget i vest; dette ble oppnådd etter oppdemming i 1660-årene.Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen, 1963.Kleiven, Ivar: Lesja og Dovre. Kristiania: Aschehoug, 1923.
Kunstige innsjøer En kunstig innsjø er en innsjø som har blitt til, eller fått sin nåværende størrelse, ved hjelp av menneskelig inngripen. De fleste nye kunstige innsjøer er oppdemmede elver som tjener som vannmagasin for vannkraftverk. Tidligere ble også mindre elver og bekker demmet opp og tjente som vannmagasin for vanndrevne sager og pumper, for eksempel i forbindelse med gruvedrift.
Lokka i Finland er Nord-Europas største kunstige innsjø, med et areal på 417 km².thumb|Fjellvatnet i Hamarøy kommune, Nordland fylke med utallige små og store vann og innsjøer innover i landskapet. Her kan definisjon av en innsjø komme til hjelp, selv om navnene som er gitt ofte er inkonsekvente og sier noe om at dette ikke er noen eksakt vitenskap.
Dannelse av innsjøer Flere av verdens største sjøer er skapt ved at forkastninger i jordskorpa danner nedbulinger som er fylt med vann. Dette er tilfelle for Tanganyikasjøen og Malawisjøen i Øst-Afrika. Bajkalsjøen i Sibir er verdens dypeste innsjø og skapt på samme vis. Vulkaner, meteornedslag, skred, vinderosjon og kontinentalplatebevegelse er mekanismer for dannelse av verdens innsjøer.Jakob Otnes og Erik Ræstad: Hydrologi i praksis, Ingeniørforlaget 1978. ISBN 82 524 0036 1
Norge og andre nordlige deler av jorden har mange innsjøer som ble dannet under siste istid. Svake soner har blitt gravd ut av innlandsisen, og desto større gropa ble, jo tykkere islag ble dannet og dermed oppstod enda større virkning av tyngde og erosjon. Dette virker også til at fordypningene ble lange og dype med bratte kanter rundt. Eksempler på innsjøer dannet på denne måten er Mjøsa i Innlandet og Akershus fylker, Sperillen og Krøderen i Buskerud fylke og Snåsavatnet og Salvatnet i Trøndelag fylke. Disse vannene er endog dypere enn havoverflaten utenfor kysten. I Hornindalsvatnet i Vestland fylke er bunnen hele 462 m lavere enn havoverflaten og Mjøsas bunn er 327 m lavere. Disse innsjøene er dannet på samme måte som fjorder, og ofte finnes både én fjord og én eller flere innsjøer på linje i den samme svakhetssonen.
En annen type som er gravd ut av is, er botnsjøer. De er sirkelformede tjern som er gravd ut av en botnbre og ligger oppe i fjellsider. Moskenesøya i Lofoten har flere slike innsjøer. Vansjø i Østfold og Tyrifjorden i Buskerud er eksempler på innsjøer med en noe annen tilblivelse. Her er det randavsetninger etter innlandsisen som har laget store naturlige demninger. En fjerde mekanisme er dannelse av tjern i dødisgroper der store isklumper har blitt liggende igjen i løsmassene etter at innlandsisen trakk seg tilbake.
Generelt kan dannelse av innsjøene deles inn i følgende geologiske klassifiseringer:
Endogene prosesser (som virker innenfra), disse har sammenheng med tektoniske plater: Innsynkninger Differensialbevegelser uten bevegelse av lagene Calderasjøer og Kratersjøer er betegnelse på slike innsjøer.
Eksogene prosesser (som virker utenpå) og som skyldes utgravninger: Vinderosjon. Elveerosjon som har følgende årsaker: Under vannfall. I trykktunneler under isbreer. Avsnørte meandere. Altså i elveløp som renner i løsmasser.
Utgravninger under isbreer: Ved sterk iserosjon som gir botnsjøer, sammensatte botnsjøer og fjordsjøer. Svak iserosjon På underlag med lite struktur, dette gir skålsjøer. På berggrunn med forkastninger og sprekker som gir dyprennesjøer, sprekksjøer og dypgravningssjøer.
Fra 1984 til 2019 har arealet på alle innsjøene i verden øket med rundt 46 000 km². Det er de små innsjøene (under 1 km²) som har vokst mest. Innsjøer og reservoarer som får sin tilførsel fra isbreer eller permafrost, sto for 48 % av den totale økningen. Regioner med denne typen økning er Grønland, det tibetanske platået og Rocky Mountains. Den resterende økningen på 52 % ble hovedsakelig tilskrevet (75 %) utvidelse av reservoarer utenfor is- eller permafrostregioner. I motsetning til dette har det vært en reduksjon av innsjøarealet i den vestlige delen av USA, Sentral-Asia, Nord-Kina og Sør-Australia. Det har sammenheng med tørke, menneskeskapte vannuttak og andre årsaker.
Vannbalanse Om ikke innsjøens vannvolum skal øke må innløp til enhver tid være lik innsjøens utløp. Følgende ligning gjelder for innsjøens vannbalanse:
Der: er endring av innsjøens volum. Qt er innsjøens overflatetilsig. Qg er innsjøens grunnvanntilsig. P er nedbøren på overflaten. Qa er overflateavløp. Ql er lekkasje ned i grunnen. E er fordunstning fra overflaten.
Det at innsjøens volum kan endres () gjør at en økning av tilsiget (Qt, Qg og P) ikke nødvendigvis fører til en like stor økning av avløpet (Qa og Ql). Ved store nedbørmengder og tilsvarende stort tilsig vil vannstanden og avløp øke i en typisk innsjø, men avløpet kan være mindre enn tilsiget. Derimot vil avløpet vare i lengre tid enn tilsigetArne Tollan: Vannressurser. Universitetsforlaget, 2002. ISBN 82-15-00097-5.
Et stort arbeid må legges ned for å få oversikt over disse parametrene. Det lages matematiske modeller av innsjøen for å studere forskjellige forhold. Grunnen til at en ønsker å gjøre dette kan være at innsjøen skal reguleres for vannkraftformål, det kan være forurensning eller vannforsyning. Dermed oppstår et behov for å studere hvordan slike påvirkinger endrer de naturlige forholdene.
Ferskvann og saltvann Innsjøer inneholder normalt ferskvann. Enkelte innsjøer har intet utløp og kalles endorheiske innsjøer. Fra disse innsjøene fordamper det like mye vann som det renner inn. Oppløste salter i tilsiget vil derfor etter hvert som tiden går konsentreres i vannet i innsjøen. Konsentrasjonen vil avhenge av berggrunnen og hvor lenge sjøen har manglet utløp. Endorheiske innsjøer med høyt saltinnhold kalles saltsjøer.
Innsjøer med innsig av saltvann fra havet kalles brakkvannsjøer. Det finnes også innsjøer – for eksempel Rørholtfjord-delen av Toke – uten innsig fra havet som likevel har et bunnlag av saltvann. Dette skyldes at innsjøen rett etter siste istid var en fjord eller poll med direkte kontakt med havet. Landhevning har i ettertid skilt innsjøen fra havet, men det ligger igjen et lag med saltvann som på grunn av større tyngde ikke blander seg med ferskvannet over.
Temperatur og strømninger thumb|Cerro chato nordvest for San José, provinsen Alajuela, Costa Rica, er et eksempel på en tropisk kraterinnsjø.