thumb|Charles Dickens er fremdeles en av de mest kjente engelske forfattere. Viktoriansk litteratur er engelskspråklig litteratur som ble skapt under styret til dronning Victoria av Storbritannia (1837–1901), det som kalles den viktorianske tid. Denne litteraturen danner en forbindelse og overgang mellom forfatterne i den romantiske periode og den meget vesenforskjellige litteraturen på 1900-tallet.
I løpet av 1800-tallet ble romanen den ledende form for skjønnlitteratur på engelsk. Verkene til førviktorianske forfattere som Jane Austen og Walter Scott hadde perfeksjonert både nærgående sosial satire og spennende fortellinger. Populære bøker åpnet opp for romanen hos det lesende publikum. 1800-tallet er ofte framhevet som et høydepunkt i britisk litteratur foruten også i land som Frankrike, USA og Russland. Bøker, og særlig romaner, ble vanlige og allestedsnærværende. Viktorianske romanforfattere la grunnlaget for en litterær arv som fortsatt er gyldig og til stede i særlig britisk litteratur.
Viktoriansk som epoke thumb|Charles Darwin, 1868 framed|Dronning Victoria og Benjamin Disraeli. Perioden omfatter høydepunktet i den industrielle revolusjon og det britiske imperiets mest storslagne tid. Perioden før kalles georgiansk tid, og perioden etter kalles edvardiansk tid. Perioden var preget av økt industrialisering som gikk langt raskere enn demokratiprosessen, til tross for noen halvhjertede sosiale reformer. Økt urbanisering skapte også en voksende arbeiderklasse, sosial undertrykkelse og økte sosiale spenninger og uro, men tiden var uansett relativ stabil. Liberalismens ideer begynner å vinne fram. Jeremy Bentham (1748–1832) formulerte postulatet «størst mulig lykke for et størst mulig antall mennesker» for økte reformer. Den største omveltningen kom med Charles Darwin (1802–1892) og hans hovedverk, Artenes opprinnelse, som kom ut i 1859. Den klargjorde den biolog]ske utviklingens lover og forløp og stilte Bibelens skapelsesberetning i kritisk lys. En kristen front mobiliserte mot «apeteorien», men på den andre siden viste læren om kampen for tilværelsen og det naturlige utvalg å passe utmerket med liberalismens tro på fri konkurranse i markedet og økonomien.
Viktoriatiden var hovedsakelig preget av framskritt og optimisme, særlig etter at «den store freden på femtitallet» inntrådte. Men tiden har også blitt løftet opp som et glansbilde og samtidig kritisert. Den svenske litteraten Lennart Breitholtz mener at den også har fått et overdrevent, og ikke ufortjent, omdømme som «bastante kjedsommelighet, moralterror og trangsynte forkjærlighet for det nyttige. Mot de mest motbydelige uttrykk for borgerlig selvtilfredshet og dobbeltmoral rettet flere av de store forfatterne en indignert kritikk.»Breitholtz, Lennart (red.) (1979): Epoker og diktere. Vesten litteraturhistorie. Gyldendal, ISBN 82-05-11663-6. s. 185
Periodens interesse for individet førte til økt interesse for privatlivet, og den private sfære var gjerne følelsene og kvinnenes sted. Privatlivets stuer ble både skrivestue og handlingssted for flere av tidens romaner, noe som startet allerede med Jane Austens (1775–1817) romaner. Hun tilhører romantikken, men hadde omrisset av en ny romanform i seg, den realistiske.Haarberg et al (2007): Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen. Universitetsforlaget, ISBN 978-82-15-00696-3, s. 375
Det har vært påpekt en sammenheng mellom den moderne nasjonalstaten og romansjangeren. Engelsk romantisk roman tidlig på 1800-tallet framhevet nasjonalstaten og imperiets viktige symbolform, i det lokale og det nasjonale, det private og det offentlige, hvor familien er nasjonens bærebjelke og sammenhengen bekreftet det rådende hierarkiet. I England vokste det fram en rekke kvinnelige forfattere, noe som også skjer i andre land, eksempelvis i Norge med Camilla Collett og i Frankrike med George Sand. Det var også i Frankrike at den realistiske roman ble definert, og som den danske dikteren Herman Bang i boken Realisme og realister (1879) formulerte: «Realisme er en Form, ikke en Tendens; en Methode der kan sætte gamle Ting i en ny Belysning», uten at samtiden ble enig om en felles oppfatning.Haarberg et al (2007): Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen, s. 379
thumb|George Eliot 30 år, malt av François D'Albert Durade. I England var realismen blant annet en betegnelse på samtidsskildringer, eksempelvis Charles Dickens' (1812–1870) beskrivelser av elendigheten og fattigdommen i Englands storbyer. Realisme i romankunsten var ikke nødvendigvis alltid preget av et ønske om å fremme sosiale reformer, som hos den følsomme realisten Dickens, men viste en økt interesse for enkeltmennesket, og hvor den realistiske roman belyste og avdekket et menneskes psykologiske utvikling. Anthony Trollopes (1815–1882) samtidsroman om en families utvikling, The Way We Live (1875) er et eksempel i så måte. Hans middelklasseunivers er påfallende lite romantisk, og det fantes ikke noen demoniske lidenskaper. En del av de emner som romantikken bestrebet seg på å unngå, ved at de ikke var «idylliske» eller «poetiske» nok, fikk interesse for engelske romanforfattere i viktoriatiden, det som kan kalles «den prosaiske virkelighet», eller realismen, om man vil. Hos Thomas Hardy (1840–1928) fantes en holdning til tilværelsen som i stor grad minner om den franske naturalismen: Naturen er grusom og mennesket er en kasteball for guder som ikke bryr seg. Det er i seg selv en holdning som minner om det antikkens skjebnedrama. William Makepeace Thackeray (1811–1863) var en mer stilsikker romanforfatter enn Dickens, og han malte aldri fram de til dels «hjerteskjærende banaliteter eller sukkersøt moralisme – men han når heller aldri den trolske effekten som kan oppstå når en av Dickens' karikaturer plutselig får liv.»Breitholtz, Lennart (red.) (1979): Epoker og diktere, s. 188
Viktoriatidens kultur var en blomstringstid for romanen, og i særdeleshet for kvinnelige romanforfattere. Nevnes kan George Eliot, psevdonym for Mary Ann Evans (1819–1889), som på mange måter var Charles Dickens motpol: Der hvor Dickens var populær underholder og sosial satiriker, en forfatter som skrev spennende fortellinger, pageturners, var «George Eliot den seriøse, selvreflekterende forfatteren som involverte sine romanpersoner i dyptgående etiske og estetiske konflikter.» I motsetningen til Dickens omdømme falt Eliot rask i kurs i det nye århundret, og ble beskyldt for humørløshet og moralisme, ofte ettertidens dom over det verste med viktoriatidens litteratur, og ikke alltid like rettferdig. På sitt mest karikerte tenderte viktoriatidens romaner til å være idealiserte portretter av vanskelige liv hvor hardt arbeid, utholdenhet, standhaftighet, kjærlighet og ren flaks til sist vant fram. De gode dyder blir belønnet, og de som gjør galt, eller er onde, blir passende straffet. Fortellingene tenderte til å være foredlende i sitt vesen, og med en moralsk lærdom sentralt. Denne formelen var grunnlaget for det meste av tidlig viktoriansk skjønnlitteratur, men det endret seg til større kompleksitet i løpet av århundret.
Romanens tid thumb|upright|Charles Dickens, foto ca. 1868 thumb|upright|William Makepeace Thackeray, foto ca. 1855 I den store freden, Pax Britannica, Krimkrigen (1853–1856) unntatt, rådet på midten av århundret. Det eksisterte en relativ stor tale- og trykkefrihet som muliggjorde debatt om sosiale og religiøse spørsmål, kvinnefrigjøring og filosofiske og religiøse spørsmål, både i avisene og i skjønnlitteraturen. Den viktorianske roman var på mange vis en familieinstitusjon, mange skrevet for høytlesning i hjemmet. Få klarte det bedre enn Charles Dickens som selv var en glimrende oppleser. Familieopplesningene forutsatte dog at romanene var respektable. Romanenes utgivelsesform er av betydning. Helst skulle de fylle tre bind. Dickens var blant de første som utga dem som føljetonger, et månedlig hefte på 32 sider til 1 shilling. Også Thackeray, Trollope og Eliot kom ut på denne måten. Noen kom også ut som føljetonger i tidsskrifter som Dickens' i Household Words og Cornhill Magazine. Det førte til en fortrolighet mellom lesere og forfatter, og i siste kapittel av en roman takket Dickens sine lesere for deres «ubegrensede varme og alvor som har vært i Deres sympati...»Beyer, Edvar et al (1972): Verdenslitteraturhistorie, bind 8 «Realismen», Cappelen, ss. 246-247 Fortroligheten kunne også slå begge veger, forfatteren måtte anstrenge seg for å holde på publikums interesse, og da en venn ba Dickens om en lykkelig slutt, endret han avslutningen på Store forventninger (Great Expectations, 1860–1861).
thumb|left|upright|Pickwick-klubben, omslaget på et føljetonghefte, 1837 Thomas Carlyle begynte allerede i 1839 å stille spørsmål om det engelske samfunnet og den elendighet som tynget den stumme arbeiderklasse, noe som synes tatt opp av Dickens i hans Bleak House (1852–1853). Elizabeth Gaskell, som kjente godt til forholdene i Manchester, skrev at jo mer hun tenkte over det ulykkelige forholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere, jo mer måtte hun gi uttrykk for arbeidernes jammer. Det viktorianske åndsliv var på ingen måte en overfladisk dyrkelse av det materialistiske og overfladiske. Mange forfattere uttrykte tvil og bekymring for samfunnet beskaffenhet. I en søkende tid lå ikke lenger tyngdepunktet i naturpoesien som under romantikken, men i studiet av mennesket og dets omgivelser.
thumb|upright|left|De tre søstre Brontë, malt i 1834 av deres bror: Anne, Emily og Charlotte. thumb|upright|Karikatur av Anthony Trollope, 1872 thumb|upright|George Eliot, 1864 thumb|left|upright|Unge Jane Eyre argumenterer med sin verge, fru Reed. Illustrasjon ved F. H. Townsend, 1847. Charles Dickens (1812–1870) er blitt stående som det fremste eksempelet på en viktoriansk forfatter. Hans enestående popularitet i hans samtid hvor hans romanfigurer nærmest fikk et liv for seg selv, har ført til at Dickens fortsatt er en av de mest populære engelskspråklige forfattere. Hans første virkelige roman, Pickwick-klubben (The Pickwick Papers), skrevet da han var kun 24 år, ble en øyeblikkelig suksess, og alle hans påfølgende bøker solgt umåtelig godt, og selv da kritikken kom på begynnelsen av 1900-tallet, ble han fortsatt mye lest. Han arbeidet flittig, omsorgsfylt og frodig for å skape den underholdning som det lesende publikumet ønsket, samtidig som han også kom med kommentarer, indirekte og direkte, til de sosiale forholdene i samtiden. Komedien i hans første roman har en satirisk kant som gjennomtrenger alle hans utgivelser. Disse omhandler de fattige og undertryktes forfatning og ender med en spøkelsefortelling som ble avsluttet ufullført ved hans plutselige død. Den langsommere tendensen i hans romaner gikk mot mørkere temaer som gjenspeiler mye av skjønnlitteraturen i århundret. Til tross for den fantasi, humor og innlevelse som Dickens kunne framvise, er hans romaner også preget av gammeldags og usannsynlige intriger, sentimentale og uten antydningens kunst, skjønt George Bernard Shaw tok ham i forsvar, som en barbar som i kraft av sitt geni er en stor dikter.Beyer, Edvar et al (1972): Verdenslitteraturhistorie, bind 8 «Realismen», Cappelen, ss. 252