Egypts historie fra 1803 til 1882 viser en periode med storstilt modernisering og gigantiske reformforsøk. I spissen for disse prosessene sto de egyptiske visekongene, khedivene. Muhammad Ali, den første khediven, tok makten i 1805 og satte i gang tiltak som snart skulle gjøre Egypt til en av de mest utviklede statene utenfor Europa. Disse moderniseringsprogrammene førte også til at staten brukte mye penger og satte seg i stor gjeld, og den svekkede økonomiske situasjonen medvirket til at Storbritannia til slutt okkuperte Egypt i 1882.

Muhammad Ali kommer til makten left|thumb|Muhammad Ali Pasja Muhammad Ali var sønn av en osmansk lavere offiser med albansk avstamming, og kom fra en liten havneby i Makedonia. Etter en periode som mindre vellykket handelsmann på sjøen gikk han i sin fars fotspor, og han kom til Egypt som nestkommandant for en liten albansk kontingent med soldater som skulle slåss mot Napoléons okkupasjonsstyrker.Marsot 1984 s. 28

I Egypt kom han raskt i en ledende posisjon i hele den albanske hæravdelingen, som fungerte som leiesoldater for osmanerne. Fra denne posisjonen klarte Muhammad Ali å manøvrere seg frem til å bli enehersker over Egypt gjennom et avansert intrigespill, politisk kløkt og godt militært lederskap. Han fikk til allianser med kjøpmenn, religiøse ledere og stammehøvdinger som han siden vraket når han ikke hadde bruk for dem lenger. Muhammad Ali sto etter hvert frem som det klareste alternativet til kaoset som de mange ulike mamelukk-beyene representerte, og slik fikk han folket og det islamske lederskapets støtte til å be sultanen i Istanbul om tittelen visekonge i 1805.Marsot 1984 s. 41 Den siste rest av innenlandsk opposisjon utryddet han da han inviterte 24 ledende mamelukk-beyer til middagsselskap i 1811 og massakrerte dem.Marsot 1984 s. 72

Egypts problemer på begynnelsen av 1800-tallet

Muhammad Ali hadde helt siden han kom til Egypt vært imponert over de potensielle rikdommene i landet, spesielt med tanke på jordbruksproduksjon. Samtidig fantes det tre reelle trusler mot styret hans etter at han hadde kvittet seg med mamelukk-beyene.Marsot 1984 s. 58 Den ene var sultanen i Istanbul, som han var formelt underlagt, og som kunne fortsette med intriger og påfunn for å hindre Muhammad Ali i å bli for mektig. Det andre problemet hans var sviktende finanser, og det tredje var trusselen fra europeiske land, særlig Storbritannia som allerede hadde blandet seg inn i tumultene mellom 1803 og 1805 som motstandere av Muhammad Ali.

Muhammad Alis svar på sikkerhetsproblemene var å skape et sterkt militærvesen og ta i bruk de nye militære teknikkene og taktikkene som europeerne hadde vist frem. Dette var en tankegang som en kan finne igjen hos herskerne i både Persia, Tunisia og hos sultanen i Istanbul på denne tiden, og kan med en fellesnevner kalles defensive utviklingsstrategier.Gelvin 2005 s. 73 Det som likevel skilte Muhammad Ali fra naboherskerne og fra utallige andre oppkomlinger som har tatt makten i et land, var at han må ha hatt en større plan for hvordan han kunne få til økonomisk utvikling for landet. Han så trolig på dette som en altomfattende prosess der endringer i både jordbruk, industri, skattlegging, handel, utdanning og militærvesen skulle tjene til et sterkere og mer uavhengig Egypt.Landes 1998 s. 403 For å kunne gjennomføre et slikt enormt prosjekt trengte Muhammad Ali en sterk og sentralisert stat, og hans økonomiske politikk kom til å være sterkt preget av de merkantilistiske strømningene som hadde vært fremtredende i europeisk økonomi en stund.

Endringer i det egyptiske jordbruket

Mye av grunnlaget for den industrielle utviklingen i Europa var økt effektivitet i jordbruket på grunn av nydyrking av land og bedre dyrkingsmetoder.Braudel 1984 s. 558 Dette frigjorde arbeidskraft og sørget for at det ble mulig å fø industriarbeidere. Dette aspektet kan ha vært i Mohammad Alis tanker da han beordret en omlegging av jordbruket, men like sannsynlig er det at han i utgangspunktet var ute etter å skaffe seg enkle inntekter fra salgsjordbruk. Det var særlig eksport av hvete som var den største inntektskilden til de egyptiske styresmaktene de første årene Mohammad Ali regjerte. I årene rundt 1810 var det dårlige avlinger i Europa, og den russisk-tyrkiske krig sperret for eksport av korn fra områdene rundt Svartehavet frem til 1812.Marsot 1984 s. 145 Dette gjorde at egyptisk korn kunne selges til eventyrlige priser til franskmenn og engelskmenn, og således skaffe Mohammad Ali den startkapitalen som var nødvendig for å gå i gang med reformplanene sine. Mye av pengene ble også reinvestert i jordbruket.

thumb|Bomullsplante Omleggingen i jordbruket besto i stor grad av økt satsing på salgsavlinger og store offentlige irrigasjonsprosjekter. I Øvre Egypt ble det satset for fullt på hveteproduksjon for eksport, mens bomullsproduksjonen fikk stadig større innpass i Nedre Egypt og deltaområdet. Dette hang sammen med oppdagelsen av en ny type bomull som var spesielt godt egnet for industriell produksjon, siden den hadde lange, tynne fibre og var sterkere enn vanlig bomull. Det var en franskmann ved navn Jumel som hadde funnet denne spesielle bomullsarten, «Jumel-bomull», i en hage i Kairo og tilpasset den til storskaladyrking.Owen 1969 s. 29 Historikeren David Landes mener at det var nettopp inntekten fra det statlige monopolet på bomullseksport som gjorde Muhammad Alis prosjekter mulige.Landes 1998 s. 404 Andre salgsavlinger som det ble satset stort på var sukkerrør, indigo og ris.

Samtidig ble bøndene utskrevet for å delta i store irrigasjonsprosjekter. Dette var ikke populært, men de fikk faktisk betalt for arbeidet, i motsetning til hva en del europeiske observatører hevdet.Marsot 1984 s. 151 En mengde store og små kanaler ble gravd for å spre det livgivende Nilvannet utover nye områder, og gamle ble oppgradert samtidig som vedlikeholdet av dem ble regulert. Det ble også bygd store bassenger for å kunne samle opp flomvann til senere bruk, samt en stor irrigasjons- og transportkanal som bandt Alexandria sammen med Nilen. Skatteregnskaper viser oss at det dyrkede arealet i Egypt ble økt med over 36 % etter irrigasjonsprosjektene,Marsot 1984 s. 152 og produksjonen økte stort på grunn av tryggere vannforsyning gjennom hele vekstsesongen. Kornproduksjonen økte til tre-fire ganger det tidligere nivået i løpet av 20 år.Marsot 1984 s. 156

Skattesystem

Under mamelukktiden var en stor gruppe landeiere kalt multazimun ansvarlige for skatteinnkrevingen fra bøndene. De eide eller disponerte også store landområder som var fritatt for skatt. De mange ulike skattene som fallahin betalte skulle ofte gjennom opptil sju-åtte ulike ledd før noe av det nådde frem til statskassen, og da skulle alle mellomleddene ha sin del og gjerne litt til. Veldig mye av inntektene lakk ut til grådige funksjonærer og lokale eliter gjennom dette systemet, og Muhammad Ali var avhengig av å sentralisere og forenkle skatteinnkrevingen om staten skulle få utbytte av den økte produksjonen i jordbruket. Det nye systemet som ble tatt i bruk lignet mye på det som den franske guvernøren 1800-02, Abdallah Menou, hadde foreskrevet. Det var fremdeles mange ledd med landsbysjefer, skattefuter, regionale overvåkere og lignende, men den store forskjellen var at disse nå var lønnet av staten i stedet for at de fikk beholde det de ikke sendte videre. Nytt var det også at mange av de lavere funksjonærene var etniske egyptere, tidligere hadde skatteinnkreving vært reservert den tyrkisk-kaukasiske eliten.Marsot 1984 s. 117

Reformen ble gjennomført, selvsagt med stor motstand fra landeierne og alle andre som nå måtte sende større del av inntektene sine videre i systemet. Strenge fysiske straffer ble fastsatt for alle, også de oppover i administrasjonen, for å levere for lite skatt, og et omfattende og rigid kontrollsystem ble satt i verk for å sikre at ingen stakk unna penger.Marsot 1984 s. 114

Handel og infrastruktur

thumb|Den store Muhammad Ali-moskéen i Kairo, bygd mellom 1820 og 1840. Muhammad Ali holdt seg til merkantilismens læresetninger om at et land burde eksportere mest mulig og importere minst mulig. Jordbruket skulle i utgangspunktet sørge for det nødvendige eksportoverskuddet, samtidig som en ny industri skulle erstatte varer som før hadde blitt importert fra utlandet gjennom såkalt importsubstitusjon.

Handelen med stadig flere vareslag ble lagt inn under statlige monopol utover i Muhammad Alis regjeringstid, og allerede fra omkring 1810 var den lukrative kornhandelen monopolisert. Bøndene fikk bare lov til å selge kornet sitt til staten, som ble den eneste kornhandleren i Egypt. Senere kom statlige monopol på blant annet ris, grønne erter, sesam, indigo og bomull.Marsot 1984 s. 153 Noen av monopolene på spiselige varer kom for å sikre forsyningene til hæren, men mesteparten av monopolene kom for å sikre staten en størst mulig del av fortjenesten fra eksport. Mye av grunnen til at eksportmonopolene på spesielt korn og bomull ga så stor fortjeneste kan ha vært at varene ble kjøpt opp til kunstig lave priser og så eksportert med en enorm eksporttoll. Statens eksportinntekter ble tidoblet i løpet av Mohammad Alis regjeringstid fra 1805-48.Simensen 2004 s. 197

Dette tok i utgangspunktet livsgrunnlaget fra den egyptiske kjøpmanns-klassen, og var ikke spesielt populært blant dem. Mange av disse valgte likevel å gå inn i det statlige systemet for å fungere som statlige oppkjøpere eller handelsmenn, der de kunne bidra med mye kompetanse. Monopolene ble spesielt dårlig mottatt blant de utenlandske handelsmennene i Egypt, som nå måtte kjøpe til en mye stivere pris enn før, om de i det hele tatt fikk kjøpe. Muhammad Ali satset også på å eksportere mest mulig med egyptiske skip, etter samme merkantilistiske prinsipp som gjorde at engelskmennene innførte «Navigation Act».Marsot 1984 s. 165

Utenlandske observatører rapporterte om at ferdselsårene i Egypt ble trygge under Muhammad Ali fordi hæren ble satt til å vokte veiene og elvetransporten. Dette var også et tiltak som gjorde det mulig å få ut mer varer til eksport.

Industri

thumb|Modell av spinnemaskin, «Spinning Jenny», av samme type som var med å starte den industrielle revolusjon i England Etter at det var blitt etablert mer statlig kontroll over jordbruksproduksjonen og monopol på eksport av råvarer hadde Muhammad Ali skaffet seg nok kapitalgrunnlag til å begynne å erstatte importerte industrivarer med egyptiskproduserte. Etter 1815 ble det i økende tempo oppført statlige fabrikker som skulle fremstille metallprodukter, tauverk, våpen, skip, kjemikalier, sukker, glass og ikke minst tekstiler. Mye av denne produksjonen var myntet på militære formål, og mange vil si at det var militærets behov som var drivkraften for hele den industrielle utviklingen i Egypt på denne tiden. Våpen og ammunisjon ble kjøpt inn fra Europa og siden kopiert i egyptiske fabrikker slik at egypterne ikke skulle trenge å være avhengig av europeerne for å utruste arméene sine.Marsot 1984 s. 166 Ikke bare var mye av industrien konstruert for å dekke militære behov, men inntektene fra den eksportrettede industrien var nok også et ledd i den militære strategien, siden det var bruk for disse pengene for å finansiere felttogene mot Hijjaz, Sudan, Hellas og Syria.

Det var tekstilindustrien som var ledende i de store produksjonsomveltningene i industriens hjemland, England. Brennstoff til å drive de nye maskinene fantes under jorden i Nord-England i form av kull, men bomullen som skulle spinnes og veves i fabrikkene måtte importeres.