mini|Den første konferansen ble holdt i 1954 på Hotel de Bilderberg i Nederland som ble konferansens navn. Konferansen holdes i et nytt land hvert år.
mini|Kart over land etter antall politikere som har deltatt på Bilderberg. (1954-2008)
Bilderberg-gruppen, Bilderberg-konferansen eller bare Bilderberg, er en årlig lukket tre-dagers konferanse med rundt 150 inviterte deltakere fra den vestlige eliten innen privat næringsliv, politikk, media og akademia. Formålet er å bygge kontaktnettverk og diskutere internasjonal politikk.
Deltakerne kan fritt bruke informasjonen fra konferansen, men ikke sitere den. Deltakelsen av nøkkelpersoner fra mange store mediehus gjør at konferansen har lite medieomtale og et omdømme for å være hemmelig.
Historie mini|Prins Bernhard av Nederland kunne med sin innflytelse og internasjonale nettverk samle høytstående deltakere til den første konferansen. Den opprinnelige konferansen ble holdt på Hotel de Bilderberg i Oosterbeek, Nederland den 29. til 31. mai 1954. Det var flere initativtakere, bl.a. den polske eksilpolitikeren Joseph Retinger. Formålet var å knytte tettere bånd mellom USA og Europa i en tid da det var bekymringer for økende splittelse, med økende anti-amerikanisme, trussel om kommunistisk ekspansjon i europeiske land og tendenser til tiltagende isolasjonisme i USA. Retinger (en sterk pådriver for europeisk union og transatlantiske forbindelser) kontaktet Prins Bernhard av Nederland som gikk med på å fremme ideen, sammen med tidligere belgiske statsminister Paul Van Zeeland, og lederen av nederlandske Unilever, Paul Rijkens. Bernhard i sin tur kontaktet Walter Bedell Smith, sjef for CIA, som spurte Eisenhowers rådgiver Charles Douglas Jackson om å håndtere forslaget. Gjestelisten skulle ha to deltakere fra hver nasjon, en for å representerere konservative og en for å representerer liberale synspunkter. Femti delegater fra 11 land i Vest-Europa deltok på den første konferansen, sammen med 11 amerikanere.
Ifølge forfatter Hugh Wilford bestod den amerikanske delegasjonen av 20 representanter. Blant disse var Charles Douglas Jackson (fra president Eisenhowers stab, og en av initiativtakerne til konferansen), Irwing Brown (europarepresentant for American Federation of Labor (AFL), den eldste paraplyorganisasjonen for amerikanske fagforeninger, Paul Nitze (George Kennans etterfølger og forfatter av forsvarsdokumentet NSC-68) og John Coleman, som sammen med belgiske Paul van Zeeland var viseformann for konferansen.
Prins Bernhards biograf skrev om møtet at det muligvis var den mest uvanlige internasjonale konferansen som var avholdt til da. Deltakerne bestod av statsministre, utenriksministre, partiledere, ledere for store banker og industriselskaper, akademikere og ledere for internasjonale organisasjoner som Det europeiske kull- og stålfellesskap, men på konferansen opptrådte alle disse uten titler.
Møtets suksess fikk arrangørene til å arrangere en årlig konferanse. En permanent styringsgruppe ble etablert med Retinger som permanent sekretær. I tillegg til å arrangere konferansen, opprettholdt styringsgruppen også et register over deltakerne med navn og kontaktinformasjon, med sikte på å skape et uformelt nettverk av personer som kan kalle på hverandre i en privat kapasitet. De neste tre årene ble konferansen holdt i Frankrike, Tyskland og Danmark. I 1957 ble den første amerikanske konferansen holdt på St. Simons Island, Georgia, med $ 30 000 fra Ford Foundation. Stiftelsen leverte ytterligere finansiering for konferansene i 1959 og 1963.
Ifølge forfatter Hugh Wilford kom konferansen i stand etter initiativ fra europeere med sterke transatlantiske bånd, men at kontrollen over initiativet allerede i 1955 hadde blitt overtatt av deltakere fra USA. Wilford skriver også at i starten hadde konferansen en korporativ profil. Den skulle bringe sammen politikere fra regjeringspartier, såvel som opposisjonen i de ulike land, og siktet også mot å ha både arbeidsgivere og fagforeninger representert. Han presiserer likevel at alle deltakerne grunnleggende hadde en pro-amerikansk holdning. Deltakerne fra britiske Labour var eksempelvis alle sterkt antikommunistiske, tilhengere av transatlantiske relasjoner, og «revisjonister» i betydningen at de var tilhengere av å modernisere parti-doktrinen vekk fra vektlegging av økonomisk eierskap over produksjonsmidlene og over på sosial velferd. Som et eksempel nevner han Gaitskell (senere ble leder for Labour) og hans samarbeidspartnere, som alt lenge før 1954 deltok i uformelle møter med industriledere for å diskutere felles interesser, og derfor var komfortable med situasjonen på Bilderberg-møtene.
Listen over de 83 deltagerne på møtet i Toronto i juni 1996 kom for en dag. Her stod navn som Henry Kissinger, David Rockefeller, dronning Beatrix, Ford-direktøren Alex Trotma, Carl Bildt, fra Norge Jan Petersen, og Gazi Erçel fra den tyrkiske sentralbanken.«Bilderberg», Folkevett 5/1996
Rolle I et essay fra 1980 kalt The Bilderberg and the West hevder forsker Peter Thompson at Bilderberggruppen er møteplass for toppledere fra verdens ledende multinasjonale selskaper og politiske toppfigurer, for en felles vurdering av både umiddelbare og langsiktige problemer som den vestlige verden står overfor. Ifølge Thompson er Bilderberg i seg selv ikke et utøvende organ, men når deltakerne oppnår en form for enighet om hva som skal gjøres, har de til rådighet mektige transnasjonale og nasjonale virkemidler. Han avslutter med at når enighet ikke alltid oppnås, reflekterer dette styrken til konkurrerende motkrefter utenfor og i den kapitalistiske herskerklassen.
Organisering mini|Henri de Castries, fransk adelsmann og konsernsjef i AXA. Leder av Bilderbergs styringskomité siden 2012. Konferansen koordineres av en styringskomité på 34 personer med medlemmer fra hvert av de vestlige landene som er representert ved konferansen. I tillegg er det en rådgivende gruppe.
En pressemelding i 2008 fra American Friends of Bilderberg uttalte at «Bilderbergs eneste aktivitet er den årlige konferansen. På møtene fattes ingen vedtak, foretas ingen avstemninger, og ingen politiske uttalelser utstedes», og bemerket at deltakernes navn var tilgjengelige for pressen. Bilderberg-gruppens uoffisielle hovedkvarter er universitetet i Leiden i Nederland.
Ledere av styringskomiteen Marie-Josée Kravis (2024–) Jens Stoltenberg (2024) Henri de Castries (2012–2024) Étienne Davignon (1999–2011) Peter Carington, 6. baron Carrington (1990–1998) Eric Roll, Baron Roll av Ipsden (1986–1989) Walter Scheel (1981–1984) Alec Douglas-Home (1977–1980) Prins Bernhard av Nederland (1954–1975)
Finansiering Utgiftene til Bilderbergmøtenes lille sekretariat dekkes helt av private abonnenter. Årsmøtets kostende er ansvaret til styringsgruppens medlem(mer) i vertslandet, og dekkes av virksomheter i vertslandene.
Det offentlige dekker det meste av kostnadene for sikkerhetsoppbudet. I 2013, da konferansen ble holdt i Storbritannia, kjørte politiet Operation Discuss i atten måneder før konferansen. Det ble etter konferansen avdekket at utgiftene løp opp til rundt 1,3 millioner britiske pund (ca 13 millioner norske kroner). En halv million pund ble tilbudt politiet av Bilderberg-gruppen for å unngår overskridelse av politibudsjettet.
Deltakere
De som har deltatt omtales ofte som «Bilderbergere». De fleste deltar kun én gang og inkluderer mange med innflytelsesrike offentlige verv. Medlemmer av styringskomiteen (som lager invitasjonslisten) deltar hvert år og kommer hovedsakelig fra det private næringsliv. De senere år typisk en fra hvert land som har deltakere, men elleve fra USA.
Medlemskapet er i stor grad trukket fra vesteuropeiske og nordamerikanske land. I en artikkel fra 1977 kritisk til Bilderberg-gruppens medlemskap, siterer journalist Caroline Moorehead et ikke navngitt medlem av gruppen: «Ingen invitasjoner går ut til representanter fra utviklingslandene. Ellers ville vi blitt et mini-FN» og en annen: «vi leter etter likesinnede mennesker og kompatible mennesker. Det ville være verre å ha en klubb av dumskaller». I artikkelen karakteriserer Moorehead gruppen som «politisk sterkt partisk mot moderat konservativisme og store bedrifter» og hevder at «ytterste venstre er representert ved spredde innslag av sentrale sosialdemokrater».
Deltakerlistene har mange navn på personer som kort tid senere fikk politiske lederposisjoner. Dette omfatter de britiske Labour-lederne Hugh Gaitskell og Tony Blair som begge deltok på konferansen året før de ble partileder, og Bill Clinton som deltok to år før han vant presidentvalget i USA. Ifølge en BBC-artikkel fra 2005 har alle de seneste presidentene for EU-kommisjonen deltatt på Bilderberg-konferanser før de ble valgt. Dette har fra kritisk hold ført til beskyldninger om at gruppen hjelper frem politikere som er velvillig innstilt til storkapital og multinasjonale selskaper, mens konferansenes deltakere hevder det utelukkende skyldes konferansenes styringskomites ypperlige evner som politiske talentspeidere.
Politikere og andre i offentlige verv understreker at de deltar som privatpersoner, ikke som offentlige representanter. Forskjellen er om reisen og oppholdet er betalt for privat eller av det offentlige.
I 2013 ble det rapportert at en kilde involvert i planleggingen for gruppens møte det året innrømmet at personer som ikke står i de offentlig utstedte detakerlistene noen ganger kan møte opp «bare for dagen».
Den mest sentrale Bilderbergeren er David Rockefeller (USA) som har vært med på nesten alle konferansene siden begynnelsen og er rådgiver til styringskomiteen.
Norge
I starten og frem til 2002 var norske medlemmer av styringskomiteen (med ett unntak) skipsredere, men de to siste var/er konsernsjefer i Norsk Hydro. Den nåværende og de tre forrige konsernsjefene i Norsk Hydro har alle deltatt. Fra det norske statsapparatet har det deltatt flere partiledere med gode utsikter til å bli statsminister, hvorav mange kort tid etter ble det, inklusive tidligere statsministere Erna Solberg og Jens Stoltenberg. Andre særtrekk er forsvarsministere, sentralbanksjefer, forkjempere for Europeisk integrasjon og den nåværende og forrige kronprinsen. Fra media er Aftenposten/Schibstedgruppen representert, og fra akademia Universitetet i Oslo.
Den sentrale personen fra Norge i Bilderbergsammenheng er i øyeblikket Svein Richard Brandtzæg (konsernsjef i Norsk Hydro) som sitter i Bilderbergs styringskomite.
Nylige møter
2015 (11.–14. juni) på Interalpen-Hotel Tirol i Telfs-Buchen, Østerrike 2014 (29. mai–1. juni) på Marriott Hotel i København, Danmark 2013 (6.–9. juni) på The Grove Hotel Watford i Hertfordshire, Storbritannia 2012 (31. mai–3. juni) på Westfields Marriott i Chantilly, Virginia, USA 2011 (9.–12. juni) på Suvretta House i St. Moritz, Sveits 2010 (3.–7. juni) på the Hotel Dolce i Sitges, Spania 2009 (14.–16. mai) på Astir Palace resort i Athen, Hellas
Konferansen har blitt holdt i Norge kun én gang, 14.–16. mai 1982 på Rica Park Hotel i Sandefjord. Dette er også eneste gang en sittende norsk statsminister (Kåre Willoch) har deltatt.
Presse Hvert år deltar mellom ti og tyve redaktører og journalister fra tidsskrifter som The New York Times og The Wall Street Journal, men med referatforbud. Møtene holdes under Chatham House-regelen som sier at informasjonen som kommer frem, fritt kan brukes av deltakerne, men at ingen utsagn skal tillegges navngitte personer. Financial Times-journalisten Martin Wolf, som har vært invitert flere ganger i en ikke-rapporterende rolle, har sagt om bilderberg-konferansen at «diskresjon, fremfor hemmelighold, er nøkkelen til et slikt møte».
Westye Høegh, norsk skipsreder og deltaker gjennom store deler av 1990-tallet sa følgende om konferansen til Dagens Næringsliv: