thumb|Landhandel i Byrkjenes i Gulen i Ytre Sogn i Sogn og Fjordane, 2010. thumb|Utstilt interiør fra den gamle Mogen Handel på Veggli i Rollag i Buskerud. Handelsboden eller butikken var landhandel 1840–1975. Landhandleriene hadde et mer variert vareutvalg enn kolonialforretningene i byene. thumb|Molstad Landhandleri i Hurdal. thumb|Camphill-landsbyen Vallersund gård og krambua på det gamle handelsstedet Vallersund i Bjugn i Sør-Trøndelag. thumb|Djinga landhandel i Gulen 2010. thumb|Landhandelen på Skjerjehamn i Gulen. Landhandel, eller landkremmeri, var en handelsvirksomhet i Norge som foregikk utenfor byene. Vareutvalget var begrenset i forhold til kjøpmenn i byene og ble tidligere også regulert ved lov.

En dagligvareforretning på landet blir fortsatt i noen grad omtalt som en landhandel. Antall landhandlere har blitt drastisk redusert i løpet at de siste 50 årene, vesentlig på grunn av økt priskonkurranse, økt mobilitet og endret vareutvalg. Butikkjedene Joker og Coop Marked er dagligvareforretninger som har som konsept å videreføre landhandlertradisjonene, men med et vareutvalg som er begrenset.

Tilsvarende begreper brukes også i Sverige, der lanthandel fortsatt er vanlig butikknavn på flere småsteder, og i Tyskland, der Landhandel betyr en landbrukshandel, dvs. en forretning som selger varer til jordbruket.Det tyske ordet Landhandel i norsk oversettelse

Historikk thumb|left|upright|Interiør fra Holmgrens handelsbod i Jansjö i Fjällnäs socken i Ångermanland i Sverige cirka 1925. Handelsmannen Holmgren (1855-1928) står bak disken. En forordning fra 1299 forbød kramhandel i landdistrikter. Handelsvirksomhet skulle samles i byene for å verne norskdrevet detalj- og mellomhandel. I 1302 ble det innskjerpet at utlendinger som kom med varer til kjøpsteder og ladesteder, skulle selge dem der og ikke ta dem videre; kom utlendinger til norske byer om sommeren, fikk de maksimum seks uker på seg til å selge varene sine, foreta innkjøp og dra sin vei.Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 268), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5

Faste landhandlerier ville myndighetene nødig ha. Datidens embetsmannsstat opplevde det som uoversiktlig om også folk på landet tok til med handelsvirksomhet, som skulle være en bynæring. Byborgerne var også redde for å tape stort om de fikk konkurranse fra landhandlere. Fra midten av 1700-tallet ble landhandel likevel lov, om man kunne fremvise kongebrev med slik tillatelse.Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 132), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4

Ved kgl.res. av 3. februar 1753, «Refer. (til Vice-Statholderen i Norge), ang. Høkerne i Christiania, Landkræmmerne i Aggershuus Stift og Skippere», ble såkalt landkræmmeri regulert og tillatt i Akershus stift, med nærmere angitte handelssteder. Disse stedene, «som ligge temmelig langt fra Christiania, var Oudalen, Kongsvinger, Grue, Hof, Elverum og Aamodt, Reendalen, Tønset, Quegne og Tolgen, i Hadeland, Hallingdal og Toten fogderi i hvert Sogn Een, Nes, Leuthen, Rommedal, Stange, Ringsager, Vang og i Faaberg omtrent ved Gaarden Lille-Hammer, Een; ved Gaarden Jorstad, eller i Nærværelsen deraf, Een, Ringebo, og i Vaage omtrent ved Gaarden Sel, Een; og endelig paa den anden Side af Præstegjelden, omtrent ved Gaarden Vaagemoen, Een. Det var strengt regulert hvem som kunne ha dette virket, så det het seg at: Hvilke Landkræmmere I) skal være Borgere i Christiania, [..] 2) antages af Stiftsbefalingsmanden, og derefter paa hans Constitution anholde om Kongelig Confirmasjon. 3) [skal etter evne betale skatter] til [Christiania].» Punkt 4 og 5 angir hvilke varer de kan handle med, og at spesielt luksusvarer, slike som silke var unntatt. Det måtte almuen i Akershus stift, om de hadde råd til det, fremdeles ta turen til Christiania for å kjøpe.

Med kongelig bevilling kunne man drive handelsvirksomhet så lenge det ikke var et fast utsalgssted. I dag vil man kalle det «butikk». En slik omreisende handelsmann ble kalt en «kramkar» som drev «skreppehandel».«kramkar» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. februar 2022 fra Skreppekarene tok med seg nyheter fra gård til gård og fungerte som en slags omvandrende aviser. De var trolig årsak til at bondeopprørene mot slutten av 1700-tallet ble mer omfattende enn noen gang før.Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 132)

På tross av Handelsloven fra 1842 beholdt byene enkelte særfordeler. Landhandleren hadde kun lov til å drive handel i en viss avstand fra byene, og fikk fortsatt ikke ha et fast utsalgssted. Byene hadde fortsatt enerett på handel med importvarer og på all kommisjonshandel.

Kravet om kongebrev forsvant med ny lov i 1857. Det ble isteden innført et handelsbrev som ble utstedt av fogdene.«Med rett til å selge», Avtrykk, 27. mai 2015 Enkelte utenlandske varer ble også tillatt solgt fra faste handelssted, deriblant fargevarer, kaffe, sukker og tobakk. I 1866 ble kravene ytterligere lempet, og landhandlerne kunne deretter kjøpe alle varer direkte fra utlandet. Kravet om avstand til byene ble imidlertid opprettholdt, men også dette kravet forsvant i 1874.

Først i 1882 ble bykjøpmennenes enerett til utskipning opphevet, og enerett på kommisjonshandel ble opprettholdt til Lov om handelsnæring av 16. juni 1907 trådte i kraft 1. juli 1908. I grove trekk var da alle særretter for byene borte.

Bilder

Se også Dagligvareforretning Kolonialforretning Krambod Kramkar, handelsmann, kjøpmann Handelssted

Referanser

Kategori:Detaljhandel