miniatyr|Illustratøren A. Blochs skildring av den dramatiske brannen i Grue gamle kirke 1. pinsedag 1822 da minst 113 personer omkom. Brannen i Grue kirke var en kirkebrann i gamle Grue kirke i Grue i Hedemarkens amt 26. mai 1822, der 116 personer mistet livet.Løberg, Anne Kari: Flammene slukte Guds hus; nrk.no 26. mai 2022 Brannen krevde flere menneskeliv enn noen annen kjent brann i Norge.
Kirken var en tjærebredd trebygning, trolig en stavkirke fra 1100- eller 1200-tallet med påbygde tverrskip fra 1600-tallet. Brannen oppsto under gudstjenesten 1. pinsedag, da kirken var fylt av minst 600 personer. Det var tre utgangsdører som alle slo innover, og i panikken sperret folkemengden utgangene. Presten og flere hundre, deriblant små barn, kom seg ut gjennom vinduer. I kirkeboken navngis 116 omkomne. Av de omkomne var 105 kvinner og barn. Kirkebygget brant ned til grunnen. Brannårsaken er ukjent.
Etter brannen i Grue kom ny lov om at alle kirkedører skal slå utover, og i løpet av 1820-årene ble alle kirkedører i Norge innrettet slik.Øystein Ekroll: Moster, trygg hamn i tusen år, Fortidsminneforeningen, Boksenteret forlag, ISBN 82-7683-076-5 (s. 44) Peter Wessel Zapffe har skrevet idéromanen Lyksalig pinsefest (1972) om brannen. Åsta Holth har også skrevet en roman om brannen.
Den gamle kirken som brant miniatyr|upright|Ringebu stavkirke er trolig den nåværende kirken som er mest lik Grue gamle kirke. Kirkestedet Kirkestedet er nevnt første gang i år 1224 i et av Norges eldste dokumenter. Den første kirken var trolig reist på 1100-tallet og viet Johannes døperen. På 1600-tallet var annekskirkene på Berger og på Furulund falleferdige, og en ny annekskirke ble reist på gården Brandval i 1651. Ved kirkesalget i 1720-årene tok allmuen i Grue over hoved- og annekskirken. Ifølge tradisjonen hadde gamle Grue kirke årstallet 1609 på ytterveggen, noe som kan tyde på at den ble utvidet til korskirke dette året.
Den gamle Grue kirke sto mellom Grue prestegård og Glomma, der elven danner en stor slyng nord/nordvest for Kirkenær i Solør. Elven brøt seg stadig nærmere den gamle prestegården, og i 1773 ble gården Søndre Skulstad (som presten Hans Gjerdrum hadde kjøpt i 1755 og som lå inntil den gamle prestegården) omgjort til prestegård. I 1773 var det bare fem skritt fra vognskjulet til elvekanten og rundt 25 alen fra våningshuset til elven. Drengestuen ble tatt av elven våren 1773, og andre bygg var tidligere revet for å redde tømmeret fra elven. Sogneprest Iver Hesselberg dokumenterte i 1816 at Grue gamle prestegård for det meste var forsvunnet i elven.
Det opprinnelig kirkestedet med gravplass var truet av Glomma. I 1794 ble det gitt tillatelse til å sette opp ny kirke av stein på Vollermoen, i trygg avstand fra elven og passe nær prestegården, men byggingen ble ikke igangsatt trolig på grunn av store kostnader eller uenighet om utforming av det nye bygget. Den gamle kirken var da i dårlig stand og ville neppe tåle flytting, slik at det trengtes et helt nytt bygg. I 1822 hadde elven spist seg innover i landskapet og mot kirken, slik at det bare var 60 meter fra elvekanten til kirkeveggen. Når Glomma gikk flomstor, kunne vannet stå opp til kirkegården. Kirken og prestegården lå på gården Grof (eller Grue, et gammelnorsk ord for «grop») som har gitt bygda navn. Mesteparten av gården er tatt av elven.
Mange hadde lang kirkeveg og måtte starte tidlig om morgenen. Innbyggerne på vestsiden av Glomma ble satt over ved Opakersundet.
Kirkebygget thumb|upright|Røkelseskaret fra Grue kirke. Grue kirke var en korskirke med sinklaftede vegger unntatt vest- og østenden som hadde reisverk. Blanding av laft og reisverk kan bety at korsarmene mot øst og vest opprinnelig var en stavkirke fra middelalderen, mens korsarmene i liggende tømmer ble tilføyd senere for å utvide kirken. Den eldste delen av kirken kan ha vært fra 1100- eller 1200-tallet og bygd i stavteknikk. Trolig omkring 1600 ble kirken utvidet med to laftede sidefløyer og et høyt sentraltårn. Sentraltårnet ble trolig understøttet av fire søyler som sto midt i kirkerommet. Midt over korset var et høyt tårn med spir og fire småtårn («fialer»). Bygget hadde en grunnflate på anslagsvis 500 m2.
Våpenhuset var et utbygg på korsarmen mot vest, og over våpenhuset var en klokkestøpul med en stor og en litt mindre klokke. Ved enden av nordre korsarm var det sakristi i et tilbygg. Taket var tekket med spon og veggene tjærebredde. Det var ni små vinduer med grønt, blyinnfattet glass, plassert høyt oppe på veggene og forsynt med jerngitter utvendig. Altertavle og prekestol hadde utskårne dekorasjoner slik det var vanlig på den tiden. Døpefonten var i kleberstein og trolig fra middelalderen. Kirken hadde en liten åttarmet lysekrone i messing. Et røkelseskar i messing (høyde 30 cm) fra middelalderen overlevde brannen og finnes nå i Kulturhistorisk museum i Oslo.C3830 røkelseskar; unimus.no Kirketjeneren brukte røkelseskaret til å tenne lysene. Ringebu stavkirke er trolig den nåværende kirken som er mest lik Grue gamle kirke ifølge Gylseth.Gylseth, s. 170 Zapffe laget en tegning slik han forestilte seg den så ut, basert på beskrivelsene. Det er mulig at bygget hovedsakelig var av laftet tømmer med nyere tilbygg i reisverk. Kirkegården var innhegnet av et tømret gjerde med torvtak.
De små vinduene satt høyt oppe, og trolig var det nokså mørkt i kirkerommet. Alteret var i korsarmen mot øst, i de øvrige korsarmene var faste benker eller sitteplasser. Mennene satt etter tradisjonen til høyre og pleide derfor å inn «lilledøren» mot sør, mens kvinnene brukte hovedinngangen i vest. Over midtskipet og de to sideskipene var det brede gallerier. Galleriene langs veggene ble ikke nevnt i dokument 1739, og kan derfor ha blitt satt inn senere på grunn av voksende folketall. Bygget hadde plass til minst 600 personer.Gylseth, s. 170 Zapffes plantegning viser at koret tok opp hele østre korsarm, og at det foran døren mot sør var et lite utbygg (en sval). Det var inngangsdører på alle tre skip; disse slo innover. Langs midtskipet stod det 23 kirkebenker tett. Her satt forsamlingen trangt, og hver av benkene kunne stenges med dør. Oppe på veggen fantes to kirkestoler eller «losjer» (kalt «pulpiturer») for de bedrestilte: Stemsrud-stolen på sørveggen og Grinder-stolen på nordveggen. Zapffes plantegning viser kirkestolene på hjørnet mellom korsarmene rett overfor prekestolen som er tegnet inn på hjørnet mot nordøst. Disse kirkestolene hadde egen trapp ned og hver sin dør på bakkeplan, så de velstående familiene kunne komme og gå uten kontakt med allmuen.
På de store galleriene i sideskipene satt de unge, de ugifte og tjenestefolkene – menn på sørveggen, kvinner på nordveggen. Trappen ned fra kvinnenes galleri på nordsiden endte ved døren til sakristiet. Når folk forlot kirken gjennom sakristiet, sperret denne døren for kvinner som var på vei ned fra galleriet. Mennene på motsatt side kunne derimot fritt komme seg ned fra galleriet der de satt, fordi dørene der slo motsatt vei.Gylseth, s. 23–25 Plantegningen gjengitt av Zapffe viser tre gallerier, ett over hver dør i enden av søndre, vestre og nordre korsarm.
Utvendig var kirken tjærebredd. Det er gjort beregninger som viser at kirken i tidsrommet 1600 til 1822 i alt var innsatt med 17 tonn tjære.
Grue kirke var valgkirke i 1814. Her ble det 25. februar 1814 valgt valgmenn som skulle utpeke Hedemarken amts utsendinger til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Valget ble ledet av Hesselberg som selv ble valg til en av to fra Grue og Brandval. Høsten 1814 var det under Hesselbergs ledelse valg av valgmenn for det første stortinget.
Brannforløpet miniatyr|upright|Iver Hesselberg (1780–1844) var sogneprest i Grue fra 1813 til 1834 og til stede da kirken brant ned. Han var stortingsmann 1839–1841. Våren og forsommeren 1822 var uvanlig varm og tørr med flere uker uten regn. 1. pinsedag 1822 var kirken fylt til siste plass. Antagelig var 500–600 til stede, kanskje enda flere, slik at kirken var nær fullsatt. Kirkegang var obligatorisk i Norge, som følge av Christian VIs helligdagsforordning om tvungen kirkegang fra 1735. Det var en klar og varm forsommerdag med sterk sørlig til sørøstlig vind.
Brannen oppsto under sogneprest Iver Hesselbergs preken. I løpet av 10–15 minutter var kirken fullstendig overtent. De som ikke hadde kommet seg ut innen denne tiden omkom. Etter en time var kirken brent ned til grunnen.
Brannforløpet og evakueringen Vitnene forklarte at de plutselig hørte et brak, som fikk mange til å tro at det tordnet, andre at kirketårnet blåste ned i de kraftige vindkastene utenfor. Oberstløytnant Svend Arntzen som satt på Grinder-kirkestolen, skyndte seg ut av den tilhørende private utgangen for å undersøke. Utenfor var det stille; men han fikk øye på en klar ildstråle på størrelse med en mynt som fór oppetter kirkeveggen. Arntzen løp tilbake og fikk fru Høegh og barna hennes ut. Deretter løp han ned i kirkerommet for å få ut sin datter Olivia og fogd Høegh.Gylseth, s. 114–115
Et vindu høyt oppe på sørveggen eksploderte, og store flammer og røyk veltet ut fra veggen omkring vinduet. Det ble kaos da alle prøvde å komme seg ut samtidig. Døren i den brennende sørveggen stod åpen en stund. En blind mann var blant dem som kom seg uskadet ut den veien. Den voldsomme vinden inn døren ga brannen ny næring, samtidig som den åpne døren stengte for folk i de to ytterste kirkestolene. En mann satt fast mellom dør og kanten på kirkebenken, og ble klemt ihjel. Med hjelp fra folk utenfor klarte Arntzen å få en dør på klem, slik at fire personer kom seg ut; men så presset mengden døren igjen, og Arntzen fikk et ben i klemme en stund. Arntzens 22 år gamle datter Olivia omkom.
Hesselbergs kone og to barn satt i en kirkestol med egen utgang. Selv kom han seg ut gjennom vindu etter å ha slått ut glass og gitter med sin tunge, metallbeslåtte bibel. Han landet på gresset og var blant de første som fikk reddet seg.Gylseth, s. 57–58 11 år gamle Philip Sissener og morfaren major Ulrich Hals reddet seg begge ut, men guttens hår var svidd av på ene siden, og klærne forrevet. En stund ble han tatt for å være død, men kviknet til. De tre tjenestepikene som var i kirken, omkom.Inferno i Guds hus; Glåmdalen, 1. juni 2012
Martin og Knut Skara, kjent for sin styrke, kom seg raskt ut og kjempet deretter for å holde en dør åpen. Imidlertid måtte de gi etter for presset fra menneskene som ville ut og dermed stengte døren de forsøkte å komme seg ut gjennom. Fogden Høeghs kusk, Johannes Gjedtjernet, slapp seg fire meter ned fra galleriet for drenger og ugifte menn, og landet midt i kaoset. Han fant sin arbeidsgiver som prøvde å roe folk rundt; men skadete mennesker skrek og overdøvet fogdens rop. En kvinne kom mot dem med et spedbarn; Høegh trakk henne mot et vindu, og Johannes grep barnet, skrek «Ta imot derute!» og slengte barnet ut vinduet. Barnet overlevde, men moren omkom. De fornemme familiene som hadde sittet på Stemsrud-kirkestolen, kom seg trygt ut gjennom sin private utgang, men nå raste kirkestolen i gulvet. Den nedraste kirkestolen etterlot seg et hull i veggen, noe som førte til stor lufttilførsel som fikk ilden til å spre seg eksplosivt inne i kirken.
Kirken brant raskt ned. Fra kirketaket dryppet brennende tjære ned på de innstengte menneskene. Folk brukte haugene av mennesker foran dørene som en trapp for å komme seg opp til vinduene. Fogd Høegh ga Johannes frihet til å gå; selv måtte han lete etter sin kone, fru Høegh, og barna. Så segnet Høegh om av røyken og heten. Johannes så bare én utvei, å krabbe over skuldrene og hodene på mengden foran, til han rakk frem til døren og kastet seg ned i glipen som iblant viste seg mellom dør og dørkarm.
Kirketårnet og nordveggen raste sammen i en eksplosjon. Menneskene som ikke hadde kommet seg ut, stod omsluttet av flammer.Gylseth, s. 63–71
Brannårsak