Joseph Johnson (født 15. november 1738, død 20. desember 1809) var en innflytelsesrik bokhandler og utgiver i London mot slutten av 1700-tallet. Hans utgivelser dekket en rekke sjangre og et bredt spektrum av betydningsfulle emner, og fremhevet «innovasjon og eksperimenter», og «det eksotiske framfor det hjemlige».Tyson, xvii. Johnson satte en etisk standard for forleggere som selv i dag kan imponere. Johnson er i ettertiden kanskje mest kjent for å være utgiveren av radikale tenkere som Mary Wollstonecraft, William Godwin, og Joel Barlow, foruten religiøse avvikende tenkere som Joseph Priestley, Anna Laetitia Barbauld, og Gilbert Wakefield.

Innledning Johnson startet å utgi bøker på slutten av 1760-tallet og fokuserte da hovedsakelig på religiøse verker. Han ble også venner med Priestley og billedkunstneren Henry Fuseli — forhold som varte resten av hans liv og som skaffet ham mange forretninger. På 1770- og 1780-tallet utvidet Johnson sin utgivelser til også å dekke betydningsfulle verker innenfor medisin og barnelitteratur foruten den populære poesien til William Cowper og Erasmus Darwin. Johnson bidro til å forme tenkningen i sin tid, ikke bare ved sin forlagsvirksomhet, men også ved å støtte nyskapende forfattere og tenkere. Han fostret en åpen diskusjon av nye ideer, spesielt ved hans berømte ukentlige middagsselskaper, hvor gjestene senere ble kjent som å tilhøre «Johnson-sirkelen».

På 1790-tallet allierte Johnson seg med de som støttet den franske revolusjonen, og han utga deretter et økende antall politiske pamfletter foruten Analytical Review, en fremtredende tidsskrift som ga britiske reformtilhengere en stemme i den offentlige debatten. I 1799 ble han tiltalt på anklagen for opprørsk ærekrenkelse etter å ha utgitt en pamflett av den unitariske presten Gilbert Wakefield. Etter å ha sittet seks måneder i fengsel, dog under relativt gode forhold, utga Johnson færre politiske verker, men han var fortsatt ganske suksessfull. I det siste tiåret av hans karriere søkte han ikke like mange nye forfattere, men vendte seg mer mot å utgi samlede verker av konvensjonelle forfattere som blant annet William Shakespeare.

Johnsons venn John Aikin karakteriserte ham som «bokhandelens far»«the father of the booktrade»; Hall (2004): «Joseph Johnson» i Oxford Dictionary of National Biography. og han har også blitt kalt for «den viktigste utgiver i England fra 1770 og fram til 1810» for hans forståelse og befordring av unge forfattere, hans vektlegging på å utgi billige bøker rettet mot den voksende lesende middelklassen, og hans kultivering og støtte av kvinnelige forfattere på en tid hvor disse ble sett på med skepsis.Chard (1975), 82.

Tidlig liv Johnson var den andre sønnen til Rebecca Turner Johnson and John Johnson, baptistiske selveierbønder som levde i Everton ved Liverpool. Religiøse dissentere (som sto utenfor Den engelske kirke) merket Johnson fra tidlig av da to av hans mors slektninger var framtredende baptistiske prester og hans far var diakon i den lokale sognekirke. På den tiden da Johnson var ung ble Liverpool raskt et hektisk urbant senter og en av de viktigste kommersielle havnene i England. Dette karakteriserte hans hjem, dissentere og kommersialisme, og det forble sentrale elementer i resten av hans livTyson, 1–7; Chard (1975), 52–55; Zall, 25; Braithwaite, 1–2.

Da Johnson var rundt 15 år gammel ble han lærling hos George Keith, en bokhandler i London som spesialiserte seg på å utgi religiøse avhandlinger. Det var uvanlig at en yngre sønn av en familie som levde i relativ ubemerkethet å flytte til London for å bli bokhandler, og Gerald Tyson, en moderne biograf av Johnson, har spekulert i om det var religiøse bånd mellom Keith og Johnsons familie ettersom bokhandleren var assosiert med baptistene i Liverpool. At Keith og Johnson senere utga flere verker sammen synes å antyde at de to forble venner selv etter at Johnson hadde startet opp for seg selv

1760-tallet: De første utgivelser Etter å ha fullført sin læretid i 1761 åpnet Johnson sin egen forretning, men hadde problemer i begynnelsen og flyttet butikk flere ganger det første året. To av hans første utgivelser var former for dagplanleggere: The Complete Pocket-Book; Or, Gentleman and Tradesman's Daily Journal for the Year of Our Lord, 1763 (Den komplette lommebok; eller Herrer og handelsmenns dagjournal for det Herrens år 1763) og The Ladies New and Polite Pocket Memorandum Book (Fruers nye og dannete lommehuskebok). Slike lommebøker var oppulære og Johnson utkonkurrerte andre utgivere ved å være tidligere og til billigere pris.Tyson, 8–11; Chard (1975), 55; Braithwaite, 1; 4–5. Han fortsatte å utgi disse lønnsomme bøkene fram til slutten av 1790-tallet, men som en religiøs dissenter var han hovedsakelig interessert i å utgi bøker som var ment å forbedre samfunnet og religiøse bøker dominerte hans liste over utgivelser. Han utga også bøker som var relatert til hjembyen Liverpool og til medisin. Som utgiver var han involvert langt mer enn kun selge og distribuere bøker: Leslie Chard har forklart:

«Foruten selve salget av bøker til offentligheten, bokselger overså utgivelsen, forholdet til trykkeriet, med annonseringen, med andre bokhandlere i byen, ut i distriktene, og selv til andre land, i korthet til bøkenes distribusjon. Han også solgte, fornuftstridig, men tidstypisk, merkemedisin. Men hva som sannsynligvis okkuperte hans tid mest var å pleie hans forfattere: på det meste fødd og huset ham dem, men i det minste tjente han som bank, postkontor, og pakkeri, litterær agent og redaktør, sosial styreformann og psykiater».Sitert og oversatt fra Chard (1977), 141.

Etterhvert som Johnson ble mer suksessfull og hans omdømme vokste begynte andre utgivere å samarbeide med ham, syndikat som å fordelte utgivelseskostnadene av kostbar eller provoserende bøker på flere firmaer.Tyson, 12–15; Chard (1975), 56; Zall, 25; Braithwaite, 1.

Litterære vennskap thumb|left|upright|Johnson bestilte dette portrettet av hans nære venn Joseph Priestley fra hans andre nære venn Henry Fuseli en gang rundt 1783 (gravering av Charles A. E. Turner (1836)).McLachlan, 19–20. Da Johnson var i slutten av tyveårene fikk han to vennskap som skulle forme resten av hans liv. Det første var med maleren og forfatteren Henry Fuseli, som ble beskrevet som «svært intelligent og stridbar».Chard (1975), 62. Johnsons biograf har skrevet at da Fuseli møtte Johnson i 1764 hadde Johnson «allerede fått den karakteren som han beholdt resten av livet, en mann med stor integritet, og en som oppmuntret litterære mennesker så langt som hans midler tillot, og en utmerket bedømmer av deres produksjon».Sitert fra Chard (1975), 56; Tyson, 13–14. Fuseli ble og forble Johnsons nærmeste venn.

Den andre, og muligens mer betydningsfull vennskap, var med Joseph Priestley, den berømte naturfilosofen og unitariske teologen. Dette vennskapet ledet Johnson til å oppgi sin ungdoms baptisiske tro og bli unitarist foruten å bli også politisk radikal.Tomalin, 15–16; Tyson, 7–8; Chard (1975), 57. Johnsons suksess som utgiver kan bli forklart i stor grad med hans forbindelse til Priestley ettersom denne utga et dusin bøker med ham, og introduserte ham dessuten til mange andre dissentisk forfattere, til stor del på grunn av Priestleys anbefalinger, spesielt de fra Warrington-akademiet: poeten, essayisten og barnebokforfatteren Anna Laetitia Barbauld; hennes bror, legen og forfatteren Gilbert Wakefield; moralisten William Enfield; og den politiske økonomen Thomas Malthus. Forholdet mellom akademiet og bokhandleren var gjensidig nyttig ettersom ikke bare sendte mange av akademiets lærere sine publikasjoner for utgivelser, men mange av dets elever kjøpte dem i senere år.Tyson, 37; se også Braithwaite, 8–9, 21. Ved å utgi akademiets bøker kom Johnson også i kontakt med et større nettverk av dissentiske intellektuelle, blant de fra «Lunar Society» (det såkalte «Månesamfunnet», se Erasmus Darwin), noe som utvidet hans forretning ytterligere. Priestley på sin side stolte nok på Johnson til å introdusere ham for Det kongelige samfunn.Hall (2004): «Joseph Johnson»; Tyson, 16–22; Chard (1975), 57; Chard (1977), 150; Braithwaite, 8–9.

Kompaniskap I juli 1765 flyttet Johnson sin forretning til det mer synlige 8 Paternoster Row og gikk i kompaniskap med en B. Davenport, som svært lite er kjent om bortsett fra hans tilknytning til Johnson. De kan ha hatt samme religiøse tro ettersom forretningen utga enda flere religiøse verker, blant annet «steile kalvinistiske».Chard (1975), 57; Braithwaite, 7; Tyson, 16–24. Imidlertid gikk de hver sin veg året etter, og forskerne har spekulert på om det var på grunn av at Johnsons religiøse syn ble mer ukonvensjonelt.Chard (1975), 57; Braithwaite, 12.

Nylig uavhengig og med et solid omdømme trengte ikke Johnson å kjempe for å etablere seg selv slik han måtte i begynnelsen av sin karriere. Hans forretning var blitt solid og han utga i samarbeid bortimot 30 verker foruten ni på egen risiko.Tyson, 24–26. Han var også en del av «en utvalgt sirkel av bokmenn som samlet seg ved kaffehuset Chapter Coffee House»Chard (1977), 148., et senter for sosialt og kommersielt liv for utgivere og bokselgere på 1700-tallet. Betydelige bokeventyr hadde startet her og viktige forfattere ble også antatt her.Shelley, Henry C. Coffee-houses of Old London . Researching Historic Buildings in the British Isles.

I 1768 etablerte Johnson et kompaniskap med John Payne hvor Johnson sannsynligvis var seniorpartner. De påfølgende året utga de 50 titler. Under Johnson og Payne utga firmaet en videre rekke av bøker enn tidligere under Johnson og Davenport. Mens Johnson overvåket sine forretningsinteresser utga han likevel ikke kun bøker for egen profitt, men trykte for eksempel Priestleys Theological Repository, en finansiell fiasko som kalte på bidragsytere som skrev verker som åpent debatterte teologiske spørsmål. Prosjekter som oppmuntret til fri debatt synes å ha tiltrukket Johnson.Tyson, 26–27; Chard (1975), 58; Braithwaite, 12–13; 18–19.

På slutten av 1760-tallet var det en voksende radikalisme i Storbritannia og selv om Johnson selv ikke aktivt deltok i noen hendelser støttet han ytringsfriheten til de som så gjorde ved utgi skrifter om den omdiskuterte valget av John Wilkes og den politiske agitasjonen i de amerikanske koloniene. Til tross for hans voksende interesse for politikk fortsatte Johnson (og Payne) utgi hovedsakelig religiøse verker og stundom reisefortellinger.Tyson, 28–31. I løpet av det første tiåret hans som utgiver var Johnsons betydning som bokselger «avledet fra et ønske om å gi dissentere (religiøse og politiske) et forum».Tyson, 31.

Brann Akkurat da Johnson sto på terskelen av virkelig suksess ble hans butikk herjet av brann den 9. januar 1770. Som en London-avis rapporterte fra hendelsen:

«I går morgen, mellom seks og syv brøt en brann ut hos herrene Johnsons og Paynes bokhandel i Paternoster Row som fortærte det hus, mr Cocks trykkeri, og mr Uptons, en auksjonsholder... i det sistnevntes hus ble oppbevart hele lageret av bibler, bønnebøker etc tilhørende eierne av Oxford Press... Det var en betydelig tid som gikk før maskiner kunne bli fraktet ditt for å ha en hensikt, ettersom de ble forhindret av is og snø. Flere familier lå alle i sine senger da ilden først ble oppdaget, og mr Johnson hadde akkurat tid til å alarmere sin partner og resten av familien og de unnslapp, berget kun noen regnskapsbøker mens hele lageret og innboet ble ødelagt»Sitert og oversatt fra Tyson, 31–32.

På denne tiden bodde Fuseli sammen med Johnson og han også mistet alle sine eiendeler, blant annet den første trykte utgaven av hans Remarks on the Writings and Conduct of J. J. Rousseau (Bemerkninger om verkene og atferden til J. J. Rousseau). Senere opphevet Johnson og Payne sitt kompaniskap, men det var en vennskapelig atskillelse, og Johnson utga noe år senere en del av Paynes bøkerChard (1975), 58–59; Braithwaite, 20–21.

1770-tallet: Virksomheten