Kapitulasjonsavtalen 1940 mellom de tyske og norske overkommandoene ble undertegnet 10. juni 1940 i Trondheim. Avtalen dekket kapitulasjon av de norske styrkene i Norge og ble til på bakgrunn av at de allierte trakk ut sine styrker fra Narvik og norske myndigheter oppga kampen på norsk jord. På dette tidspunktet hadde tyske styrker kontroll over Norge sør for Narvik. Den norske regjeringen flyktet til Storbritannia og fortsatte sin støtte til de alliertes kamp der, i hovedsak ved bidrag fra den norske handelsflåten ved statsrederiet Nortraship.
Etter krigen var det strid om kapitulasjonsavtalen var så omfattende at straffeloven § 86 om bistand til fienden i krig ikke gjaldt. Den dominerende oppfatning blant jurister og historikere har vært at kapitulasjonsavtalen var en begrenset militær avtale for de gjenværende norske styrkene, mens krigstilstanden vedvarte. I landssvikoppgjøret etter krigen ble det lagt til grunn at Norge fortsatt var i krig etter 10. juni og at § 86 kunne anvendes.
Bakgrunn
Norge var nøytralt ved innledningen til andre verdenskrig. Tyske styrker angrep Norge overraskende og uten forutgående krigserklæring natten mellom 8. og 9. april. Etter at det tyske angrepet var innledet møtte den tyske sendemann Curt Bräuer hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon. Bräuer krevde at det ikke skulle ytes motstand og krevde full tysk kontroll over militæranlegg, kommunikasjon og fartøy i norske havner. Kravet ble avvist etter kort rådslaging i regjeringen.Undersøkelseskommisjonen av 1945, side 6 I løpet av 9. april 1940 tok tyske styrker fra alle våpengrener kontroll over Bergen, Stavanger, Trondheim, Narvik, Horten, Egersund og Kristiansand. Troms og Finnmark forble under norsk kontroll. Åndalsnes og Mørebyene, og Nord-Trøndelag og Helgeland ble heller ikke besatt av tyske styrker i april.
Franske og britiske styrker gikk i april i land i Namsos og på Åndalsnes. De allierte soldatene ble evakuert 2. og 3. mai. Tyske styrker som tok kontroll over Østlandet kom 30. april i forbindelse med tyske styrker i Trøndelag. De allierte hadde oppgitt Sør-Norge og det var fra da ikke lenger noe grunnlag for kamp i Sør-Norge. Tyske styrker inntok Mo i Rana 17. mai og gikk over Saltfjellet. Norske og britiske styrker trakk seg ut av Saltdal og oppga Bodø etter bombing 27. mai.
Evakuering fra Oslo
Regjering og de fleste av Stortingets medlemmer ble om morgenen 9. april evakuert til Hamar og videre til Elverum. På Hamar ble det avholdt ekstraordinært stortingsmøte der Nygaardsvolds avskjedssøknad ble avvist.http://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-av-arkiver/Nettutstillinger/Riksarkivets-vaarslipp-2011/Nygaardsvold-regjeringen-paa-flukt-i-Norge-9.-april-7.-juni-1940 På Elverum folkehøyskole holdt Stortinget sitt siste møte på fem år. Elverumsfullmakten ga regjeringen myndighet til å gjøre alle vedtak mens krigen pågikk og Stortinget ikke kunne møtes.
Kongen Haakon, Koht og tre stortingsrepresentanter møtte Bräuer 10. april på Elverum. Kravet fra Bräuer var fortsatt at de måtte overgi seg og dessuten at kongen måtte utnevne Quisling til statsminister. Regjeringen vedtok etter kong Haakons sterke anbefaling på nytt å avvise det tyske ultimatum herunder kravet om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. Det tyske kravet ble avvist uten dissens. Otto Ruge ble utnevnt til kommanderende general. Kongen og regjeringen unnslapp så vidt da Nybergsund ble bombet 11. april.https://snl.no/Kongens_nei
Kongen og regjeringen flyktet videre gjennom Gudbrandsdalen via Åndalsnes til Molde. Under regjeringsmøte i Lesja ble Nortraship opprettet.https://www.regjeringen.no/no/dep/smk/ansvarsomrader/forloperne/1905-1945/1940-Statsministeren-og-sekretaren/id759077/ Kongen, medlemmer av regjeringen og sentraladministrasjonen ble under kraftig bombeangrep sent på kvelden 29. april og natt til 30. april ble evakuert fra Molde av den britiske krysseren «Glasgow» med kurs for Tromsø. Underveis nordover ble det vurdert å gå i land i Mosjøen i stedet. Ruge sammen med deler av overkommandoen kom til Tromsø etter at Ruge hadde avslått tilbud om evakuering til Storbritannia. Kongen og statsrådene skjulte seg i mai i Målselvdalen, Lyngen, Balsfjord og Storsteinnes.
Nygaardsvolds utgangspunkt var i mai at det var mulig å holde Nord-Norge fritt. Ruge så i mai lyst på muligheten for å holde Nord-Norge fritt.
Slaget om Narvik
Narvik ble besatt av de tyske angriperne 9. april, men den norske 6. divisjon under ledelse av generalmajor Carl Gustav Fleischer greide sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen den 28. mai. Dette var Tysklands første nederlag under krigen, og ble en viktig moralsk seier for de allierte. De allierte hadde en betydelig militær overmakt og de isolerte tyske styrkene ved Narvik var svært presset (og i ferd med å trekke seg tilbake til Sverige) da de allierte styrkene ble trukket ut. Tysklands angrep på Frankrike 10. mai gjorde at de allierte styrkene ble trukket ut tidlig i juni og de tyske styrke gjenvant initiativet ved Narvik.
Etter Churchills initiativ og beslutning i det allierte krigsråd fikk øverstkommanderende for allierte styrker i Norge 25. mai ordre om å trekke styrkene ut. Norske myndigheter ble til å begynne med ikke informert om evakueringsplanen. Den britiske sendemannen Cecil Dormer informerte utenriksminister Koht 1. juni om at de allierte på grunn av situasjonen i Frankrike ville oppgi Norge, og alle allierte stridskrefter i Norge ville bli overført til Frankrike og Storbritannia. De allierte styrkene ble trukket ut 4 til 8. juni.
Mulig deling av Norge Den norske regjeringen vurderte et forslag om en våpenstillstand basert på en demarkasjonslinje nord for Bodø. Tyskland skulle i så fall få kontroll over det erobrede Norge sør for linjen mens den norske regjeringen skulle uten alliert tilstedeværelse styre Nord-Norge nord for linjen. Koht var 3. juni i Luleå og utformet på oppdrag fra regjeringen sammen med den svenske utenriksminister Günther et forslag til avtale om demarkasjonslinjen. Den norske regjeringen var også villig til å la svenske styrker bevokte den foreslåtte demarkasjonslinjen. Det ble forsøkt å få til forhandlinger med Tyskland via Sverige. Dormer fikk utsatt evakueringen til 7. juni i påvente av svar. Det kom ingen tysk respons på forslaget og planen ble ikke reelt forhandlet med tyske representanter. General Ruge ønsket i kapitulasjonsforhandlingene at tyske styrker ikke skulle besette Finnmark som fortsatt skulle være under norsk administrasjon ved hjelp av grensevaktene som fortsatt var operative.
Evakuering til Storbritannia
I tiden i Troms overveide kongen og regjeringen både å bli værende i landet og å evakuere sammen med britene. Dormer var instruert om å presse Haakon til å reise fordi krigskabinettet i London fryktet at det ville bli umulig å samarbeide med kongen og Nygaardsvold om frigjøringen av Norge dersom de ble værende. I regjeringskonferanse 3. juni hadde regjeringen vedtatt å flytte sitt sete til Storbritannia sammen med de styrkene det var tilrådelig å bringe med, for å bygge opp nye styrker. Dette ble formelt vedtatt i statsråd 5. juni. Det siste statsråd ble holdt klokken 14:00 7. juni i Bispegården i Tromsø. En proklamasjon til folket signert kongen og Nygaardsvold ble sendt ut.
General Carl Fleischer reiste sammen med regjeringen, mens general Ruge ble etter eget ønske værende og beredt til å i krigsfangenskap. Ruge utsatte kapitulasjonen i Nord-Norge så lenge at de allierte i området skulle rekke å trekke seg ut og at «Devonshire» var på sikker avstand. Han ønsket også å demobilisere mest mulig av de norske soldatene før kapitulasjonen for å unngå omfattende krigsfangenskap og for å få til dette måtte de norske soldatene ikke være i direkte kampkontakt med tyske styrker. Ruge hadde samtidig lovet å kapitulere så raskt at man ikke risikerte bombing av flere byer. Betingelsene innbefattet at den norsk styrken i Øst-Finnmark, av frykt for Sovjetunionen, skulle bli stående under kommando av fylkesmannen inntil de ble avløst av tyske styrker. Ruge reiste med båt til Trondheim der han gikk i fangenskap.
Forhandlinger og avtale Før regjeringen forlot Norge den 7. juni ga Forsvarsdepartementet forsvarssjef generalmajor Otto Ruge fullmakt til å forhandle med tyskerne om å innstille den militære kampen om Norge. Forsvarsdepartementet begrunnet behovet for en formell kapitulasjonsavtale med ønsket om å spare Troms og Finnmark for krigsødeleggelser, ettersom disse fylkene var de eneste i Norge som tyskerne ennå ikke hadde erobret. Kapitulasjonsavtalen ble inngått og undertegnet i Trondheim av oberstløytnant Ragnvald Roscher Nielsen fra norsk side og oberst Erich Buschenhagen fra tysk side. Ruge var fast bestemt på at det ikke skulle innledes fredsforhandlinger selv om den militære motstanden ble oppgitt.
Den norske overkommandoen ba den norske legasjonen i Stockholm om klokken 20.00 å informere den tyske legasjonen at den norske ledelsen var klare til å innstille fiendtlighetene. Via legasjonen i Sverige sendte den tyske overkommandoen 9. juni klokken 15.00 krav om våpenstillstand klokken 16.00. Den tyske overkommandoen ba også om to forhandlere med ubegrensede fullmakter, en til Dietl ved Bjørnfjell og en til Trondheim. Den norske overkommandoen aksepterte våpenhvile fra midnatt natt til 10. juni. Falkenhorst og Buschenhagen fikk instruks om forhandlingsstrategien fra Berlin klokken 16:30. De tyske forhandlerne hadde instruks om å være imøtekommende overfor 6. divisjon og tilby ærefulle vilkår i form av avvæpning.
Ruge ville ikke selv reise til Trondheim og ga Ragnvald Roscher Nielsen fullmakt. Natt til 10. juni ble Nielsen hentet i Målselv med tysk fly klokken om morgenen og brakt til hotell Britannia i Trondheim. Det hadde vært våpenhvile siden midnatt. På Britannia var Nikolaus von Falkenhorsts fremskutte stab under ledelse av oberst Buschenhagen. Nielsens motpart i Trondheim var Buschenhagen som var Falkenhorsts fullmektig. Forhandlerne satt sammen fra klokken 11 til klokken 17 og da var avtalen klar til undertegning. Avtalen trådte i kraft straks den var signert. Avtalene innebar blant annet at den tapende part skulle avgi sitt militære utstyr og andre forsyninger, og krigsfanger skulle utleveres. Den tyske siden skulle dernest løslate sine fanger. De norske forhandlerne fikk gjennomslag for at reindriftssamene måtte få krysse grensen med dyrene og at befolkningene i Nord-Norge måtte kunne ferdes uhindret på sjøen. Den tyske overkommandoen garanterte i en egen erklæring som tillegg til avtalen at yrkesoffiserer som ga sitt æresord fortsatt skulle få full lønn. Nielsen kom tilbake til Målselv samme kveld med dokumentene.
Det var 8 tyske offiserer til stede under forhandlingen inkludert en representant for hver våpengren (marine, hær og flyvåpen) og en del spesialister. Nielsen skrev i sin beretning at de tyske representantene var forståelsesfulle og imøtekommende, og at offiserene var høflige og korrekte. Punktet om offiserens æresord var mest problematisk for Nielsen og tyskerne ville ikke moderere dette kravet, og alternativet til æresord var krigsfangenskap. Nielsen fikk ifølge egen beretning muntlig løfte om at kravet om æresord bare gjaldt de egentlige yrkesoffiserer.
Da Ruge ikke selv kom til Trondheim trakk Falkenhorst seg tilbake og lot stabssjef Buschenhagen lede forhandlingene på tysk side. Falkenhorst sto oppført som hovedforhandler helt til morgenen 10. juni.
Oberstløytnant Harald Wrede Holm undertegnet en kapitulasjonsavtale for 6. divisjon i Narvik, med generalløytnant Eduard Dietl som tyskernes representant. Holm og hans adjutant kaptein Michelet reiste til Dietls hovedkvarter i en hytte ved Spionkop på Bjørnefjell. 6. divisjon var på dette stadiet den eneste norske avdelingen som fortsatt var engasjert i kamper mot den tyske invasjonsmakten.