Ulykkestrygd var en trygdeordning i Norge som ga økonomisk støtte til den som blir skadet under arbeid. Den første ulykkestrygden ble innført i 1894, og regnes som det første skritt i utbyggingen av den moderne norske velferdsstaten.
Tidligere hadde den kommunale fattigforsorgen vært eneste alternativ for den som ikke hadde andre inntektskilder og ikke lenger var i stand til å arbeide. Den var ikke dimensjonert for å håndtere den klassen av lønnsarbeidere som industrialiseringen skapte, og de ville stå på bar bakke dersom de mistet inntekten ved ulykke eller sykdom. Det ble derfor innført en ordning med særskilte sosialforsikringer, hvorav ulykkestrygden for industriarbeidere fra 1894 var den første.
«Arbeiderkommisjonen av 1885» var den første offentlige komité som med nedsatt med oppdrag å utrede sosialpolitiske spørsmål. Inspirert av blant annet Bismarcks sosialforsikringslover i Tyskland, resulterte arbeidet i den første sosialforsikringsloven i Norge, lov 23. juli 1894 om ulykkesforsikring for arbeidere i fabrikker mv. Loven ble iverksatt 1. juli 1895. Ulykkestrygden ga fabrikkarbeidere som kunne vise at de var blitt skadet ved bedriftsulykker 60 prosent av den bortfalte inntekten. Ordningen ble finansiert av arbeidsgiverne som til gjengjeld ble fritatt fra alminnelig erstatningsansvar. Tilsvarende ulykkestrygd for fiskere ble innført i 1908 og for sjømenn i 1911.
Ordningene med ulykkestrygd er sammen med syketrygd (1911), blinde- og vanføretrygd (1936), alderstrygd (1936), arbeidsløshetstrygd, barnetrygd (1945) siden 1967 samlet i folketrygden, hjemlet i folketrygdloven. Den gir blant annet rett til stønad ved yrkesskader, kalt yrkesskadetrygd. Folketrygdens stønad ved yrkesskade kan ofte være gunstigere enn ved vanlig sykdom og uførhet.
Referanser
Kategori:Trygd i Norge