Elise Aubert Lindbæk, kjent som Lise Lindbæk (1905–1961) var en norsk journalist, oversetter og forfatter. Hun rapporterte blant annet fra borgerkrigen i Spania (1936–1939) som frilans krigskorrespondent for Dagbladet, og ble kjent som Norges første kvinnelige krigskorrespondent.

Liv og virke Bakgrunn Lise Lindbæk var datter av historiker Johannes Peder Lindbæk og lærer, forfatter og filmsensor Sofie Aubert Lindbæk. Faren var kjenner av danske kirkelige forhold i den katolske førreformatoriske tid og var krigskorrespondent under første verdenskrig.Biografi fra gravsted.dk, lest 30. august 2017 Lindæk var barnebarn av professor Ludvig Mariboe Benjamin Aubert og forfatter Elise Aubert, niese av dommer Bille Aubert og tante til Jannik Lindbæk og Peter Lindbæk.

I 1922 avla hun examen artium på Frogner gymnas, og studerte senere språk og klassisk arkeologi.

Ekteskap Lindbæk ble gift med arkeolog og redaktør Sanfrid Neander-Nilsson i 1927, og de fikk en datter i 1929, men skilte seg i 1933. Årsaken til at ekteskapet havarerte var at mannen sympatiserte med nazistene, mens Lindbæk var i ferd med å utvikle et glødende antifascistisk engasjement. I 1932 deltok hun på Walter Fürsts diskusjonsserie Den Nasjonale Klubb, der hun holdt foredrag over temaer som nazismen og kommunismen.

Samme år som ekteskapet brøt sammen møtte Lindbæk Max Hodann, en tysk sexolog som hadde flyktet fra nazistene. De var begge engasjert i jødenes situasjon, reiste til Palestina og sammen skrev de boken Jødene vender hjem. Lindbæk og Hodann flyttet sammen i Oslo. Hodanns virke som seksualopplyser, parets antifascistiske holdninger og samboerskapet førte til at Nasjonal Samling satte i gang en bakvaskingskampanje mot dem.Dagbladet: Brennende jord overalt 21. september 2002

Etter Hodanns død innledet hun et forhold til Arbeiderparti-politikeren Sven Oftedal, men han døde brått en kort tid senere.

Ved fronten i Spania Som journalist tok Linbæk til seg mottoet til faren sin, som også var krigskorrespondent: Gå til kilden, sjekk tilstanden selv. I likhet med andre av samtidens radikale intellektuelle - som Ernest Hemingway, Arthur Koestler, Martin Andersen Nexø og Nordahl Grieg - dro også Lise Lindbæk til Spania med en klar sympati for den republikanske siden da borgerkrigen brøt ut i 1936. Som frilandsskribent for Dagbladet, Arbeiderbladet og flere andre skandinaviske aviser etablerte hun seg som Norgeshistoriens første kvinnelige krigskorrespondent.

Lindbæk viste seg som en uredd journalist og tilbrakte mye tid ved fronten. Her opplevde hun ofte farlige situasjoner. I en reportasje i Dagbladet fra januar 1938 beskriver hun hvordan hun sammen med forfatter Nordahl Grieg ble nødt til å låne en tank for å unnslippe fiendens granatild.Dagbladet: Dagbladet låner en tank og rykker inn i Teruel - 5. januar 1938 I perioden 1936–1937 fulgte Lindbæk Bataljon Thälmann i De internasjonale brigadene og skrev øyenvitneskildringer fra avgjørende militære begivenheter, såvel som fra de ideologiske og politiske spenningene internt i den republikanske fronten. I tillegg til den viktige jobben som krigskorrespondent fungerte hun som både sjelesørger og sykepleier for soldatene i De internasjonale brigadene.

Selv om Lindbæk aldri ble medlem av noe kommunistisk parti, sympatiserte hun med kommunistene i Spania og var kritisk til den trotskistisk orienterte POUM-militiaen som hun mente bidro til å splitte Francos motstandere.

Lindbæk beskrev selv arbeidet sitt som et «forsøk på å skrive krigens historie midt under krigen.» I 1938 kom boken Bataljon Thälmann med Lindbæks skildringer av livet ved fronten ut. Også erindringsboken Spania og vi og selvbiografien Brennende jord handler for en stor del om Lindbæks opplevelser i Spania.

Konflikt med Dagbladet Til tross for at Lise Lindbæk oppnådde noe av en legendestatus i norsk pressemiljø ble hun aldri fast ansatt i Dagbladet, avisen som hadde trykket flest av hennes reportasjer fra Spania. Hun var også sterkt kritisk til den linje Dagbladet la seg på i spørsmålet om det ville bli storkrig i Europa i 1938-1939. Forfatteren Johan Borgen, som skrev fast i avisens spalter, gikk iherdig inn for det han i likhet med den britiske statsminister Neville Chamberlain mente ville bli «fred i vår tid». Lindbæk hadde tidlig begynt å stille kritiske spørsmål ved Hitler og hans politikk, noe som førte til at hennes reportasjer sto i sterk kontrast til Dagbladets linje.

Under annen verdenskrig Da Franco gikk seirende ut av borgerkrigen i Spania fulgte Lindbæk flyktningene over til Frankrike, og skrev om deres situasjon. Sommeren 1940 tok tyskerne Paris, og det ble umulig for henne å komme seg hjem til det okkuperte Norge. Som kjent antifascist måtte hun flykte, og endte i Casablanca. Etter et års tid der kom hun seg til USA, der hun jobbet for Nordisk Tidende og underviste ved universitetet. Under annen verdenskrig engasjerte hun seg sterkt for krigsseilerne, og i 1943 ble hun den første som talte deres sak med boka Tusen norske skip.

Privatliv etter krigen Da Lindbæk vendte tilbake til Norge etter frigjøringen, hadde hun ikke truffet datteren på seks og et halvt år. Forholdet med Max Hodann hadde tatt slutt i 1939, og Lindbæk hadde ikke noe lykkelig kjærlighetsliv etter krigen. Hun hadde også utviklet et alkoholproblem og hadde økonomiske vansker.

I perioden 1945–1949 jobbet Lindbæk som journalist i FN-tjeneste. I 1949 kom boken FN: inntrykk og opplevelser fra Lake Success og Paris. Fra 1950 livnærte hun seg blant annet som oversetter.

Lindbæk døde i 1961 etter å ha kastet seg på sjøen ved havna i Kiel.Lise Lindbæk fra Norsk biografisk leksikon Hun er gravlagt i Roskilde i Danmark.

I kulturen I 2005 oppførte Nationaltheatret forestillingen Lise L om Lindbæks liv. Manusforfatter Liv Heløe fikk Ibsenprisen 2006 for stykketNationaltheatrets forestillingsarkiv: LISE L. (29.08.2005) Tre år senere ble stykket omarbeidet til hørespill for NRK P2.NRK Kultur og underholdning: Lise L 4. november 2008

Bibliografi Bøker 1935: Jødene vender hjem, Aschehoug – sammen med Max Hodann 1937: En sesjon i Genève, Grundt Tanum 1938: Bataljon Thälmann, Tiden 1943: Tusen norske skip, Norwegian Shipping and Trade Mission, Brooklyn, New York City – redaktør 1946: Spania og vi, Dreyer 1949: F.N. : inntrykk og opplevelser fra Lake Success og Paris, Gyldendal 1951: Alkoholisme kan helbredes : antabus og A.A. hjelper til, Gyldendal 1951: Vi var i Sovjet, Falken 1954: Ungarsk vår, Falken 1958: Brennende jord, Tiden

Oversettelser 1950: Benedetto Croce: Essays, Cappelen 1951: Olaf Swenson: Som trader i Sibir, Gyldendal 1954: Mario Soldati: Middag med kommandøren, Gyldendal Jorge Amado: Strandens herrer (roman), Ny dag 1955: Odette Ferry: Prinsesse på vift, Gyldendal 1955: Martha Martin: Kjære lille lys : en mors kamp i villmarken, Gyldendal 1955: Philippe de Pirey: Kamerat i helvete, Tiden 1956: Vicki Baum: Bli min, Nasjonalforlaget 1958: Vicki Baum: Egoisten, Nasjonalforlaget 1958: Sven Stolpe: Paris : en bok i farger om byenes by, Tiden 1961: Martha Martin: Mer enn livet, Nasjonalforlaget

Referanser

Litteratur Krigens penn av Sigrun Slapgard, Gyldendal (2002) ISBN 978-82-053-1597-6

Eksterne lenker Nordahl Grieg i Spania : Noen personlige minner - Minneord om Nordahl Grieg hos NKP Midt-Norge

Kategori:Journalister i Dagbladet Kategori:Nordmenn fra den spanske borgerkrig Kategori:Norske journalister under andre verdenskrig Kategori:Personer fra København Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening