thumb|Sankt Wolfgang fristes med en djevelpakt. Djevelpakt er en kontrakt som er satt opp av mennesker med forhåpninger om å motta fordeler fra fanden over et bestemt tidsrom. Som vederlag får djevelen overta personens kropp og sjel etter et visst antall år. Det er som oftest snakk om å motta penger, svarteboka eller å erverve kunnskaper om ulike saksforhold og alle slags kuriøse materier (f.eks. å fremstille gull).
Djevelens postkasse thumb|224px|Den franske presten Urbain Grandiers påståtte djevelpakt.https://www.college.columbia.edu/core/content/pact-allegedly-signed-between-urbain-grandier-and-devil-submitted-evidence-during-1634-loudu For å være gyldige, måtte kontraktene skrives med eget blod, ettersom blodet var forbundet med livskraften. Videre ble de kirkelige dørlåser oppfattet som djevelens postkasse, og derfor ble kontraktene gjerne rullet sammen og stukket inn i nøkkelhullet, eller eventuelt under kirkedøren.
Det var en personlig kontrakt signert med fullt navn. Som oftest ble jo disse funnet av presten, klokkeren eller kirketjeneren, idet de kom for å åpne kirken. Ettersom personen hadde gitt sin identitet til kjenne, og i tillegg gjerne oppholdt seg eller bodde i nærmiljøet, var det aldri vanskelig å finne synderen. Personen ble raskt innbrakt til presten, som i enkelte tilfeller kunne drive eksorsisme nettopp for å forsikre seg om at den onde ikke allerede hadde fått makt over vedkommende. Presten rapporterte til biskopen, som videre fremla saken for rettsapparatet. På samme vis som med hekseprosessene kunne straffene bli svært forskjellige fra sted til sted og innenfor de ulike periodene i historien. Noen fikk dødsstraff, mens andre fikk syndsforlatelse og prelatens milde veiledning om Guds straff og tilgivelse.
Folkelig, litterært forbilde Med økte lese- og skriveferdigheter bidro legendesamlinger og den populære folkebokslitteraturen til at ideen om inngåelse av djevelkontrakter grep om seg. Fra tysk område kom folkebøkene om Johann Faust (1480–1540) som skildret en lærd mann, som for å få innsikt i esoteriske kunster hadde forskrevet seg til fanden. Det fortelles i en av fremstillingene at Faust låste seg inne på hybelen sin og ikke viste seg for sine venner på 40 dager og 40 netter. I denne tid tok han verken til seg av vått eller tørt, men var travelt opptatt med å slå magiske sirkler og mane djevelen til seg for å gjøre de nødvendige avtaler.
Folkebøkene ble nærmest masseprodusert og oppnådde tallrike gjendiktninger og oversettelser til forskjellige språk. Likevel er ikke eksemplene på djevelkontrakter spesielt alminnelige i det virkelige liv. Til tross for sult, nød og kjedsomhet har folk helst satt sin lit til Gud om at deres bønner skulle bli hørt og oppfylt. De fleste var nok redde for sjelen sin og fryktet truslene om helvetes pinsler. Noen ytterst få eksempler på djevelpakter er forfattet på de skandinaviske språk,og de fleste av disse er skrevet av militært personell, men det finnes bare én slik kontrakt fra Norge. Vi tar de mest kjente eksemplene i kronologisk rekkefølge. De eldste stammer fra Danmark.
Danske eksempler thumb|Jerslev kirke i Vendsyssel. Skomakeren Christen Pedersen fra Odense refererte i sin djevelkontrakt fra 1634 direkte til folkebokstradisjonen om dr. Faustus, og lovte djevelen sjel og kropp i all evighet dersom han mottok penger nok til ikke å lide savn, men få leve som en rik mann resten av sitt jordiske liv. Kontrakten hadde han signert med eget blod: Giver jeg mig til Djævelen at være hans egen med Liv og med Sjæl. Efterat Doctor Faustus blev Djævelens egen, saa maa jeg ogsaa blive hans. Og et Punkt skal Fanden love mig, at han vil lade sig til Syne, naar jeg vil, og hvad Skikkelse jeg hannem vil have. Saa lover jeg hannem til større Bestandighed og Vidne med mit eget Blod er skrevet og dermed forskriver mig til Djævelen, at være hans egen baade med Liv og med Sjæl til evig Tid. Derudimod skal Aanden Fanden love mig Penninge til Nødtørft, og saa tidt jeg dennem behov haver at bruge og komme paa Fode med min ganske Livstid, heller ogsaa til en bestemt Dag, at jeg ikke saa elændig lever. Vil Fanden holde mig dette fri, saa lover jeg hannem dette Løfte fri, at jeg aldrig vil vige fra dig, men blive hos dig evindelig til evig Tid. Dette lover jeg, Christen Pedersøn, at holde Fanden, som forskrevet staar. Des til større Stadfæstning haver jeg dette med mit eget Blod skrevet. Christen Pedersøn med egen Haand. Og blev dette skrevet anden Dag S. Michaelis 1634. Det er hos Ferdinand Ohrt ikke opplyst noe om hvilken straff skomaker Pedersen fikk. thumb|Søren Galtrup ble forhørt om sin djevelpakt i Øster Brønderslev kirke.
Fra Danmark fortelles det om landsoldaten Søren Larsen Galtrup fra Vendsyssel som i 1752 forskrev seg til den onde gjennom rituelle handlinger etter anvisning av Niels Hesteskærers enke. Julaften 1752 kl. 11 gikk han opp til Jerslev kirke, gikk tre ganger baklengs rundt den, og hver gang han kom til våpenhusdøren, blåste han inn i nøkkelhullet og ropte: «Satan! Luk opp i djevelens navn.» Da han hadde ropt tredje gang, sprang døren opp, og fanden viste seg i menneskelig skikkelse iført støvler, rød kjole og pudderparykk, slik offiserer på den tiden gikk kledd. Galtrup forklarte at fanden skulle tjene ham, men fanden ville heller at det var omvendt. Soldaten forlangte for sin tjeneste 20 sølvdalere i året, men fanden strakte seg ikke lenger enn til seks. De ble enige om åtte sølvdalere i året. Så skrev de kontrakt frem til Galtrup var 60 år, for før skulle han ikke dø. Som 60-åring skulle da Galtrup tilhøre fanden, forsake Gud og hans gjerninger, og spytte når Kristi navn ble nevnt. Edens ordlyd husket han ikke, men fanden tok en penn opp av lommen, klemte blod av Galtrups hånd og lot ham skrive navnet sitt i boken. Utenfor ga djevelen ham 3 sølvdalere og lovet ham resten, 5 sølvdalere, neste julaften. Galtrup talte pengene i månelyset før han drakk og spilte dem opp på Jensgården i Jerslev. Siden hadde han vært to ganger til nattverd, men kunne ikke svelge og beholdt den i munnen, til han kunne spytte den ut. Djevelen viste seg ofte for ham i skikkelse av en hund med menneskehode, sist sommeren 1753, og bebreidet ham at han hadde røpet djevelpakten. Den gangen han stjal gjessene, hadde djevelen vært med ham i menneskeskikkelse og drevet dem opp av dammen i Brønderslev. Djevelen hadde lovet ham at han skulle få det like bra hos ham som hos Gud. Pastor Jacob Holm i Jerslev var kjent med at når Galtrup ville stjele høns, ga han dem byggkorn bløtet i brennevin så de ble svimle. Han hadde tidlig begynt å stjele, og rettens medlemmer anså ikke djevelpakten for innbilning og fantasi, men etter Luthers ord om djevelens åpenbaring for et faktum. Mens Galtrup satt i arrest på Nibstruphttps://www.danskeherregaarde.dk/nutid/nibstrup viste retten til Danske lovs 6. bok, 1. kap. § 7 og § 9 at for slik forbrytelse mot sakramentet skulle lovbryterens tunge skjæres ut av munnen på ham, hodet hans slås av og sammen med tungen hans settes på stake; og har lovbryteren avsverget Gud, dåp og kristendom og hengitt seg til djevelen, skal han levende kastes på ilden og brennes. Men så oppdaget biskop Broder Brorsonhttps://biografiskleksikon.lex.dk/Broder_Brorson at månen ikke var fremme på det tidspunktet da Galtrup hevdet å ha talt djevelens penger i månelys. En måned etter forhøret i Øster Brønderslev kirke ble han derfor sendt til Ålborg, der biskop Brorson og byens prester fikk ham til å tilstå at han hadde funnet på alt sammen. Vel hadde han vært ved Jerslev kirke og gjort slik han forklarte det, men djevelen lot seg ikke se. Forklaringen på det hele var at han skammet seg slik over sine tyverier at han ønsket å bli ferdig med livet. I stedet ble han sittende i Ålborg på Lars Sørensen Møller til Nibstrups regning. 15. november 1754 utgikk det kgl. reskript om at soldaten Søren Larsen Galtrup skulle til «renselse og forbedring» i Viborg tukthus.
En tredje, temmelig spektakulær djevelkontrakt fra Danmark, skyldtes pakten som baronen, general Lützow, prøvd å inngå med djevelen i 1711. mini|Djevelpakt (Compendium Maleficarum, 1608). mini|Christoph Haitzmanns påståtte djevelpakt.http://wwwg.uni-klu.ac.at/kultdoku/kataloge/13/html/1112.htm mini|David Lipsius' påståtte djevelpakt.David Lipsius' pakt, 1596
Eksempler fra Norge Johannes Geremiæsson Fra Norge kjennes kun en eneste kontrakt, som korporal Johannes Geremiæsson fra Voss garnison satte opp 6. august 1705 om å motta 300 riksdaler av djevelen for så å bli hans eiendom etter 18 år. Korporalen hadde stukket den inn under kordøren i Vang kirke, og gått og ventet på svar den påfølgende dag, men da det heller ikke neste dag var noen beskjed fra den onde, gikk korporalen til prestens dreng og ba ham hjelpe seg å hente en seddel som hadde blåst fra ham inn under kirkedøren. Dette glemte drengen, og etter søndagsgudstjenesten ble seddelen funnet av klokkeren, Caspers arbeidsmann. Seddelen ble gitt til en fenrik, som sammen med kapteinen tok med seg lappen og synderen, korporal Geremiæsson, til stedets prest, Christen Niilszøn Weinwich. Forsvergelsen lyder: Jeg helser Dig min Herre og Gud Satan, at Jeg vil være dig huld og tro, og gifve dig min Siel og Krop, dersom du vil give Mig tre hundre Daler, og det i at[t]en Aar, naar de at[t]en Aar [er] ude, daa kant du tage Mig lenge nock til dig, herpaa er jeg begierende, at du vil skrive Mig et or[d] til igien derom til i morgen, saa vil Jeg give Mig in[d] i din Vold. Johannes Geremiæszon.Holbergs Epistler, bind 1-2 Ettersom finneren ikke straks gikk til presten med kontrakten, var ryktet snart spredd til alle i bygda. Trolig var også denne lappen skrevet med blod, ettersom presten fant grunn til å tilintetgjøre originalen. Dessuten er det øyensynlig korporalen selv som av presten er blitt satt til å skrive en nøyaktig kopi med blekk for videresendelse til biskop Niels Randulf, sammen med prestens beretning om hendelsesforløpet.<ref> Velle Espeland: Svartebøker</ref> Det later ikke til at korporalens sak kom opp for retten, så trolig nøyde en seg i dette tilfellet kun med militær refselse og geistlig irettesettelse.
Ifølge E.H. Edvardsen kan den aktuelle saken ha gitt Ludvig Holberg stoff til Epistola XCII. Holberg var nemlig i nittenårsalderen huslærer og kirkesanger hos presten Weinwich på Voss. Han forlot stedet i 1703, altså bare to år før hendelsen med korporalen fant sted. Holberg gjør et poeng ut av at det var forfatteren selv som fant forskrivelsen til fanden og iverksatte en human straff: Holbergs epistel 92 ble forfattet først i 1748, men henføres til epistolarens egen ungdom. Tross visse litterære friheter synes saken oss gjenkjennelig. Med hensyn til størrelsen på pengegaven var den steget fra 300 riksdaler til en hel tønne gull årlig. Kravet burde gi mannen bekymringsløs omgang med penger i den utmålte tid, men det kan, som sagt, forstås som et litterært grep gjort i den hensikt å antyde at djevelen var ruinert og ikke lenger hadde midler til å gå inn på avtaler av en slik størrelsesorden. Det var altså grunnen til at djevelen unnlot å ekspedere kunden. (Edvardsen 1997, s. 57).
Gjert Kristensen Inggjerd Monsdatter var født på Torvastad på Karmøy. En dag i 1617 gikk hennes mann Kristen sin vei og etterlot henne alene med sønnen Gjert. Noen år senere fikk hun datteren Ragna med en gift mann. Den lille familien overlevde ved å tigge og stelle syke dyr for folk. Men de hadde dårlig ord på seg, folk var redd dem og mente at mor og sønn levde i et blodskamsforhold. Sommeren 1633 ble de pågrepet og ført til gården Hesby på Finnøy. Sønnen var 21 år, datteren ti år. I retten ble det påtalt at Inggjerd ikke hadde sørget for å sette sønnen i arbeid, og at han aldri hadde vært til nattverd. Særlig interessert var retten i om de også hadde inngått en djevelpakt.Bente Gullveig Alver: Mellem mennesker og magter (s. 231-32), forlaget Spartacus, Oslo, ISBN 978-82-304-0030-2