thumb|The Globe, åpent tak og med publikum rundt i tre etasjer
Engelsk renessanseteater eller elisabethansk teater er den dramatikk som ble skrevet og framført i England mellom reformasjonen og stengningen av teatrene i 1642. Denne perioden blir også kalt tidlig moderne engelsk teater og inkluderer dramatikk av Christopher Marlowe, William Shakespeare, Ben Jonson og andre.
Begrepet «elisabethansk teater» dekker i snever forstand kun det teater som ble skrevet og framført i England under styret til dronning Elizabeth I, det vil si i tidsrommet 1558–1603. Som sådan er elisabethansk teater atskilt fra jakobinsk teater, assosiert med styret til kong Jakob I, 1603–1625, og det karolinske teater, assosiert med kong Karl I, 1625 og fram til stengningen av teatrene i 1642. «Engelsk renessanseteater» inkluderer derimot alle de nevnte underkategoriene.
Bakgrunn thumb|Dronning Elizabeth I av England (1533–1603)
Engelsk renessanseteater oppsto ut av flere teatertradisjoner i middelalderen, slik som mysteriespillene, framført som en del av religiøse festivaler i England og andre deler av Europa. Mysteriespillene var komplekse gjenfortellinger av legender basert på bibelske tema, opprinnelig framført i selve kirkerommet, men som senere ble knyttet til de verdslige feiringene som vokste opp rundt religiøse festivaler. Andre kilder til engelsk renessanseteater var blant annet moralspill som vokste ut av mysteriespillene, og skoledramaet som forsøkte å gjenskape den greske tragedie. Den italienske tradisjonen med Commedia dell'arte og de omstendelige maskeradene som ble holdt ved hoffene kan også ha hatt en betydning i formingen av det offentlige teateret.
thumb|left|Interiør av et teater på elisabethansk tid, etter en tegning av Johann de Witt, 1596.
Skuespillere knyttet til husholdningen til ledende adelsmann hadde sesongbetonte fremføringer av stykker på ulike steder allerede før Elizabeth I. Disse skuespillerne ble rekruttert inn som de profesjonelle skuespillerne som spilte på den elisabethanske scenen. Disse skuespillerne reiste på turné og dette erstattet gradvis fremføringen av mysteriespill og moralspill med lokale skuespillere. De siste teaterselskapene som manglet en formell beskyttelse fra en adelsmann ble fjerne ved en lov i 1572 ved at disse ble erklært som løsgjengere. Også ved hoffet erstattet profesjonelle selskaper med adelig støtte de tidligere maskerader som hadde vært vanlig i de første årene av Elizabeth Is styre. Disse hadde blitt framført av hoffmenn og andre amatører. De profesjonelle selskapene vokste i antall og kvalitet i løpet av dronningens styre.
Myndighetene i London var stort sett fiendtlig innstilt til offentlige framføringer, men dette ble motvirket av dronningens glede over skuespill og støtten fra det kongelige råd. Det vokste fram flere teatre i Londons utkant, spesielt i Southwark, på sørsiden av elven Thames, overfor av City of London, hvor byborgerne lett kunne bli rodd over og således var utenfor bymyndighetenes autoritet. Teaterselskapene benyttet påskuddet at deres offentlige framføringer kun var hyppige øvelser før forestillingen skulle fremføres for dronningen. Selv om opptreden for dronningen ga prestisje, var det kun offentlige framføringer for folk flest som ga de inntektene som profesjonelle skuespillere trengte for å leve.
Sammen med profesjonens økonomi endret også dramaets karakter seg på slutten av perioden. Under Elizabeth I var dramaet et felles og klasseløst kunstnerisk uttrykk: hoffet så på de samme skuespill som vanlige folk. Med utviklingen av private teatre ble dramaet mer orientert mot smaken og verdiene til overklassen. I den siste del av styret til kong Karl I ble svært få nye skuespill skrevet for offentlige teatre, som dog fortsatte ved hjelp av de verkene som hadde blitt skrevet i tidligere tiår.Gurr, Shakespearean Stage, sidene 12-18.
Teatrene thumb|The Globe, den restaurerte bygningen
En avgjørende faktor i utviklingen og suksessen for det engelske renessanseteater var etableringen av store og økonomisk drivverdige offentlige teatre. Etterhvert som disse kom i gang, ble dramatiseringer mer institusjonalisert og permanent i stedet for å være et forbigående fenomen. Denne utviklingen ble særlig innledet med byggingen av det teaterbygget som rett og slett ble kalt The Theatre av James Burbage i Shoreditch i 1576. The Theatre ble hurtig etterfulgt av de nærliggende The Curtain Theatre (1577), The Rose (1587), The Swan (1595), The Globe (1599), The Fortune (1600), og The Red Bull (1604).En komplett liste elisabethanerne kalte «offentlig teater» ville inkludere The Red Lion (1567), The Newington Butts theatre (ca. 1580?), det ombygde Boar's Head Inn (1598), og The Hope Theatre (1613), ingen av dem store møtested for drama i epoken.
Arkeologiske utgravninger av fundamentet for The Rose og The Globe på slutten av 1900-tallet viste at alle teatrene i London hadde individuelle ulikheter, men den felles funksjonen medførte allikevel en ensartet planløsning.Gurr, sidene 123-31 og 142-6. Offentlige teaterbygg var tre etasjer høye, og bygd rundt en åpen plass i midten. Vanligvis var denne mangekantet i tversnittet for å gi en generell rund effekt, skjønt både Red Bull og det første Fortune var kvadratiske, de tre nivåene med gallerier med utsikt innover så utover en åpen midtdel der scenen stakk ut, hovedsakelig en plattform omgitt på tre kanter av publikum, kun bakenden ble forbeholdt for ankomst og utgang for skuespillerne og sittestoler for musikerne. De øvre nivåene bak scenen kunne bli brukt som en balkong, slik det ble gjort i stykkene Romeo og Julie og Antonius og Kleopatra, eller som et sted hvor en skuespiller kunne holde en tale til mengden, slik som i Julius Cæsar.
De tidligste teatre var sårbare for brann, da de var bygget i tømmer, forskalingsbord og mørtel og med stråtak. Når det var nødvendig, ble de forsterket med sterkere strukturer. Da Globe brant ned i juni 1613 ble det gjenoppbygd med tak av tegl. Da Fortune brant ned i desember 1621 ble det gjenoppbygd i murstein (og da heller ikke lenger kvadratisk).
thumb|left|Scenen på The Globe
En annerledes modell ble utviklet ved The Blackfriars Theatre, som kom kontinuerlig i bruk fra 1599.Stedet hvor Blackfriars lå ble benyttet som et teater allerede i tiden 1576-84, men ble siden et sted for kun drama. Blackfriars var lite sammenlignet med tidligere teatre og hadde tak framfor den vanlige åpne himmelen, og lignet således på et moderne teater sammenlignet med de samtidige teatrene. Andre mindre, innendørsteater fulgte, som The Whitefriars (1608) og The Cockpit (1617). Med byggingen av Salisbury Court Theatre i 1629 i nærheten av stedet for det nedlagte Whitefriars hadde London-publikumet seks teatre å velge mellom: tre utendørs «offentlige» teatre, The Globe, The Fortune, og The Red Bull, og tre mindre innendørsteatre, såkalte «private» teaterhus, The Blackfriars, The Cockpit, og Salisbury Court Theatre.Andre «private» teatre i løpet av denne tiden var teatre som lå nær St. Pauls katedral og der Sankt Pauls barn (Children of Paul's) (1575) opptrådte, og det stundom benyttede Cockpit-in-Court (1629). Publikum på 1630-tallet hadde fordel av et halvt århundres heftig dramatisk utvikling, med skuespill av Marlowe og Shakespeare og deres samtidige som fortsatt ble fremført på regulær basis, de fleste i offentlige teatre. Nyere verk av samtidige skuespillforfattere var det også rikelig av, som regel framført i private teatre.
thumb|Fra Shakespeares stykke Othello, 1604: Othello møter Desdemona i Venezia, oljemaleri ved Théodore Chassériau (1819–1856)
En gang rundt 1580, da både The Theatre og The Curtain var stappfulle av publikum på sommeren, var den totale teaterkapasiteten i London på omtrent 5 000 plasser. Med byggingen av nye teaterbygg og dannelsen av nye teaterselskap, var hovedstadens totale teaterkapasitet overgått 10 000 etter år 1610.Ann Jennalie Cook, The Privileged Playgoers of Shakespeare's London, 1576-1642, Princeton, New Jersey, Princeton University Press, 1981; sidene 176-7. I 1580 kunne den fattigste borger kjøpe billett til The Curtain eller The Theatre for en penny; i 1640 kunne de skaffe seg adgang til The Globe, The Cockpit eller The Red Bull for omtrent denne samme prisen. Billettprisene for de private teatrene var rundt fem til seks ganger høyere.
Forestillinger Skuespillerselskaper arbeidet innenfor et repertoarsystem; i motsetning til moderne oppsetninger som kan gå i månedsvis eller år med den samme forestillingen, spilte teaterensemblene i denne perioden sjelden det samme stykket to dager på rad. Thomas Middletons A Game at Chess (Et slag sjakk) gikk i ni forestillinger etter hverandre i august 1624, og det var et unikt, uovertruffent og ikke gjentatt fenomen.
1592-sesongen til teaterselskapet Lord Strange's Men ved Rose Theatre var langt mer representativt: mellom 19. februar og 23. juni framførte det 23 forskjellige stykker, noen ganger kun én eneste forestilling, og dets mest populære stykke i løpet av sesongen var The First Part of Hieronimo (basert på Thomas Kyds Den spanske tragedieStykket The First Part of Hieronimo ble skrevet etter Kyds død av en ukjent forfatter), som ble spilt 15 ganger. Det framførte aldri det samme stykket to dager på rad, og sjelden det samme stykket to ganger i løpet av samme uke.Halliday, Shakespeare Companion, side 374; Chambers, Elizabethan Stage, Bind. 3, side 396, reflekterer tidligere fortolkninger av identiteten til Hieronimo-stykket. Arbeidsmengden til skuespillerne må ha vært voldsom, særlig de hovedrollene som Edward Alleyn tok.
Et karakteristisk trekk ved teaterselskapene var at de besto av utelukkende mannlige skuespillere. Inntil styret til Karl II ble alle kvinnelige roller spilt av tenåringsgutter i kvinneklær. I motsetningen til i Spania, hvor det tidvis var nedfelt i lovverket, var det ingen engelsk lov som uttrykkelig forbød kvinnelige skuespillere, det var bare «utenkelig». Det var først i 1629 at det for første gang var en kvinnelig skuespiller på en engelsk scene. Nyvinningen ble innført av en fransk gjestende skuespillergruppe, men kvinnene ble buet og mobbet ned av scenen. Dette var et nytt teater som hadde akkurat åpnet i Salisbury Court. Tre uker senere ble det gjort et nytt forsøk, men heller ikke denne gangen ville publikum tolerere dette.Theater Database: The Closure of the Theaters by the Puritans
Forfattere
thumb|William Shakespeare (1564–1616)
Londons voksende befolkning og den økende velstanden, sammen med folks interesse for det spektakulære, førte til produksjon av en dramatisk litteratur med bemerkelsesverdig variasjon, kvalitet og omfang. Selv om de fleste skuespill som ble skrevet for den elisabethanske scenen har gått tapt, er det likevel bevart over 600 stykker.
Dramatikerne, ingen kvinner var profesjonelle dramatikere i denne epokenNoen få aristokratiske kvinner var engasjert i lesedramaer eller dramatiske oversettelser. Chambers, Vol. 3, lister Elizabeth, Lady Cary; Mary Herbert, hertuginne av Pembroke; Jane, Lady Lumley; og Elizabeth Tudor., var stort sett fra beskjedne kår og hadde kjempet seg fram ved hjelp av egne midler. Noen få hadde utdannelse fra enten Oxford eller Cambridge, men det var ikke mange. Selv om William Shakespeare og Ben Jonson var skuespillere, synes det ikke som om det var vanlig, og ingen betydelig forfatter som var aktiv etter år 1600 er kjent for å ha kombinert dette med å arbeide som skuespiller.
Ikke alle dramatikerne passer til det moderne bildet av en poet eller en intellektuell. Christopher Marlowe ble drept i det som tilsynelatende var et slagsmål på et vertshus, mens Ben Jonson drepte en skuespiller i en duell. Flere andre var sannsynligvis soldater.