Eirik Ivarsson (født ca. 1130, død 1213) var biskop i Stavanger fra år 1171 og erkebiskop av Nidaros fra 1188 til 1205.
Eirik ble valgt til erkebiskop etter Øystein Erlendssons død på tross av kong Sverres motstand. Eirik bannlyste kong Sverre i 1198. Beskrivelsen i Sverres saga av hans forsoning med kong Sverre på sitt dødsleie i januar 1188 er lite overbevisende, med tanke på at Øystein utpekte Eirik Ivarsson til sin etterfølger - Eirik som var like sterk motstander av kong Sverre som Øystein selv.Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319, Universitetsforlaget, 1974, ISBN 82-00-01323-5 (s. 86)
Bakgrunn Morens navn er ukjent, men sølibatet ble ikke håndhevet strengt i Norge på den tid da Eirik ble født. Hans far, Ivar Kalvsson Skrauthanske, satt som biskop i Nidaros i 1140-årene, etter å ha deltatt i slaget ved Holmengrå i 1139 på Magnus Blindes side.Inges saga kap. 10Stefansson, Magnus: «Eirik Ivarsson» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 3. juni 2026 fra
I Paris og Lincoln Eirik studerte ved St. Victor-klosteret i Paris, bare få år etter at klosterets grunnlegger døde. Klosteret hadde stått midt oppe i den opprivende investiturstriden mellom pave og keiser. Eiriks teologiske forbilde var sankt Victor som formulerte maktgrunnlaget mellom kirke og konge slik:Karsten Alnæs: Historien om Norge, 1998, side 285. «Så meget mer opphøyet som det åndelige liv er enn legemets liv, så meget høyere rager den geistlige makt opp over den verdslige i verdighet og ære. For den geistlige makt har å innsette den verdslige makt, for at den kan være, og å dømme den, om den ikke er god. Men den er selv innsatt av Gud, og om den viker av fra den riktige vei, kan den dømmes av Gud alene.»
Eirik Ivarsson kan ha vært erkediakonen Henrik (Henricus - latinsk variant av Eirik ) fra Norge som var i Lincolnkatedralen i 1164 eller 1165.Eldbjørg Haug: «Fra Stavanger-kirkens tidligste historie», Historisk Tidsskrift, Bind 88, Universitetsforlaget, 2009, side 478.
Biskop av Stavanger Utstyrt med sin tids høyeste dannelse og med personlige egenskaper innenfor eliten av datidens europeiske reformistbevegelse, kom han tilbake til Norge der erkebiskop Øystein, sannsynligvis i 1171, vigslet ham til biskop i Stavanger.
Dette var i borgerkrigstiden i Norge. Kong Magnus Erlingsson skjenket «selve byen Stavanger» til St. Svithun og bispestolen, dvs. leidangsskatt og inntekter fra innkreving av bøter. Trolig skjedde dette mens Eirik var biskop der, som takk for hans støtte i kampen mot kong Sverre. Kong Magnus var Sverres fremste motstander. Både Eirik og erkebiskop Øystein hadde deltatt i militære aksjoner mot birkebeinerne.Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 67)
Rundt 1190 nedla Eirik forbud mot prestevigsel av «godordsmenn», de mektige høvdingene i den islandske fristaten.Stefansson, Magnus: Eirik Ivarsson i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 3. juni 2026 fra Gudmund Arason ble bispeviet i Nidarosdomen den 13. april 1203 av erkebiskop Eirik, og utover 1200-tallet fortsatte han tvisten med de islandske høvdingene som slett ikke ville oppgi sin domsmyndighet i «klerkemål» (søksmål som involverte geistlige).Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 120)
Erkebiskop av Nidaros Valget av Eirik til erkebiskop sommeren 1188 vek på flere punkter av fra de forskriftene som var gitt for valg i 1153. Valget fant ikke sted ved metropolitansetet og hans forgjenger hadde før sin død nærmest utpekt Eirik som sin etterfølger.
I sin første preken som erkebiskop i Nidaros gikk Eirik Ivarsson til angrep på birkebeinerne, og henviste til at Sverre ikke var ektefødt i hellig ekteskap. Erkebiskop Eirik gikk straks i gang med å gjennomføre det etter hvert vanlige stridsrepertoaret i de europeiske konfliktene med kongemakten: Økte kirkebøter, egen utnevning av biskoper, eget hærfølge, direkte kirkelig makt over alle kapell og stormannskirker. Til grunn for konflikten lå altså spørsmålet om Kirkens domsmakt i egne indre anliggender. Som makt bak kravet nektet erkebiskop Eirik å krone Sverre til konge i 1188.Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, side 285-286.
Erkebiskop Eirik forble en ivrig gregorianer, det vil si tilhenger av læren til pave Gregor VII. Gregorianismens program var libertas ecclesiae, kirkens maksimale uavhengighet av alle verdslige instanser, og pavelig supremati, pavens uomstridte overhøyhet over den universelle kirke. Dette kirkepolitiske programmet var Eiriks rettesnor i hans gjerning som biskop og erkebiskop.Stefansson, Magnus. (2009, 13. februar). Eirik Ivarsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Eirik_Ivarsson. Det var derfor naturlig at kong Sverre, som var tilhenger av en nasjonal kirke der kongen var overhode, talte imot at han ble valgt.Sverres saga, kap. 108
Snart kom han opp i heftig strid med kongen som hevdet sin rett til å øve innflytelse på de geistlige valg, søkte å innskrenke erkestolens inntekter og han ville forby erkebispen å holde væpnet følge. Eirik kom ofte seirende ut av de første stridene på 1190-tallet, både om utnevnelsen av etterfølger i Stavanger og om retten til å ha bispehird på 90 mann, mot det lovfestede 30.
Bannlysning av kong Sverre mini|Bispestav fra midt på 1200-tallet i tidstypisk dragehodeutforming. Eiriks parti baglerne, stiftet 1196, fikk navn etter bagall, det norrøne ordet for bispestav. Kong Sverre ønsket at kirken skulle stå delt under biskopenes og kongens ledelse, mens biskopene forfektet kirkens selvstendighet og overhøyhet over bispevalg, indre domssaker, kirkeskatt, og myndighet over gårds- og slottskirker.Claus Krag, Norges historie fram til 1319, Universitetsforlaget, Oslo 2000, s. 124-125 Konflikten førte til at de norske biskopene ble tvunget til å forlate Norge. Eirik flyktet til Danmark, hvor han fant støtte hos erkebiskop Absalon. Hver søndag tok den blinde erkebiskop Eirik seg frem i koret i Lund domkirke (Skåne var den gang dansk område) for å lyse bann over kong Sverre og love ham helvetes evige pine. Pave Innocens III truet i tillegg med å lyse Norge i interdikt. Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 60), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4
Sverres saga hevder at Eirik forlot landet fordi kong Sverre ville redusere hirden hans til angivelig lovlig størrelse. Eirik selv forklarte paven at han dro i eksil fordi kong Sverre hadde tatt beslag i erkestolens gods og inntekter. Begge parter appellerte til pavens avgjørelse, men i 1191 pågikk paveskifte. I mellomtiden tok Sverre på seg å være kirkens overhode i Norge, og på riksmøte i Bergen i juni 1194 fikk han vigslet sin hirdprest Martin fra England til biskop i Bergen, og lot seg selv krone av biskopene. Biskop Nikolas av Oslo ble truet til å lede seremonien, angivelig anklaget for å ha vært delaktig i øyskjeggreisningen 1193/94.Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 87)
I juni 1194 utstedet pave Celestin III en privilegiebulle der han klart tok Eiriks parti mot kong Sverre. Han stilte Eirik og Nidarosdomen under apostolisk vern, viste til nyordningen i 1152/53 og reformene fra Magnus Erlingssons tid som stadfestet kirkens rett til å innsette prester og velge biskoper og abbeder, og kirkelig jurisdiksjon i «klerkemål» (søksmål som involverte geistlige). Bullen avsluttet med trusler om ekskommunikasjon hvis noen motsatte seg pavens avgjørelse, og på dette grunnlag kunne erkebiskop Eirik lyse kong Sverre i bann fra Lund. Biskopene som hadde kronet Sverre, ble lyst i bann av pave Celestin selv i november 1194. Deretter ble de innkalt til Lund.Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 88)
Sverre taklet dette ved å lyge om at pavens støtte til erkebiskop Eirik bare var noe danene fant på. I Lund hadde Eirik mistet synet, og dette utla Sverre som Guds straff, der bannlysingen hadde truffet Eirik selv i øynene så han ble blind. Sommeren 1195 overtalte Sverre de norske biskopene til å skrive et felles brev til paven, der de sverget Sverre troskap; men sammen høsten dro biskop Nikolas av Oslo til Danmark og forsonte seg med Absalon og Eirik. Sommeren 1196 reiste han baglerne til opprør mot Sverre. Biskop Tore av Hamar døde det året, og i hans sted ble Ivar Skjalge innsatt; han mislikte Sverre. I 1197 dro biskop Njål av Stavanger til Danmark. I 1199 truet den nye paven, Innocens III, biskop Martin av Bergen til å dra til Danmark.Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 88)
Baglerne Sent på 1100-tallet begynte flere norske stormenn å samle seg mot kong Sverre og birkebeinerne. Dette var både vikværinger (folk fra Viken), tidligere tilhengere av Sverres motstander Magnus Erlingsson, og kirkens menn. Flere av disse var i landflyktighet på grunn av konflikter med kong Sverre, og i 1196 startet de flokken baglerne, som de neste 20 årene skulle være sentrale i norsk og nordisk politikk. I denne gruppen var Eirik en av hovedpersonene, sammen med biskopen av Oslo, Nikolas Arnesson. Gruppens navn, baglerne, kom av ordet bagall, bispestav, en tydelig henvisning til de to biskopene Eirik og Nikolas.Sverres saga, kap. 128-129
I Baglersagaene fortelles at Håkon Sverresson kalte biskopene hjem i 1202. Forsoningen bekreftes av Innocens' pavebrev i 1204, der han bebreidet Eirik Ivarsson for på eget initiativ å ha løst kongen og andre fra bannet de pådro seg da de fulgte kong Sverre. Samtidig utrykte han også glede over at Håkon søkte tilbake til kirken.Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 94)
Selv om Eirik var blind, fortsatte han som erkebiskop inntil 1205. Det siste han gjorde som erkebiskop, var å vigsle Gudmund Arasson til biskop på Hólar på Island.Stefansson, Magnus. (2009, 13. februar). Eirik Ivarsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Eirik_Ivarsson. Eirik var også den som, sammen med de trønderske bøndene, fikk igjennom at Inge Bårdsson ble valgt til norsk konge som ektefødt sønn av Cecilia Sigurdsdatter (en frilledatter av kong Sigurd Munn og dermed offisielt kong Sverres halvsøster) og lendmannen Bård Guttormsson på Rein.Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 96)
Etter Eiriks fratreden i 1205 ble den nye erkebiskopen Tore Gudmundsson den vikværske vigslet. Eirik pekte ham selv ut som sin etterfølger.Dybdahl, Audun. (2009, 13. februar). Tore Gudmundsson Den Vikværske. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 26. oktober 2016 fra https://nbl.snl.no/Tore_Gudmundsson_Den_Vikv%C3%A6rske.
Referanser
Litteratur Claus Krag, Norges historie fram til 1319, Universitetsforlaget, Oslo 2000 Sverres saga; En tale mot biskopene, oversatt av Anne Holtsmark. Aschehoug, Oslo 1961
Eksterne lenker Katolsk.no – Eirik Ivarsson (1188–1213) Eirik Ivarsson hos Norsk biografisk leksikon
Kategori:Norske katolske biskoper Kategori:Erkebiskoper av Nidaros Kategori:Biskoper i Stavanger bispedømme Kategori:Personer fra Stavanger kommune Kategori:Fødsler på 1100-tallet Kategori:Dødsfall i 1213 Kategori:Norske salmediktere