FCIs grupper fårehunder vakt- og vokterhunder terriere dachs spisshunder drivende hunder stående fuglehunder apporterende hunder selskapshunder mynder andre typer blandingshunder pariahunder lister hunderaser hundegrupper
Hund, eller tamhund (Canis familiaris eller Canis lupus familiaris), er et domestisert rovpattedyr, som stammer fra en eldgammel og utryddet ulv, og dens nærmeste viltlevende slektning er den moderne ulven.
Hunden var den første arten som ble domestisert, av jegere og samlere for over år siden, før utviklingen av landbruk. På grunn av deres lange tilknytning til mennesker, har hunder utvidet seg til et stort antall husdyr, og fått evnen til å trives med et stivelsesrikt kosthold som er utilstrekkelig for andre hundedyr.
Fylogeni thumb|right|Dagens ulver () har felles opphav med tamhund og dingo. miniatyr|Ny-guinea villhund (, ) er en vill urhund som bare lever i fjellene på Ny-Guinea. Tamversjonen kalles ny-guinea syngehund og stammer fra åtte viltfangede individer Tamhunden tilhører den ikke-systematiske gruppen av virkelige hunder, som kjennetegnes gjennom at alle har 78 diploide kromosomer (2n = 78). Sammen med søramerikanske hundedyr (som har et varierende antall diploide kromosomer) utgjør disse to gruppene et systematisk tribus kalt hundelignende canider (Canini).
Med unntak av to arter tilhører alle virkelige hunder slekten Canis. Hunden regnes imidlertid som en underart av arten ulv (Canis lupus), som på sin side nå mer regnes som et artskompleks. Artskomplekset «ulv» består igjen av flere distinkte klader og kryptiske arter. Tamhund og dingo (C. dingo) har felles opphav og stammer trolig fra en nå utdødd linje med ulv.
Inndelingen under følger Rutkowski et al. (2015). Det er igangsatt studier som forhåpentlig vil avdekke om stripsjakal (C. adustus) og svartryggsjakal (C. mesomelas) bør innlemmes i en egen slekt, siden denne inndelingen gjør Canis til en parafyletisk gruppe.
Hundens opprinnelse thumb|Chihuahua og grand danois er en av henholdsvis verdens minste og største hunderaser. Hundedyr som gruppe oppsto alt for omkring millioner år siden, men tamhunden stammer fra langt nyere tid. Den har tidvis blitt regnet som både en selvstendig art og en underart, siden opphavslinjene har vært vanskelige å dokumentere vitenskapelig. Derfor har det versert en rekke mer eller mindre kvalitative teorier, med større og mindre oppslutning. Moderne forskning med DNA slår imidlertid fast, at ulv (Canis lupus) og tamhund har et felles opphav, et stort, ulvelignende hundedyr som levde i Europa (men nødvendigvis ikke bare der), men nå er utdødd. Analysene antyder at hundens nære slektskap med ulven, og derigjennom all uenigheten om klassifiseringen gjennom årene, stammer fra naturlige krysninger (altså hybridisering) mellom disse to artene. Hybridiseringen har trolig pågått gjennom årtusener og kan forklare mange av de spørmålene som har reist seg i senere års forskning..
Den linjen i stamtreet, som førte fram til tamhunden, oppsto trolig alt for omkring siden, og en studie publisert 16. januar 2014 antyder at tamhunden og ulven trolig kun har én felles stamform, som trolig eksisterte for omkring siden.
Den 27. mars 2014 dukker det opp en australsk studie som slår fast at dingo (C. dingo) kan være en selvstendig art, noe som naturligvis styrker teorien om at ulv, tamhund og dingo har et felles opphav. Grunnlaget for studien var fossiler, flere skinn og beinfragmenter etter dingoer som dateres til tiden før tamhunder ble innført til Australia av mennesker. Altså til tiden før hybridisering mellom hund og dingo fant sted.
Den 18. oktober 2021 melder det renommerte vitenskapelige tidsskriftet Science at, en nå utdødd japansk ulv (C. l. hodophilax) kan være nøkkelen til tamhundens opprinnelse. Det er for tidlige å slå det endelig fast, men tamhunden og C. l. hodophilax ser ut til å være søsterarter, som da altså må ha en felles progenitor. Komplette genomer fra ni japanske ulver, 11 japanske hunderaser og et utvalg av rever, prærieulver, dingoer, ulike ulver, og moderne hunder fra hele verden, dannet fundamentet for undersøkelsen. Andre forskere hevder at studien er et langt steg framover, men at det fortsatt trengs mer forskning før man kan trekke noen endelige konklusjoner. Mye tyder imidlertid nå på at den oppsto langt øst i Asia.
Domestiseringen Hund og menneske har levd i sameksistens gjennom årtusener. Lenge trodde man at domestiseringen av hunden skjedde for omkring siden, men forskning i senere år har vist oss at selve prosessen kan ha startet mye tidligere. Kanskje alt for omkring siden, og kanskje på flere steder. Det hersker fortsatt uenighet om når og hvor det skjedde. Funnet av den gamle goyethunden har ledet noen til å tro av aurignackulturen i Europa var de første som domestiserte hunden, men det eksisterer flere teorier.
Savolainen m. fl. publiserte i november 2011 en studie som indikerer at hunden først ble domestisert i det sørlige Sørøst-Asia, nærmere bestemt i et område sør for Yangtse elva.Arman Ardalan, Cornelya F. C. Kluetsch, Ai-bing Zhang, Metin Erdogan, Mathias Uhlen, Massoud Houshmand, Cafer Tepeli, Seyed Reza Miraei Ashtiani, & Peter Savolainen. (2011) Comprehensive study of mtDNA among Southwest Asian dogs contradicts independent domestication of wolf, but implies dog–wolf hybridization. Ecology and Evolution. Besøkt 30. november 2011
Denne teorien har imidlertid møtt kritikk fra flere hold. I senere tid har det dukket opp flere omfattende studier der hundens genom har blitt lagt til grunn for konklusjonene. Nye metoder og teknikker som øker nøyaktigheten har også blitt tatt i bruk, som for eksempel SNP genotyping (enkelt forklart, en mer presis måte å måle genetisk variasjon på) og SNP-mikromatriseanalyse (en måte å analysere et genom for et stort antall enkeltnukleotidpolymorfier i en og samme operasjon). Disse verktøyene har gitt forskerne mer presise svar, noe som igjen har ført til flere nye oppdagelser.
Den 12. mai 2011 publiserte (online) Bridgett M. vonHoldt, John P. Pollinger, Dent A. Earl m. fl. en større og mer omfattende studie som viser at Savolainens konklusjoner trolig var feil eller misvisende. Det viser seg nemlig at hunder i Midtøsten har større genetisk variasjon enn hunder i det sørlige Sørøst-Asia. Derfor er det også større sannsynlighet for at hunden ble domestisert tidligere i dette området, noe som også sammenfaller med verdens arkeologiske beviser og en studie som viser at afrikansk ulv (en relativt nyoppdaget underart av ulv) er den ulven som har størst genetisk variasjon.
Da Skoglund et al. (2015) dokumenterte funnet av den såkalte tajmyrulv (et fossilfunn fra Tajmyrhalvøya i Sibir), kunne forskerne samtidig slå fast en hittil ukjent linje av ulver, som fantes for omkring siden, men siden har dødd ut (trolig. Den gentiske arven etter tajmyrulv lever imidlertid videre, siden forskerne fant introgresjon (flyt av gener) til blant annet sibirsk husky, grønlandshund og shar pei. Funnet støtter teorien om at hunden kan ha oppstått som flere ulike hendelser, på ulike steder og til ulik tid. I dette tilfeller tre ulike hendelser. Skoglund hevder imidlertid at, tajmyrulven neppe vil løse gåten om hundens opphav, siden den og hunden tilhøre parallelle linjer som trolig splittet fra ulvens stamtre omtrent samtidig, og før siste istids maksimum. Funnet av tajmyrulven har imidlertid justert den gentiske tidslinjen, og sånn sett fått den molekylære klokka (som måler takten av genetiske mutasjoner som bygger seg opp gjennom tid) til å tikke mer i takt med de arkeologiske bevisene.
I en ny studie, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Communication den 18. juli 2017, konkluderer Botigué et al. (2017) med at ulvens og tamhundens linjer trolig skilte lag for omkring siden, noe som sammenfaller med bevisene fra tajmyrulvens genom. Videre konkluderer de med, at domestiseringen av hunden må ha startet mellom da og det tidspunktet da den sørøstasiatiske linjen med hunder oppstår, for omkring siden. Botigué et al. (2017) hevder imidlertid at studien ikke gir noen svar med hensyn til hvor det skjedde og om prosessen kan ha skjedd som flere parallelle hendelser på ulike steder.
Arkeologiske bevis miniatyr|høyre|På Tajmyrhalvøya i Sibir er det avdekket fossiler etter hundedyr (tajmyrulv) fra det tidsrommet da ulven og hunden trolig splittet i distinkte linjer. De eldste skjelettrester som er funnet etter tamhunder, er vel gamle og stammer fra tiden etter Cro-Magnon (Homo sapiens sapiens – nåtidsmennesket). Et internasjonalt forskerteam oppdaget for noen år siden restene av en hund som kan dateres tilbake i tid, noe som støtter teorien om at prosessen må ha startet tidligere enn før antatt. Funnet stammer fra Goyetgrotten i Belgia og viser en hund med ekstra kraftige tenner, bredere skalle (større hjerne) og kortere og bredere snute enn både nålevende og fossile ulver. Forskerne estimerte en hund på størrelse med en stor schæferhund og slo også fast at dietten hadde bestått av kjøtt fra moskusfe, hest og rein.
Slike skjelettrester har alltid blitt funnet i umiddelbar nærhet av menneskelige skjelettrester, hvilket gav opphav til betegnelsen Canis familiaris. I steinalderens ertebøllekultur ble også hunder gravlagt med gravgaver, og strødd med oker,http://www.historie-online.dk/special/perioder/erte.htm noe som viser at båndene mellom hund og menneske må ha vært tette. Det er derfor logisk å anta at tamhunden nedstammer fra ville canider.
Varangerhunden Funnet av den såkalte varangerhunden (C. f. varangensis) er det eldste bevis man har for tamhunder i Norge. Varangerhunden ble funnet i Sør-Varanger og er datert cirka . Begge mangler blant annet 2. premolar på begge sider i overkjeven,Lidman, H. (2021). Kamrat i norr. Denmark: SAGA Egmont. et særtrekk de for øvrig deler med norsk lundehund og noen andre eurasiske urhunder. Det er umulig å ta varangerhunden til inntekt for en bestemt hunderase.
Rasehundenes opphav Det er kanskje overraskende for noen, men moderne forskning har gjennom studier med såkalt mitokondrielt DNA (mtDNA) avslørt et heller forbløffende slektskap mellom en del kjente og kjære hunderaser. Schäferhund har for eksempel vist seg å være nærmere beslektet med molossere (av vokterhundtypen) enn de fårehundene den vanligvis klassifiseres sammen med (jfr. FCIs gruppe 1). Studien viser også at raser som greyhound, irsk ulvehund, borzoi og sanktbernhardshund har fårehundblod i årene. En fellesnevner er at kun et fåtall hunderaser er særlig gamle (altså eldre enn 150–200 år), og bare noen ytterst få riktig gamle. De sistnevnte benevnes gjerne som urhunder og er snarere primitive og diverse landraser heller enn homogene hunderaser. Hunder som tidligere har blitt regnet som «urgamle raser», som for eksempel grå elghund (ofte hevdet å være et relikvie fra vikingtiden) og faraohund (av mange holdt å være verdens eldste hunderase), har vist seg ikke å være mer enn gamle i sin nåværende form. Studien som hevder dette ble blant annet gjennomført av dr. Elaine Ostrander, som er genetiker ved Fred Hutchinson Cancer Research Center and University of Washington, i samarbeid med flere andre. Intervjuet med dr. Ostrander er med basis i studien av Parker et al. (2004).