thumb|upright=1.2|Den hvite minareten og Ahmadiyya-flagget i Qadian, India. For ahmadiyyamuslimer symboliserer disse to den bebudede gjenkomsten til Den utlovede Messias og Mahdi. mini|Mirza Ghulam Ahmad og hans sønn Mirza Bashir-ud-Din Mahmood Ahmad. Ahmadiyyamuslimer betrakter Mirza Ghulam Ahmad som Den utlovede Messias og Mahdi. Sønnen ble senere utnvent til den andre kalifen av Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn. Ahmadiyya, offisielt Ahmadiyya Muslim Jama'at eller Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn er en retning innenfor islam, og en islamsk, messiansk vekkelsesbevegelse.Friedmann (2011), s. 2.Morgan (2009), 242.Akram (2019).
Trossamfunnet ble etablert i 1889 av Mirza Ghulam Ahmad (1835–1908) i byen Qadian i delstaten Punjab i Britisk India. Han hevdet å være en universell frelserskikkelse og Den utlovede MessiasStrand (2016), s. 18. forventet i de fleste verdensreligioner. Over konverterte til ahmadiyya-retningen på verdensbasis i 2019.Ahmadiyya Muslim Community - Press & Media Office (2019).
Ahmadiyya Muslim Jama'at driver med fredsskapende arbeid,Moraga & Thorsen (2019), s. 3. og oppretter sosiale prosjekter,Langewiesche (2020), s. 247–272. læreinstitusjoner,Hanson (2009), s.55–75. sykehus,Ahmadiyya Muslim Community - Press & Media Office (2018). moskeer, og utgir islamske publikasjoner,Shah (2012). i en rekke land. Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn blir forfulgt i flere muslimske land, blant annet Algerie, Pakistan, Bangladesh og Indonesia.Ahmad (2017).Yuniarni (2018). En rekke Pakistan-baserte islamistgrupper oppfordrer til forfølgelse og drap på ahmadiyyamuslimer, blant annet Khatme Nabuwwat-bevegelsenHuman Rights Watch (2010). som har moské i London.Burman (2016).BBC (2019). Et slikt religiøst motivert drap ble begått i Storbritannia i 2016,Carrell (2016). og drapet har blitt sagt å ha vært en konsekvens av hatretorikken til pakistanske predikanter.Hind (2020). Et liknende drap på en norsk ahmadimuslim ble begått i februar 2023 i Pakistan.
Troslære
Khatme nabuwwat («Profetenes segl») Det er forskjeller mellom ahmadiyyamuslimers og andre muslimers tolkning av det såkalte khatme nabuwwat (urdu: khatam-i-nubuwwat; kan oversettes til norsk med ), en tittel som er gitt til profeten Muhammad i Koranens vers 33:40, og som har blitt utlagt som at Muhammad er den siste profet.Qureshi (2016), s. 27
I de tidlige århundrene i islams historie var det ingen konsensus angående tolkningen av dette konseptet.Demichelis (2021), s. 7–8.
Mirza Ghulam Ahmad tolket det til å bety «profetenes ‘segl’», og ikke «’siste’ av alle profetene». Ifølge han åpnet dette opp for at ikke-lovgivende profeter kan komme, gitt at disse er anerkjent av «’profetenes segl’», Muhammad selv. Ifølge Mirza Ghulam Ahmad er Muhammad derfor fortsatt den siste (lovgivende) profeten. Konsensusen var at Muhammad var den siste profeten, og Ahmads forståelse av khatam-i-nubuwwat førte til fatwaer som erklærte Ahmad og hans tilhengere som «vantro».Qasmi (2014), s. 2–3. Ahmads «nyanserte» syn på khatam-i-nubuwwat preget også troen på Jesu tilbakekomst. Ahmad hevdet at troen på Jesu tilbakekomst stod i strid med både ulemaenes syn på Muhammad som siste profet, og hans eget syn på Muhammad som den siste lovgivende profet. Han avviste også troen på Jesu oppstigning til himmelen, og forfektet at Jesus hadde overlevd korsfestelsen, og dødd en naturlig død. I tillegg, ifølge islamsk eskatologi vil det komme en messiansk skikkelse (Mahdi) som vil sikre islams overlegenhet ved å bekjempe de «vantro» på kloden. Ahmad hevdet han var Mahdi, men at islams overlegenhet måtte sikres med pennens kraft. Han møtte ytterligere motstand da han erklærte seg selv som en (ikke-lovgivende) profet.Qasmi (2014), s. 36–38. Han oppfattet seg selv som en zilli-profet; en ikke-lovgivende profet hvis profetdømme [kun] var en skygge av Muhammads profetdømme. Ahmad erklærte også at han var den utlovede messias. Fordømmelsen av Ahmad var ikke enstemmig. Noen viktige personer avstod fra å fordømme Ahmad, mens andre støttet Ahmads skriftlige forsvar av islam eller hans misjonærers arbeid med å spre islam. Blant andre Sir Syed Ahmad Khan var blant disse personene. Qasmi (2014), s. 41.
Spørsmålet om straff overfor frafall fra islam, homofili og blasfemi Ahmadiyya-retningens motto er «kjærlighet til alle, ikke hat mot noen».Moraga & Thorsen (2019), s. 40. Ifølge trossamfunnet var Mirza Ghulam Ahmad opptatt av menneskers rettigheter. Trossamfunnet legger fortsatt fokus på menneskerettigheter, og er mot alle former for vold og terrorisme i islams navn. Mirza Ghulam Ahmad var mot irrasjonell forståelse av Koranen.Strand (2016), s. 19.
Ahmadiyya-retningen skiller seg fra andre muslimske retninger ved at den er mot straff for frafall fra islam. Ahmadiyya-retningen er mot straff for homofili.Castello (2017). Trossamfunnet er også tydelig på at det ikke finnes noe straff for blasfemi i islam.Fawzi (2015). Trossamfunnet har gitt uttrykk for dette i etterkant av angrepet på Charlie Hebdo og demonstrasjonen mot SIAN i Kristiansand.Vivekananthan (2019).
Spørsmålet om jihad Et annet skille er synet på den delen av jihad-forståelsen som angår væpnet kamp (den lille jihad). Ahmadiyyamuslimer mener at jihad kun er en forsvarskrig mot militære angrep på religionsfriheten. Islamske staters forsvar mot militære angrep forårsaket av politiske årsaker kan ikke, i deres øyne, karakteriseres som jihad da det dreier seg om politiske kriger. Alle former for angrepskrig er forbudt.Stokkedal (2019), s. 43.
Spørsmålet om skille mellom statsadministrasjon og trossamfunn Videre støtter trossamfunnet skillet mellom moské og stat.
Kalifatet Mirza Ghulam Ahmad hevdet at Gud har gitt muslimer løfte om å ivareta islam gjennom kalifatet, og at kalifatet i islam ville fortsette etter hans bortgang i form av Ahmadiyya-kalifatet. Før sin bortgang skrev han boken Al-Wasiyyat (Testamentet) hvor han beskrev kalifatet som den andre manifestasjon av Guds kraft.Ahmad (1905),s. 12–13. Dette kalifatet skulle ikke være et politisk kalifat, men et åndelig kalifat. Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn har blitt ledet av kalifer etter Mirza Ghulam Ahmad sin død. Alle kalifene etter Mirza Ghulam Ahmad bærer tittelen Khalifatul Masih, altså kalifen til Messias, for å skille dette kalifatet fra de øvrige kalifatene.
Tre av kalifene har besøkt Norge flere ganger. Det gjelder Mirza Nasir Ahmad (den 3. kalifen), Mirza Tahir Ahmad (den 4. kalifen) og dagens kalif Mirza Masroor Ahmad. Hans offisielle tittel er Khalifatul Masih V.
Forfølgelse miniatyr|Muhammad Zafarullah Khan, Pakistans første utenriksminister og en av landets landsfedre.Chaudhry (2015). De som stod bak 1953-opptøyene krevde at ahmadiyyamuslimer ble erklært som ikke-muslimer, og at Khan, som var ahmadiyyamuslim, ble fjernet som utenriksminister.Qasmi (2014), s.3. Selv om Mirza Ghulam Ahmad hadde støtte fra noen muslimske lærde så var det styret i Britisk India, ifølge Qasmi, som sikret han mot forfølgelse. Ahmad ba sine tilhengere om å være lojale overfor myndighetene; en holdning som var delt av mange andre muslimske lærde. Dette møtte motstand hos muslimske lærde som var mot britiske myndigheter. Disse anså India som de vantros land, som britene hadde tatt fra muslimske herskere. Motstanderne av Ahmad produserte absurde konspirasjonsteorier hvor Ahmad ble sett på som en «britisk agent». Disse konspirasjonsteoriene, som i dag anklager Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn for å være «agenter» for USA, Israel, og andre «'fiender av islam'», har hovedskylden for hatet mot ahmadiyyamuslimer.
Islamistpartiet Majlis-i-Ahrar ble dannet i 1931, og hadde som hovedmål å bekjempe den ahmadiyyamuslimske bevegelsen. Ahrar og deres allierte anså det ahmadiyyamuslimske samfunnet som kjettersk, og hevdet at trossamfunnet var en såkalt «britisk konstruksjon» grunnet dets avvisning av voldelig jihad.Qureshi (2016), s. 17–18. Den tidligere pakistanske parlamentsmedlemmet Farhanaz Ispahani påpeker at Ahrar og Jamaat-e Islami var mot opprettelsen av Pakistan, i motsetning til Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn. Etter Pakistan fikk sin selvstendighet rettet derfor Ahrar og Jamaat-e Islami sitt fokus på å islamisere landet. Khatam-e-Nubuwwat-bevegelsen ble dannet i 1949 som en fløy av Ahrar.
Pakistans landsfader Muhammad Ali Jinnah, som døde i 1948, ønsket et sekulært Pakistan, men allerede i 1949 ble «Objectives Resolution» vedtatt i parlamentet. Resolusjonen «vevde islam inn i driften av staten».Qureshi (2016), s. 18–19. Under dekke av resolusjonen begynte Khatam-e-Nubuwwat-bevegelsen å kreve at myndighetene erklærte ahmadiyyamuslimer som ikke-muslimer, og anklagde det ahmadiyyamuslimske samfunnet for å være «indiske agenter» og dermed en «trussel».Qureshi (2016), s. 19–20.
I 1953 brøt det ut opptøyer rettet mot ahmadiyyamuslimer i Pakistan, da den pakistanske statsministeren nektet å erklære ahmadiyyamuslimer som ikke-muslimer. De vikigste aktørene bak opptøyene var islamistpartiet Jamaat-e Islami og den islamistiske Khatme Nabuwwat-bevegelsen.Qureshi (2016), s. 42. I etterkant ble det opprettet en undersøkelsesrett som resulterte i Munir-Kiyani-rapporten.Qasmi (2014), s. 11. Rapporten avslørte at de religiøse lærde(ulemaene) ikke er enige i seg mellom om hva definisjonen på en muslim er. Videre konkluderte rapporten at en islamsk stat, som forestilt av ulemaene, er ensbetydende med en udemokratisk, totalitær stat som forfølger minoriteter, og som mangler like rettigheter for alle. Rapporten antyder at det ikke er ønskelig at religion og stat sammenblandes i Pakistan, selv når formålet er å «binde dets forskjellige etniske elementer sammen».Qasmi (2014),s. 19–20. Mellom 1953 og 1973 ble ahmadiyyamuslimer sporadisk forfulgt, men situasjonen ble forverret i 1973. I 1974 vedtok Pakistans parlament et grunnlovstillegg (det andre grunnlovstillegget) som erklærte ahmadiyyamuslimer for å være ikke-muslimer; landets grunnlov definerte nå en muslim «som en person som tror på profeten Muhammad som den siste profet».Bisgaard & Buick (2010). Ahmadiyyamuslimer ble dermed fratatt sin identitet som muslimer. Dette uroet Nusrat Bhutto, statsminister Zulfikar Ali Bhuttos kone, som var sjiamuslim. Hun fryktet at sjiamuslimer var de neste som ville bli utstøtt.Qasmi (2014), s. 205. Ifølge Qasmi hadde den parlamentariske debatten i forkant av vedtaket vært dominert av [anti-ahmadiyyamuslimske] ulemaer, noe som ble en avgjørende faktor for utfallet. Ifølge han så forstod ikke parlamentsmedlemmene khatam-i-nubuwwat-konseptet. De forstod heller ikke nyansene i ahmadiyyamuslimers forståelse.Ghani & Zia (2014). I 1974 ble den pakistanske regjeringen ikke bare presset av grupperinger som Jamaat-e Islami og Khatme Nabuwwat-bevegelsen, men også Saudi-Arabia.Qureshi (2016), s. 22–23.
En ny lovbestemmelse fra den pakistanske regjeringen, ledet av general Muhammad Zia-ul-Haq, ble kunngjort og innført 26. april 1984. Lovbestemmelsen forbyr ahmadiyyamuslimer å utøve islamske skikker, bruke islamske begreper og titler, og utøve handlinger som kan oppfattes som islamske. Denne lovbestemmelsen er kjent både som Ordinance XXResearch Directorate (1990). og som blasfemiloven.Inam (2013). Ordinance XX kriminaliserer ahmadiyyamuslimers trosfrihet og religionsutøvelse. Både Ordinance XX og det andre grunnlovstillegget strider mot den pakistanske grunnloven, og har, ifølge førsteamanuensis Ali Usman Qasmi ved Lahore University of Management Sciences, kriminalisert den blotte eksistensen til ahmadiyyamuslimer i Pakistan. Ordinance XX og det andre grunnlovstillegget er grunnlaget for den brutale forfølgelsen av ahmadiyyamuslimer.Moraga & Thorsen (2019), s. 25.