Sirener var ifølge antikkens greske mytologi vakre og farlige skapninger framstilt som kvinnelige vesener, som med sin skjønnhet og fortryllende sang lokket sjøfolk til å begå skipbrudd mot klippene av deres øy. Sirenene avbildes i antikkens greske kunst som fugler med menneskehode, senere som fugler med kvinnelig torso og hode. Mot slutten av oldtiden endret de skikkelse til kvinner med fiskehale.
Romerske poeter plasserte dem på en del små øyer kalt Sirenum scopuli. I en del senere rasjonelle tradisjoner er den bokstavelige geografien av den «blomsterrike» øya Anthemoessa, eller Anthemusa,«We must steer clear of the Sirens, their enchanting song, their meadow starred with flowers» er Robert Fagles' gjengivelse av Odysseen 12.158–9. fastsatt: tidvis til Punta del Faro på nordspissen av Sicilia, og andre ganger på øyene kjent som Sirenuse (også som Li Galli) i nærheten av italienske Paestum, eller på Capreae (Capri).Strabon i. 22; Eustathios fra Thessalonike, Homeriske kommentarer §1709; Servius, I.e. Alle disse stedene var omgitt av klipper og berg.
Når sirenene ble gitt personlige navn ble de betraktet som døtre av elveguden Akheloos, far til Terpsikhore, Melpomene, Sterope eller Khtone«Jorden»; i Evripides' drama Helena, 412 f.Kr., roper Helena i sin kval på «bevingede kvinner, døtre av jorden». Selv om de lokket til seg sjøfolk var sirenene for «grekerne» ikke sjøvesener, men i deres «blomstereng». Romerske forfattere knyttet sirenene tettere til havet, som døtre av guddommen Forkys.Vergil. V. 846; Ovid XIV, 88. Sirener finnes i mange greske fortellinger, særlig i Homers Odysseen.
Sirenenes antall er blitt ulikt rapportert som mellom to og fem. I Odysseen sier Homer ingenting om deres opprinnelse eller navn, men fastsetter antallet til to.Odysseen 12.52 Senere forfattere nevner både deres navn og antall: en slår fast at det var tre; Peisinoe, Aglaope, og Thelxiepeia;Johannes Tzetzes, , ad Lycophron 7l2 eller Parthenope, Ligeia, og Leukosia.Eustathios fra Thessalonike, loc. cit.; Strabon v. §246, 252; Servius’ kommentarer på Vergils Georgics iv. 562 Eustathios fra Thessalonike hevdet at de var kun to, Aglaofeme og Thelxiepeia.Eustathios fra Thessalonike, Kommentarer §1709
I senere tid er ordet sirene også blitt et synonym for havfrue. I våpenskjold og heraldisk teori er sirene brukt som betegnelse på en havfrue med hale kløvd i to, blant annet i slektsvåpenet til den dansk-franske adelsslekten de Serene d'Acqueria.
Sirener og død Ifølge Ovids MetamorfoserOvid: Metamorfoser, V, 551 var sirenene følget til unge Persefone, og de var gitt vinger av Demeter for å lete etter hennes datter da hun ble bortført. Imidlertid hevdet Gaius Julius Hyginus i sitt verk Fabulæ at Demeter forbannet sirenene da de ikke greide å hindre at Persefone ble bortført av Hades og fraktet ned til underverdenen.
Sirenene kan bli kalt for muser av den nedre verden, mente Walter Copland Perry å observere: «Deres sang, om enn uimotståelig søt, var ikke desto mindre sørlige enn søt, og omgikk både kroppen og sjelen i en fatal døsighet og apati, forløperen til død og ødeleggelse.»Perry, Walter Copland: «The sirens in ancient literature and art» i: The Nineteenth Century, gjenopptrykket i Choice Literature: a monthly magazine, 2, New York, September–desember 1883, s. 163. Deres sang fortsatte å påkalle Persefone. Begrepet «sirenesang» refererer til en appell som er vanskelig å motstå,«siren song» men om den følges vil det føre til ulykke. Senere skribenter har sluttet seg til at sirenene var menneskeetere, basert på Kirkes beskrivelse av dem som «henger makelig der i deres enger, rundt dem hauger med råtnende lik, skinnfiller skrukket om deres bein.»Homer: Odysseen 12.45–6. Som Jane Ellen Harrison merket seg «Kerene som sirener; det er merkelig og vakkert at Homer kom til å la sirenene påkalle ånden, ikke legemet.»Harrison, Jane Ellen (1922): Prolegomena to the Study of Greek Religion, s. 198 I det anliggende er sirenesangen et profetisk løfte til Odyssevs, men et falskt løfte om kunnskap som han vil leve til å fortelle om, synger de.
Da kan han vende tilbake med fryd og med rikere kunnskap; ti vi kan melde ham alt hva akaier og troiske stridsmenn hist i det vidstrakte Troja har lidt efter gudenes vilje. Vit, vi har kunnskap om alt som skjer over jorderik vide.Homer: Odysseen, 188–191, oversatt av P. Østbye, Oslo 1976, s. 180
«De er profetiske vesener, som slik som sfinksen som de har mye til felles med, kjenner både fortiden og framtiden,» noterte Harrison seg. «Deres sang får virkning ved middag, i vindløst stille. Sangens slutt er død.»Harrison, Jane Ellen (1922): Prolegomena to the Study of Greek Religion, s. 199 At sjøfolkenes kjøtt råtner vil dog antyde at de ikke har blitt spist. Det har blitt foreslått at med deres fjær stjålet, deres guddommelige vesen som holdt dem levende, men ute av stand til å skaffe føde til sine gjester, sulter disse ihjel, da de er ute av stand til å dra sin veg.Tekstnotat av Jim Shey, Classics Department, University of Wisconsin, på albumet resh Aire VI av Mannheim Steamroller (1986)
Framtoninger thumb|left|«Sirenen», oljemaleri fra 1888 av Edward Armitage. thumb|upright|«Siren of Canosa». Sirenene var en kombinasjon av kvinner og fugler på forskjellige måter. I tidlig gresk kunstframstilling var sirenene representert som fugler med store kvinnehoder, fuglefjær og skjellete føtter. Senere ble de representert som kvinnefigurer med fugleføtter, med eller uten vinger, som spilte på et utall av musikkinstrumenter, særlig harper. Suda, en bysantinsk encyklopedi fra 900-tallet, forteller at fra brystet og opp hadde de form som spurver, nedenfor var de kvinner, eller alternativt at de var små fugler med kvinneansikter. Fugler ble valgt på grunn av deres vakre sang. Senere sirener var tidvis avbildet som vakre kvinner, særlig kroppene, ikke bare deres stemmer, var forførende.
«Siren of Canosa»Canosa = Canosa di Puglia, et sted i Puglia som var en del av Magna Graecia. (se illustrasjon) var små terrakottafigurer, i underkant av 40 cm høye, som fulgte de avdøde som gravgods, og synes å ha hatt en slags karakter av psykopomp, en som ledet den døde på reisen til etterlivet. Kisten med terrakottafigurer har spor av opprinnelig hvitt pigment. Kvinnene bar føttene, vingene og halestjerten til en fugl. De er datert til mellom 340 og 300 f.Kr. og er bevart i det spanske nasjonale arkeologiske museum i Madrid.Avbildning av La Sirena de Canosa
Den romerske historikeren Plinius den eldre fra 100-tallet e.Kr. avviste sirenene som en ren fabel, «skjønt Deinon, sønn av Klearkhos, en feiret forfatter, forsikret at de eksisterte i India, og at de sjarmerte menn med sin sang, og etter å lullet dem i søvn, rev dem i biter.»Plinius den eldre: Naturalis Historia 10:70 I sine notatbøker skrev Leonardo da Vinci om sirenene at «de synger så søtt at hun bysser sjøfolk i søvn; deretter klatrer hun ombord i skipene og dreper de sovende sjøfolkene.»
I 1917 (men først utgitt i 1931) skrev Franz Kafka en ironisk demontering av den pedagogiske myte hos Homer med Das Schweigen der Sirenen («Sirenenes taushet»):Stach, Reiner (2008): Kafka: Die Jahre der Erkenntnis. S. Fischer, ISBN 978-3-10-075119-5, s. 252 «Nå har sirenene fortsatt et mer dødelig våpen enn deres sang, nemlig deres taushet. Og selv om noe slikt ganske visst aldri har skjedd, er det fortsatt tenkelig at noen muligens kan ha rømt fra deres sang; men aldri fra deres taushet.»
Møte med sirenene thumb|Odyssevs og sirene, maleri av Herbert James Draper, ca 1909. I Apollonios Rhodios' epos ArgonautikaApollonios Rhodios: Argonautika, 4.891–919 har Jason blitt advart av Kheiron at Orfeus ville bli nødvendig på hans reise. Da Orfeus hørte sirenenes stemmer, trakk han fram sin lyre og spilte sin musikk langt vakrere enn de gjorde, og druknet deres stemmer. En av mannskapet, den skarphørende helten Butes hørte derimot deres sang og stupte i havet, men han ble fanget inn av gudinnen Afrodite og ført i sikkerhet.
Odyssevs var undrende til hva det var i sirenenes sang, og på Kirkes råd lot alle sin sjøfolk plugge igjen sine ører med bievoks og lot seg selv binde fast til masten. Han beordret sine menn om å la ham være fastbundet til masten, og ikke høre på ham, uansett hvor mye og hvor intenst han ba dem om å løsne på tauene, men heller knytte ham fastere. Da de seilte ut av rekkevidde til sirenenes sang, ble Odyssevs trygt løslatt fra tauene.Odyssen XII, 39
En del posthomeriske forfattere har hevdet at sirenenes skjebne om noen hadde hørt deres sang og unnsluppet dem, måtte de dø. Etter at Odyssevs hadde passert dem uten å la seg lokke, lot de seg stupe i havet og druknet.Hyginus: Fabulæ 141; Lykofron: Alexandra 712 ff. Det er også sagt at Hera, gudenes dronning, overtalte sirenene om å delta i sangtevling med musene. Musene vant konkurransen og deretter plukket de av alle fjærene til sirenene for å knytte seg kroner.Lemprière 768. I deres smerte og pine over å ha tapt sangtevlingen, skrev Stefan av Bysants, ble sirenene helt hvite og falt i havet ved Aptera («fjærløse»), hvor de deretter ble til øyene i bukten som kalles for Lefkai (dagens øy Souda utenfor nordkysten av Kreta).Galt, Caroline M. (1920): «A marble fragment at Mount Holyoke College from the Cretan city of Aptera» i: Art and Archaeology 6, s. 50
Kristne forestillinger thumb|left|Romersk mosaikk av Odyssevs og sirene fra 200-tallet i Tunisia. thumb|Odyssevs bundet til masten, relieff ved klosteret Grande-Sauve, tidlig 1100-tallet. Ved 300-tallet var de hedenske, eller førkristne forestillingene blitt overtatt kristendommen og hvor litterære sirener var mismodige. Selv om Hieronymus, opphavsmannen til Vulgata, den latinske oversettelsen av Bibelen fra gresk og hebraisk, benyttet begrepet «sirener» for å oversette det hebraiske tenim (sjakaler) i Jesajas bokNettbibelen: Jesajaboken 13:22: "«Hyener skal ule i borgene og sjakaler i lystslottene.» og gjorde det samme for å oversette et ord for ugler i Jeremias bok,Nettbibelen: Jeremias bok 50:39: «Ørkendyr og hyener skal slå seg ned, og strutser skal holde til der.» det ble forklart av Ambrosius av Milano å være kun symbolsk eller allegorisk for verdslige fristelser, og ikke en godkjennelse av greske myter.Ambrose: Exposition of the Christian Faith, Bk 3, kapittel 1, 4
Sirener fortsatte å bli benyttet som et symbol for farlige fristelser legemliggjort ved kvinner jevnlig i kristen kunst i middelalderen, skjønt på 1600-tallet begynte en del jesuittiske forfekte deres faktiske eksistens, inkludert flamske Cornelius a Lapide som uttalte om kvinnen: «hennes glans er den til fabelens basilisk, hennes stemme er sirenens stemme — med stemmen hun fortryller, med hennes skjønnhet hun berøver fornuften — stemmen og synet på samme vis innebærer ødeleggelse og død.»Longworth, T. Clifton, & Tice, Paul (2003): A Survey of Sex & Celibracy in Religion. San Diego: The Book Tree, 61. Opprinnelig utgitt som The Devil a Monk Would Be: A Survey of Sex & Celibacy in Religion (1945).
Tidlige kristne evhemeristiske tolkninger av mytologiske menneskeskapninger fikk en langvarig oppmuntring fra Isidor av Sevillas Etymologiæ.Grant, Robert McQueen (1999): Early Christians and Animals. London: Routledge, 120. Oversettelse av Isidore, Etymologiæ (ca. 600-636 e.Kr.) Bok 11, On Man and Portents. Kapittel 3: «Portents. 30» «De [grekerne] forestiller at 'det var tre sirener, delvis jomfruer, delvis fugler', med vinger og klor. 'En av dem sang, en annen spilte fløyte, den tredje lyre. De tiltrakk seg sjøfolk, lokket av sangen, til skipbrudd. I henhold til sannheten var de imidlertid prostituerte som førte reisende til fattigdom og var sagt å påføre dem skipbrudd'. De hadde vinger og klor ettersom Kjærlighet flerrer og sårer. De er sagt å ha vært i bølgene ettersom en bølge skapte Venus.»