Avataṃsakasūtraen (sanskrit; devanāgarī: अवतम्सक सूत्र, tibetansk: སངས་རྒྱས་ཕལ་པོ་ཆེ་ཞེས-བྱ-བ་ཤིནཊུ-རྒྱས་པ་ཆེན་པོའི་མདོ, wylie: Sangs-rgyas phal-po-che zhes-bya-ba shin-tu-rgyas pa chen po’i mdo, mongolsk: Olangki burqan neretü masida delgeregsen yeke sudur, kinesisk: 大方廣佛華嚴經, pinyin: Dàfāngguăngfó huáyán jīng, koreansk: 대방광불화엄경, forkortet: 화엄경, hangul: Daebanggwang bulhwaeom gyeong, forkortet: Hwa-eom gyeong, japansk: けごんぎょう, rōmaji: Kegon kyō, vietnamesisk: Đại phương quảng phật hoa nghiêm kinh) er en hellig tekst innenfor mahāyānabuddhismen. Den er den nest største av mahāyānatekstene, og i størrelse er den bare overgått av den store prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers. Sūtraen har hatt enorm innflytelse på østasiatisk buddhisme.
Avataṃsaka er sanskrit og betyr «blomsterkrans». Teksten fremmer et holistisk verdensbilde: Alle ting og fenomener inneholder hverandre, gjennomtrenger hverandre og er innbyrdes avhengig av hverandre, liksom blomstene i en blomsterkrans. Intet element har en adskilt eller uavhengig eksistens utenfor helheten og hvert element inneholder en kopi av helheten. Hvert element reflekterer alle de andre liksom et nettverk av perler. Blant metaforene som brukes i teksten er Indras nett.
To av kapitlene utgjør omkring 1/3 av hele teksten og er bevart på sanskrit som egne tekster: Daśabhūmikasūtraen og Gaņdhavyūasūtraen. Den sistnevnte utgjør mer enn 1/4 av teksten. Lingvistiske bevis antyder en opprinnelse i Sør-India i det første århundre e.Kr., men der er også indre bevis som antyder en sentralasiatisk opprinnelse. Den tibetanske oversettelsen har 45 kapitler og er den mest komplette. Oversettelsen var basert på et manuskript på sanskrit fra Nepal i 39 000 vers, og ble foretatt mellom 878 e.Kr. og 901 e.Kr. i tempelkomplekset Samye i nærheten av Lhasa. Den omfatter fra 4 til 6 bind, i ulike utgaver av tekstsamlingen Kangyur i den tibetanske buddhistiske kanon.
To relativt komplette kinesiske oversettelser er basert på manuskripter fra oasebyen Khotan i det sentrale Asia. Den første ble foretatt i årene 418–421 e.Kr. og bestod av 34 kapitler og 60 bokruller. Den andre ble foretatt i år 699 e.Kr. på oppfordring av keiserinne Wǔ Zétiān (624–725) og omfattet 39 kapitler i 80 bokruller. En tredje større oversettelse fra årene 796–798 e.Kr. omfatter kapitlene 39 (40 bokruller) og 40 (en bokrull). Originalen var et manuskript på sanskrit fra Orissa, som stammet fra Latigiri i Bengal, og ble gitt i gave til keiser Dezong av Tang (742–805). I tillegg ble enkeltkapitler oversatt til kinesisk gang på gang fra 147 e.Kr. til 700-tallet e.Kr.
Under Suídynastiet oppstod de ti stadiers skole i Kina; dette var en Yogācāraskole som baserte sine læresetninger på Daśabhūmikasūtraen. Mot slutten av Suídynastiet og begynnelsen av Tángdynastiet oppstod Huāyán zōng eller Avatamsakaskolen. I likhet med skolen Tiāntái, som fokuserte på Lotussūtraen, var dette en synkronistisk skole innenfor tradisjonen Ekayāna: De ulike retningene eller «veier» i buddhismen betraktes som deler av «èn vei», som omfatter dem alle, og som selv er den ultimate veien. Skolen utpekte Avataṃsakasūtraen som Buddhas ultimate lære. I året 671 ankom den Korea under navnet Hwaeom jong, og i Japan ble den grunnlagt i 736 under navnet Kegon-shū. I klosterkomplekset Borobudur, Java, som ble bygd mellom 750 og 850, er det inngravert 460 relieffer fra Gaņdhavyū, som er den lengste delen av teksten.
En kommentar til Daśabhūmika sūtra, som er bevart på kinesisk, ble skrevet av den sør-indiske munken Nāgārjuna, grunnleggeren av Mādhyamaka. En annen prominent skikkelse innenfor mahāyāna-buddhismen, Vasubandhu, grunnleggeren av Yogācāra, skrev to kommentarer til Daśabhūmika sūtra.
Den eksegetiske tradisjonen i Sentral-Asia, Kina, Korea og Japan er enorm, og Avataṃsaka-litteraturen utgjør en egen avdeling med tekster innenfor mahāyāna-buddhismen, på samme måte som Prajñāpāramitā-litteraturen.
Indras nett Avataṃsaka sūtra forkynner et holistisk verdensbilde, der alle ting og fenomener inneholder hverandre, gjennomtrenger hverandre og er innbyrdes avhengige av hverandre, liksom blomstene i en «blomsterkrans». Intet element har en adskilt eller uavhengig eksistens utenfor helheten. Og hvert element inneholder en kopi av helheten. Første kapittel av Śīkşānanda's oversettelse til kinesisk uttrykker denne holismen slik: thumb|280px|Mudraene til statuen av Buddha Vairocana i Tōdai-ji, Japan, uttrykker prinsippet «Alt i det Ene, og det Ene i Alt» Det Ene er de Mange. De Mange er det Ene. I ordet skal meningen bli funnet. I meningen skal ordet bli forstått. Ikke-væren er Væren. Væren er Ikke-væren. Formløshet er Form. Form er Formløshet. Ikke-væren er Væren. Væren er Formløshet. (Kapittel 1, 240)
Hvert element reflekterer alle de andre, liksom et nettverk av perler. Alle ting gjennomtrenger hverandre, og inneholder hverandre:
Alt er i En – En er i Alt. Alle ting er nærværende i Enhet, Enhet er nærværende i alle ting.
Min ego-het er nærværende i det absolutte, Det absolutte er nærværende i min ego-het.
Alle vesener er nærværende i Buddha, Buddha er nærværende i alle vesener.
Nirvāna er nærværende i samsara, Samsara er nærværende i nirvāna.
Kosmos er nærværende i hver adskilte del, Hver adskilte del er nærværende i kosmos.
Siste kapittel, med tittelen «å trenge inn i virkeligheten» (Gaņdhavyū), forteller om den unge pilegrimen Sudhana som i sin søken endelig ankommer palasset til Buddha Vairocana:
Tårnet er like bredt og rommelig som himmelen. Bakken er brolagt med edelstener av alle typer, og inne i tårnet finnes utallige slott, balkonger, trapper, rekkverk og ganger, som alle er laget av syv edle steinsorter ... Og inne i dette tårnet, som så uendelig rommelig og så utsøkt dekorert, finnes det mange hundre tusener av tårn, som hver enkelt er like vakkert utsmykket som hovedtårnet, og like rommelig som himmelen. Og alle disse tårnene som er så mange at deres antall ikke kan måles, står aldri i veien for hverandre. Hvert enkelt av dem bevarer sin fullkomne harmoni med alle de andre. Her er ingenting som hindrer at et tårn forener seg de andre, enkeltvis eller alle sammen. Her er en tilstand av fullkommen forening, og likevel fullkommen orden. Sudhana, den unge pilegrimen, ser seg selv i alle tårnene, såvel som i hvert enkelt tårn, som alle inneholdes i det ene tårnet og hvert tårn inneholder alle de andre.
Innholdet Den tibetanske oversettelsen er den mest komplette, og inneholder 45 kapitler. I noen tilfeller blir slutten av kapittel 45 regnet som kapittel 46. I denne artikkelen ligger den tibetanske kapittelinndelingen til grunn med 46 kapitler. De to store kinesiske oversettelsene i 34 og 40 kapitler bruker to andre inndelinger, men for oversiktens skyld har vi brukt én enkelt ramme som referanse. De to tabellene lenger ned i artikkelen viser hvordan kapitlene i de ulike oversettelsene står i forhold til hverandre.
Første forsamling Teksten er organisert i ni forsamlinger – ni ulike tilfeller hvor Buddha er omgitt av en forsamling av mennesker og mytiske vesener. Scenarioet i den første er stedet for Buddhas opplysning, utenfor Jetahulen. Den omfattes av de 11 første kapitlene.
Første kapittel er felles for alle tre oversettelsene, selv om titlene varierer noe. Det fortelles at Buddha var i en spesiell bevissthetstilstand under sin forkynnelse av teksten, en tilstand som kalles samādhi av oseanisk refleksjon. Samādhi er siste del av den edle åttedelte veien, og buddhister opererer med flere typer av denne tilstanden.
Kapittelet presenterer ti ulike forsamlinger rundt Buddha: 1) De innflytelsesrike, 2) de konstant lyttende, 3) dharma-beskyttere, 4) utsmykkere, 5) de som gir gaver, 6) de som frembringer læren, 7) de som har et stort potensial, 8) de som representerer dharma, 9) de som er sertifisert for dharma, og 10) de som avslører dharma. Det fortelles at Buddhas forkynnelse forårsaker seks ulike rystelser i naturen omkring. Tre av dem kategoriseres etter bevegelse som 1) rystende, 2) stigende, 3) plutselige og hurtige. Så følger tre jordskjelv som kategoriseres etter lyd: 1) eksploderende, 2) brølende, 3) knasende. De kan knyttes til de fem sanser og sinnet som den sjette, og tolkes som symbolske skjelv når portene som holder på uvitenheten brytes ned. thumb|Buddha Vairocana, statue fra Royal Ontario Museum Så følger fire kapitler som mangler i oversettelsen på 34 kapitler, men som finnes i den med 39. Andre kapittel dveler ved utseendet til Buddha, som omtales som Tathāgatha. Det fortelles om lys mellom hans tenner som skinner i ti retninger, og et lys som kommer til syne mellom øyenbrynene. Dette angår trikāya-læren om de «tre kroppene» til Buddha som fremviser overmenneskelige egenskaper.
Tredje kapittel forteller om bodhisattva Samantabhadra som går inn i en form for samādhi som kalles «Vairocana's sambogakāya». Samtidig utgår lys fra Buddhas hårstrå. Vairocana er en av de fem dhyanibuddhaer og sambhogakāya er en av de tre kroppene.
Fjerde kapittel handler om skapelsen av verdener eller planeter, som er rene land og «oseaniske verdenssystemer»: 1) deres årsaker og betingelser for å oppstå og utvikles, 2) deres fundament, 3) deres form og utseende, 4) deres natur og substans, 5) deres utsmykning, 6) deres renhet, 7) tilsynekomsten av Buddhaer i hvert enkelt, 8) deres livsløp, 9) deres evolusjon, 10) deres porter til ikke-differensiering. Femte kapittel fortsetter den detaljerte beskrivelsen av disse verdener.
I den tibetanske utgaven følger fire kapitler som ikke finnes i de to kinesiske versjonene. Kapitlene 6–9 fortsetter med enda mer detaljerte beskrivelser av de rene, oseanlignende verdener.
Tiende kapittel handler om Vairocana. Det er andre kapittel i oversettelsen til Buddhabhadra og det sjette i oversettelsen til Śīkşānanda. Det handler om Buddha Vairocana, som har skapt sin egen himmelske verden.
Kapittel 11 handler om en bodhisattva som heter Avataṃsaka. Dette kapittelet finnes bare på tibetansk, og er ikke bevart i de to kinesiske oversettelsene.
Andre forsamling Scenarioene under den andre forsamlingen finner sted ved det universelle lyspallasset. De beskrives i kapitlene 12–17, som er 3–8 hos Buddhabhadra og 7–12 hos Śīkşānanda.
Tolvte kapittel handler om navnene til Buddha. Mañjuśrī bodhisattva mahāsattva ankommer forsamlingen. Ti ulike navn blir oppgitt: 1) Tathāgata, 2) en som er verdig gaver, 3) en som har egnet og universell kunnskap, 4) en med fullkommen klarhet og levevis, 5) Sugato, 6) den uovervunnede ridder med innsikt i verdenene, 7) en helt som overvinner og temmer, 8) lærer til guder og mennesker, 9) Buddha, 10) den verdensærede Ene. Det fortelles at tre Buddhaer har en spesielt dyp affinitet med de levende vesener på jorden, nemlig den historiske Buddha, Amitabha og Bhaișajyaguru.
Trettende kapittel omhandler de fire edle sannheter, utdypet i detalj av bodhisattvaen Manjusri. Fjortende kapittel forteller at det også begynner å strømme lys fra føttene til Buddha. I femtende kapittel blir ti bodhisattvaer bedt om å klargjøre den buddhistiske lære ytterligere, og de legger spørsmålene frem for Buddha. Sekstende kapittel omhandler rent levevis. Denne renheten angår sinnet, i hjemmet og respekt overfor sine foreldre. I syttende kapittel møter vi bodhisattvaen Verdig Leder, som stiller spørsmål til Buddha angående tro.
Tredje forsamling Den tredje forsamlingen finner sted i Trayastrimsha-himmelen. Den beskrives i kapitlene 18–23, som er 9–14 hos Buddhabhadra og 13–18 hos Siksananda.
I attende kapittel stiger Buddha opp på Sumerufjellet, og blir tatt imot av Sri Shakra som regjerer over et pallass der oppe. Oppstigningen på fjellet er et symbol på oppstigningen til Trayastrimsha eller «himmelen av 33», som regjeres av Sri Shakra, også kalt Indra. Der underviser han de vesener som dveler der oppe.