thumb|Den første traseen gikk over Murklopphaugen mens dagens E16 går langs Smedalsvatna nede i dalen. «Stiftsstøtta» ble reist til minne om veibyggingen på grensen mellom stiftamtene, støtta ble laget av marmor fra Lier.http://www.sffarkiv.no/sffbasar/print.asp?p=result&db=dbatlas_leks&art_id=268&spraak_id=1&ptype=single Bilde fra Norsk Prospect-Samling av P.F. Wergmann. Den bergenske kongevei, senere kjent som den bergenske hovedvei, ble åpnet i 1793 og var den første kjøreveien mellom Bergen og Christiania (Oslo). Den gikk over Filefjell (Kongevegen over Filefjell), og var også den første kjørbare veien over fjellet mellom Østlandet og Vestlandet. Dagens stamvei mellom Oslo og Bergen, E16, følger i stor grad samme trasé mellom Fagernes og Lærdal, men har hatt ulike traseer mellom Oslo og Fagernes. Kongevei var i Norge navnet på de første offentlige kjørbare hovedveiene anlagt på 1600–1700-tallet, i Danmark ble betegnelsen brukt om veier anlagt kun til bruk for kongen og kongens embetsmenn. Den bergenske kongevei var en av de siste kongeveiene, tidligere var det anlagt veier gjennom Østerdalen, til Trondheim og til Kongsvinger med forbindelse til Sverige. Etter veiloven av 1824 ble den klassifisert som hovedvei og kalt Den Bergenske Hovedvei, men i dagligtale forble den gamle tittelen i bruk.
Historie mini|Thomas Fearnley: «Parti imellem Vindhellen og Gallerne i Leirdal» (fra boken Norge fremstillet i Tegninger, av P. Chr. Asbjørnsen, utgitt av Chr. Tønsberg (1848) foto: Nasjonalbiblioteket
Bakgrunn Veien over Filefjell var regulert av den eldre Gulatingsloven, som også omfattet Valdres. Trolig var det en egen trasé for reiser om vinteren. Halvdan Svarte, Harald Hårfagre, Olav den hellige og kong Sverre reiste ifølge sagaen over Filefjell. I 1647 ble eget postvesen innført i Norge. Postruten til Bergen ble lagt over Filefjell, trolig langs den gamle tjodvegen. Hele postruten var 500 km lang. Av alle veier i landet var 50 km kjørbare med vogn, resten var med hest eller til fots, og med ski over fjellet om vinteren. Mellom Bergen og Gudvangen gikk posten over land via Voss, Oppheim og Gudvangen og mellom Gudvangen og Lærdal gikk den med båt (til Bergensbanen åpnet i 1908). På 1700-tallet brukte posten syv–ni dager mellom Bergen og Christiania.
Partiet gjennom Galdene (Seltunåsen nær Borgund og dagens Seltatunnelen og Borgundtunnelen på E16) midt i Lærdal var trolig det vanskeligste for reisende og for postbæreren. Selve Filefjell og noen partier i Vang var også krevende. Biskop Erik Pontoppidan har gitt en utførlig beskrivelse av reisen over Filefjell. Han beskrev Galdene som verdens vanskeligste vei og klaget også over stigningen opp til selve Filefjell. Pontoppidan laget til Forsøk til Norges naturlige historie et kobberstikk av «Gallerne. En Farlig Vey under Filefield» (Galdene) i Lærdal. Han brukte 14 dager på reisen fra Bergen til Christiania i 1749, inkludert to hviledager i Vang. Der det var mulig, brukte Pontoppidan båtskyss på innsjøene. Han returnerte samme vei over Hakadal, Hadeland, Land, Valdres og Filefjell til Borgund i Lærdal.
De eldste stiene over fjellet mellom Vang og Maristova gikk trolig korteste gjennom Skakadalen i Vang, gjennom Suleskaret og Oddedalen ved Maristova. Senere ble stien flyttet til Øye og langs sørsiden av Otrøvatnet med «Gamlestogo», før veien ble lagt nede i dalen via Tyinkrysset og nordsiden av Otrøvatnet der Nystuen er. I Smeddalen møttes mange gamle stier mellom fjellbygdene (Valdres, Hallingdal og Hemsedal) og fjordbygdene Lærdal og Årdal. Smeddalen var bebodd og det ble trolig på 1100-tallet reist en liten stavkirke der viet til Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury. Etter svartedauden ble Smeddalen liggende øde og vokste til med skog. Thomaskirken stod til den ble revet i 1808.Skoug (1975) s. 60
Veien fra Oslo til Hadeland over Nittedal var mye brukt av de som skulle til Bergen. Det var brukbar vei her allerede på Kristian Vs tid, markert med milesteiner med kongens monogram.
Veien til Hadeland over Ringerike er betydelig eldre enn 1700-tallet. Det finnes en to hundre år eldre beskrivelse av biskop Jens Nilssøn fra hans visitasreiser til Ringerike, Hadeland, Toten og Gudbrandsdalen. I 1579 reiste biskopen fra Hole og «offuer Kleffuen» til Oslo, «Kleffuen» er Krokkleiva, men det er mer trolig at biskopen med følge gikk opp Nordkleiva, siden det ikke var noen vei opp Krokkleiva på den tiden. I 1591 reiste han igjen over «Kraage kleffuen». Fra 2. til 26. september 1594 var han på visitas på Hadeland og Hedmarken, han tok veien opp Lommedalen. Reiseruten hans fra Oslo til Brandbu sammenfaller nesten nøyaktig med Den bergenske kongevei.
Det var et skille mellom sommerveier og vinterveier også før kjøreveiene. Sommerveiene gikk ofte over høye bakker og kleiver, mens vinterveien gikk i dalbunnen langs elver, myrer og vann. Ferdsel i sommerhalvåret gikk stort sett til fots eller ridende, men når myrer og vann var frosset og snødekket kunne man ferdes overalt på ski eller med slede. Bøndene var heller ikke interessert i kjøreveier fordi kjøretøy med hjul ikke var vanlig, sleder ble på 1700–1800-tallet brukt også på barmark. De norske hestene tok seg godt frem også der veien bare var en sti eller en steintrapp. Omkring 1800 ble kjøretøy med hjul stort sett bare brukt i og omkring de største byene, samt langs hovedveien mellom Christiania og Trondheim. På Østlandet ble markedene tradisjonelt avholdt i februar-mars da det var lett å ta seg frem.
Arbeidet begynner Som veisjef for hele Østlandet ga Peder Anker i 1792 den unge løytnant Johan Jørgen Krohn i oppdrag å lede arbeidet med den østfjellske delen av den nye den bergenske kongeveien mellom Christiania og Bergen.Frydenlund, Bård (2009): Stormannen Peder Anker. En biografi. Oslo: Aschehoug. Møllerup ledet arbeidet på Valdressiden 1789–1792. Anleggsarbeidet gikk over et stort område fra Randsfjorden, via Etnedal, over åsen til Fagernes, langs Vangsmjøsa og helt til stiftsgrensa på Filefjell.Hvattum, Harald (1993): På gamle vegar i Valdres. Vegbygging, vegvedlikehald og vegstyring i Valdres fram til slutten av 1800-talet. Fagernes: Valdres forlag og Valdres folkemuseum. På det meste hadde Krohn 25 soldater og over 100 utkommanderte bønder i arbeid. Anleggsarbeidet ble stort sett bare utført i den snøfrie tiden mai/juni til september/oktober.
Arbeidet på vestsiden ble ledet av Wilhelm Jürgensen, også han offiser. Jürgensen bodde stort sett på Maristova mens arbeidet pågikk og Hammer Rikke bygde ny Maristove i 1791–1792 med eget rom kun til bruk for kongen. Generalvegmester Christopher Johannes Hammer sto bak prosjektet fra vestsiden. Hammer var generalvegmester i Bergen stift fra 1787. Jürgensen hadde omkring 50 mann i den militære kommandoen. Anlegget av den nye veien var en stor ekstra belastning for bøndene i Lærdal blant annet fordi veiarbeidet falt sammen med onnearbeid på gårdene og de uteble ofte fra arbeidet. Jürgensen brukte stokkepryl og ila bøndene bøter. På vestsiden var det tre vanskelig partier: Raugaldene i den trange dalen mellom Maristova og Borlaug, nedenfor Borgund stavkirke og i Galdene. I Raugaldene ble veien lagt på stokker over et svaberg. Mellom stavkirken og Husum ble veien flyttet fra «Sverrestigen» til et trangt og bratt skar kalt Vindhella. Gjennom Galdene mellom Husum og Seltun ble veien over flere kilometer lagt gjennom ur og over svaberg. «Gald» eller «galde» er et dialektord trolig med opphav i norrønt og betyr smal vei, klippevei eller fjellvegg. thumb|right|Lunde bru i Etnedal inngikk i kongeveien. Steinhvelvingsbroen ble bygget i 1829, den første broen var i treverk.
Opprøret i 1803 På grunn av stor belastning med skysstjeneste og veihold bestemte Fredrik II i 1563 at lærdølene skulle være fritatt for militærtjeneste. Lovnaden ble fornyet av seks etterfølgende konger. I 1799 ble det avholdt sesjon i Lærdal for å skaffe flere soldater til kongen. Lærdølene mente fritaket for militærtjeneste fortsatt gjaldt og ingen møtte til sesjon. To år ble det igjen forsøkt å innrullere soldater og igjen protesterte lærdølene. Det ble i 1802 sendt en straffeekspedisjon med 500 bevæpnede soldater og kanonbåter til Lærdal. Lederen Anders Lysne ble arresterte, dømt til døden og halshugget i 1803. Straffeekspedisjonen ble ledet av Wilhelm Jürgensen som noen år tidligere hadde ledet anleggsarbeidet.http://nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/fylkesleksikon/1567732.html
Trasé thumb|Oppslått kart over ryddet og vedlikeholdt parti av den opprinnelige Kongeveien parallelt med E16 mellom Hemsing og Syndrol i Vang. Kongeveien går her over åsen mens E16 går i bratthenget langs Vangsmjøsa. thumb|Kongeveien ved Vangsmjøsa fremstilt av Wilhelm Maximilian Carpelan i 1819. Axel Lindahl fotograferte samme motiv 70 år senere da ny vei var sprengt langs innsjøen.http://samling.nasjonalmuseet.no/no/object/NMK.2016.0171Kvamskleven, Axel Lindahls foto fra ca 1890, samme sted som Carpelan. thumb|Broen ved Skogstad skysstasjon, her gikk kongeveien over elven og over de flate jordene, nyere veianlegg ved fjellfoten i bakgrunnen. Kongeveien åpnet i 1793, og har hatt flere forløp. Den første traseen gikk fra Bergen, via Voss og videre ned Stalheimskleiva til Nærøydalen, og dalen ut til Gudvangen. Herfra gikk turen med båt ut Nærøyfjorden og videre inn til Lærdalsøyri og opp dalen til Filefjell og fjellovergangen til Tyinkrysset og ned til Vang i Valdres. Videre nedover gjennom Vestre Slidre til Fagernes, deretter ned dalføret til Bagn og opp over Tonsåsen, Etnedal og ned gjennom Land til Dokka, ved Randsfjorden, så via Branbu og Tingelstad. Ved Granavollen på Hadeland delte traseen seg. Først gikk hovedtraseen mot Oslo om Nittedal over Harestua. Seinere ble vegen over Ringerike hovedtrasé. Den gikk over Krokskogen, ned Lommedalen og gjennom Bærum før den til slutt endte i Oslo.
Da traseen gikk over Mureklopphaugen var Jotunheimen synlig fra veien. Sommeren 1819 reiste Wilhelm Maximilian Carpelan over Filefjell og hans akvarell Utsikt fra Murklopphøgda på Filefjell mot nord er trolig den første kunstneriske avbildningen av det vi i dag kaller Jotunheimen.Messel, Nils (red.). (2008). Oppdagelsen av fjellet. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.Slagstad, Rune (2008). (Sporten). En idéhistorisk studie. Oslo: Pax forlag.
Voss til Gudvangen Fra Bergen gikk veien via Voss og videre ned Stalheimskleivi til Nærøydalen, og dalen ut til Gudvangen.
Ny kjørevei gjennom Stalheimskleivi var ferdig i 1849.Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner (se avsnitt 165 Stalheimskleiva) Opp til 1000 mann skal ha arbeidet på Stalheimskleivi på det meste. Henrik Christian Finne ledet arbeidet med utbedringer i Vindhella og Galdene, Stalheimskleivi, og veien over Hemsedalsfjellet.
Vindhella og Galdene
thumb|Murene i Vindhellaveien fra 1843 er opptil 10 meter høye Ved Borgund stavkirke sperrer åsryggen Klanten dalbunnen og Lærdalselvi går i et gjel i en stor slyng rundt. Rundt Klanten på øst- og sørsiden går den såkalte Sverrestien. Stien går over engen bak kirken og stiger oppover åsen til gården Tråo. Det tidligere bare fjellet har vokst til med skog og kratt. Navnet Sverrestien kommer av kong Sverre som skal ha gått der da han reiste ned Lærdal i året 1177. I 1793 ble kongeveien lagt gjennom det bratte skaret Vindhella på den andre siden av Klanten. Veien fra 1793 var svært bratt med stigning 1:4 og var derfor ikke brukbar for hest og vogn. Eidsvollsmennene som reiste gjennom Vindhella i 1814 bemerket at hesten så vidt klarte å trekke den tomme karjolen opp bakkene.
På Husum mellom Vindhella og Galdene ble det satt opp skysstasjon i 1834.Skoug (1975) s. 20, 75