Dette er en liste over númenóreiske herskere i Ringenes Herre-bøkene.

Oversiktsliste Følgende er ei liste over de tjuefem monarkene som regjerte over Númenor, et øyrike i J.R.R. Tolkiens mytologiske univers, Arda.

#Navn på quenyaNavn på adûnaiskNoterIElros Tar-MinyaturGimilzôrTar-Calmacil var den første som brukte et adúnaisk navn. Den númenóreiske adelen virker ikke å ha brukt adúnaisk i det hele tatt i løpet av de første par hundre åra. De fleste navna før Calmacil var dermed mest sannsynlig ikke fra samtida, men oppfunnet etter at númenóreerne slutta å ha kontakt med alvene.IIVardamir NólimonDa Elros døde tok ikke Vardamir imot scepteret fra faren, men abdiserte til fordel for sin sønn, Tar-Amandil. Han regnes likevel som Númenors andre hersker.ZimravatiIIITar-AmandilAr-AphanuzîrIVTar-ElendilAr-GimilzîrVTar-MeneldurAr-MinûlzûrVITar-Aldarion -VIITar-Ancalimë -Første regjerende dronningVIIITar-Anárion -IXTar-Súrion -XTar-Telperiën -Andre regjerende dronningXITar-Minastir -XIITar-CiryatanAr-BalkumaganXIIITar-Atanamir den store -XIVTar-Ancalimon -XVTar-Telemmaitë -XVITar-Vanimeldë -Tredje regjerende dronning -Herucalmo Tar-AnducalTronrøver, regnes ikke som rettmessig konge. -XVIITar-Alcarin -XVIIITar-CalmacilAr-BelzegarXIXTar-ArdaminTar-Ardamin nevnes ikke i lista i Ringenes herre, men blir nevnt i Ufullendte fortellinger. Navnet er omgått ved en feil.Ar-AbattarîkXXTar-HerunumenAr-AdûnakhôrXXITar-HostamirAr-ZimrathônXXIITar-FalassionAr-SakalthôrXXIIITar-TelemnarAr-GimilzôrXXIVTar-PalantirAr-Inziladûn -Tar-MírielTar-Míriel var den rettmessige arvingen til Tar-Palantir, og burde blitt den fjerde regjerende dronninga, men ble tvunget til å gifte seg med sin fetter Ar-Pharazôn, som tok tronen.XXVTar-CalionAr-Pharazôn

Regjerende dronninger av Númenor I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var de regjerende dronningene av Númenor noen av dúnedains kvinner som regjerte over kongeriket Númenor. Av Númenors tjuefem herskere var det bare tre som var kvinner, men bare det faktum at det fantes regjerende dronninger i Númenors lov var veldig bemerkelsesverdig i et samfunn og en verden som var dominert av mannlige herskere. De tre regjerende dronningene av Númenor var: Tar-Ancalimë, Tar-Telperiën og Tar-Vanimeldë. I tillegg skulle Míriel, datter av Tar-Palantir, ha blitt den fjerde regjerende dronningen, men hennes mann tok tronen.

Selv om kvinnene i Tolkiens skrifter generelt hadde mindre autoritet enn mennene, var lovene i Númenor langt foran sin tid i dette fiktive universet. Men ikke bare der, for det var for eksempel først i 1980 at det første landet i Europa (Sverige) innførte lik primogenitur for kvinner og menn.

I Númenors tidligste dager fulgte loven for etterfølgelse av kongetitler de gamle lovene; altså at tittelen ble videreført til den eldste mannlige etterkommer av kongen, og forbød etterfølgere som var kvinner eller som var (mannlige) etterfølgere av kvinner. Et liknende prinsipp ble også fulgt av Høyalvene av de noldoske alvene, som edain fra Númenor hadde hatt en hel del å gjøre med.

Silmariën (født T.T. 521), opphavet til slektslinjen av herrene av Andúnië – fra hvor de senere konger av Gondor og Arnor stammet – var det eldste barnet til kong Tar-Elendil. Ifølge loven på den tiden, kunne ikke kvinner regjerer, og derfor gikk tronen isteden til hennes yngre bror Tar-Meneldur. Likevel er Silmariën en av de kjente personene fra den Númenoreanske kongefamilien, siden hun later til å ha arvet både sverdet Narsil og Barahirs ring fra sin far, Tar-Elendil, siden disse har gått i arv til hennes etterfølgere, herrene av Andúnië, og senere kongene av Gondor og Arnor: det kan derfor antas at hennes far i det minste anså hennes krav til tronen som sterkt, kanskje også rettmessig. Silmariën ga også antakelig beskjed om at andre verdifulle arvestykker skulle lages, og noen av diss overlevde inni det fjerde tidevervet: Septeret av Andúnië, som etter Númenors fall ble kjent som Annúminas septer, og Elendils stjerne (en hvit edelstein), som også ble et symbol på kongeverdigheten i Arnor, hvor de ikke hadde noen krone, men bar denne steinen i en sølvpannebånd.

Tar-Aldarion, den sjette herskeren av Númenor, hadde bare et barn: en datter ved navn Ancalimë. Han forandret loven som bare tillot menn å herske, slik at det nå sto at det eldste barnet av den tidligere herskeren skulle overta styre, uavhengig av om dette var en gutt eller jente. Denne lovendringen blir det referert til i Ringenes herre, Tillegg A: Den sjette kongen etterlot bare et barn, en datter. Hun ble den første dronningen; for det ble på den tiden gjort til lov i kongehuset at eldste barn av kongen skulle arve scepteret, enten det var mann eller kvinne. Denne reviderte loven var først bare gyldig hvis datteren giftet seg og bar fram en arving før en viss alder, og hvis hun giftet seg med et annet medlem av kongefamilien (delvis for å forhindre nok en ekteskapelig katastrofe som den mellom Tar-Aldarion og Erendis – en katastrofe som Aldarion sa var grunnet hennes mangel på kongelig blod, og derav ble de kongeliges livsløp kortere; men også for å forhindre at kronen gikk videre til en annen familie). Den tidligere loven ble senere tilsidesatt; den sistnevnte varte til rikets undergang. Men de regjerende dronningene kunne også velge å ikke gifte seg i det hele tatt (se Tar-Telperiën).

Ar-Adûnakhôr

I J.R.R. Tolkiens fiktive verden, beskrevet i blant annet Ringenes herre bøkene, var Ar-Adûnakhôr (2709–2962 A.T., r. 2899–2962 A.T.) den 20. herskeren av Númenor. Han gjorde opprør mot valaene, og derfor ble hans offisielle navn gitt i det Adûnaisk språk istedenfor det tradisjonelle Quenya navnet fra Tar-Herunúmen. Navnet han valgte ble av noen ansett som blasfemisk – i begge språkene betydde det Herre av Vesten, en tittel som var reservert for Manwë, Herre av Valaene.

Det er litt usikkert om Ar-Adûnakhôr etterfulgte sin far, Tar-Ardamin, som konge, eller hans bestefar, Tar-Calmacil, men i rekkene av herskere er nesten alltid Tar-Ardamin tatt med. Tar-Ardamin er riktignok ikke tatt med i tillegget i Ringenes herre, men han er tatt med i kapittelet The Line of Elros fra Ufullendte fortellinger.

Han ble etterfulgt av sin sønn, Ar-Zimrathôn.

Ar-Gimilzôr

I J.R.R. Tolkiens fiktive verden, beskrevet i blant annet Ringenes herre bøkene, var Ar-Gimilzôr (2960–3177 A.T., r. 3102–3177 A.T.) den 23. herskeren av Númenor, og etterfulgte sin far Ar-Sakalthôr som konge. I løpet av hans regjeringstid plaget Ar-Gimilzôr Alve vennene (Elendili), som ønsket å vende Númenoreanerne tilbake til valaenes og alvenes veier. bruk av alvisk var forbudt i Númenor ved hans ordre i omtrent 3110 A.T.. Hans navn var er regnet for å være Tar-Telemnar (Sølv flamme), Quenya versjonen av navnet hans, som ikke skulle fornærme valaene.

Ar-Gimilzôrs kone, Inzilbêth, var i all hemmelighet en Alvevenn, og hun overførte sine verdier videre til deres sønn, Tar-Palantir. Hun var datteren av Lindórië, som var en etterfølger av Tar-Elendil, den fjerde kongen av Númenor, og også av Tar-Calmacil. Deres andre sønn, Gimilkhâd, gjorde motstand mot sin brors politikk.

Ar-Pharazôn Ar-Pharazôn var en fiktiv person fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Han var den siste, mektigste og stolteste kongen av det undergangende riket Númenor. Han var venn av Amandil, Elendils far. I året 3255, etter Tar-Palantirs død, tok han dennes datter til ekte, mot hennes vilje og Númenors lov, og kom dermed til makten. Da Sauron gjorde krav på tittelen som menneskenes konge, samlet Ar-Pharazon Númenors hær og seilte med sin flåte til Midgard, for å styrte Sauron. så stor var Númenors makt på den tiden at Sauron ikke engang kunne stole på sine sterkeste tjenere. Sauron ble brakt til Núnenor som fange, men der fikk han snart kongens tillit. Under innflytelse fra Sauron ble Ar-Pharazôn til den mektigste tyrannen som verden hadde sett siden Morgoth. I sin villelse og frykt for døden gikk han til slutt til og med imot valaene og prøvde å ta fra dem hemmeligheten ved udødelighet. Men da han satte sin fot på Aman, førte han til Númenors undergang. Ar-Pharazon og hans soldater ble begravet under de sammenstyrtende bergene mens de ventet på det siste slaget. Númenor ble slukt av havet og bare få unnslapp, og blant dem var Elendil og sønnene hans, Isildur og Anárion.

Ar-Sakalthôr

I J.R.R. Tolkiens fiktive verden, beskrevet i blant annet Ringenes herre-bøkene, var Ar-Sakalthôr (2876 – 3102 A.T., r 3033 – 3102 A.T.) den 22. herskeren av Númenor. Han fulgte den kongelige tradisjonen som ledet bort fra valaene. Han etterfulgte sin far Ar-Zimrathôn som konge, og regjerte i sekstini år, og ble ved sin død etterfulgt av sin sønn Ar-Gimilzôr. Den tradisjonelle Quenyaversjonen av navnet var Tar-Falassion. det betyr Kyst sønn eller Barn av kysten.

Ar-Zimrathôn

I J.R.R. Tolkiens fiktive verden beskrevet i blant annet Ringenes herre bøkene var Ar-Zimrathôn (2798 – 3033 A.T., r. 2962 – 3033 A.T.) var den 21. herskeren av Númenor. Som sin far, Ar-Adûnakhôr, gjorde også Ar-Zimrathôn opprør mot valaene, og han tok navnet sitt i det Adûnaiske språket istedenfor i det tradisjonelle Quenya. Men Númenóreanske skriftlærde skrev navnet hans i Quenya som Tar-Hostamir for ikke å støte valaene. Navnet hans, på begge språkene, betyr Juvelsamler, noe som kanskje henviser til hans grådige natur.

Ar-Zimrathôn regjerte over Númenor i syttien år, og ble etterfulgt av sin sønn Ar-Sakalthôr.

Elros Tar-Minyatur I J.R.R. Tolkiens mytologiske verden Arda var Elros Tar-Minyatur (født , død ) den første kongen av Númenor. Han var en halvalv, sønn av Eärendil og Elwing, og broren til Elrond. Da de Elros og Elrond fikk valget om å være menneske eller alv, valgte Elros å være menneske, og bli dødelig, mens Elrond valgte å bli alv.

Elros var 90 år gammel da han ble den første kongen av Númenor i , landet som menneskene (edain) fikk av valaene for å ha hjulpet til i striden mot Morgoth i første tideverv. Elros hadde fire barn, Vardamir Nólimon (arving), Tindómiel, Manwendil og Atanalcar. Selv om Elros valgte å bli dødelig levde han lengre enn noen andre mennesker i Ardas historie. Han var 500 år gammel da han døde, og ingen andre mennesker før eller etter ham har klart å komme i nærheten av hans alder. Hans regjeringstid på 410 år er også den lengste blant herskere av menneskene.

Litteratur Tolkien, J.R.R. og Tolkien, Christopher, Silmarillion, Oslo 1994. ISBN 82-10-03745-5 Tolkien, J.R.R., Ringenes herre, Oslo 2002. ISBN 82-10-04783-3 Tolkien, J.R.R. og Tolkien, Christopher (red.), Ufullendte fortellinger om Númenor og Midgard, Oslo 2004. ISBN 82-05-33118-9

Eksterne lenker The Encyclopedia of Arda

Herucalmo

I J.R.R. Tolkiens fiktive verden, beskrevet i bl.a. Ringenes herre bøkene, var Herucalmo (2286–2557 A.T., r. 2637–2657 A.T.) gift med den 3. regjerende dronningen av Númenor, Tar-Vanimeldë. Han var mye yngre enn sin kone. Tar-Vanimeldë hadde ikke stor interesse av å regjere, og det var Herucalmo som virket som hennes regent. Da hun døde, skulle tronen egentlig ha gått direkte til deres sønn, Tar-Alcarin, men Herucalmo tok tronen med makt, og regjerte i 20 år (fra A.T. 2637 – 2657) under navnet Tar-Anducal (Lys av Vesten).

Etter Herucalmos død, kunne endelig sønnen Tar-Alcarin ta sin rettmessige plass på tronen. Siden Herucalmo ikke var lovlig konge av Númenor, blir han heller ikke regnet med i listen over konger i landet, og i oppramsinger blir vanligvis Tar-Vanimeldë etterfulgt av sin sønn.

Tar-Alcarin

I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Tar-Alcarin (2406 – 2737 A.T., r. 2657 – 2737 A.T.) den 17. herskeren av Númenor. Hans foreldre var den regjerende dronningen, Tar-Vanimeldë, og hennes ektefelle, Herucalmo. Tar-Alcarin skulle ha etterfulgt sin mor som hersker av Númenor da hun døde, men Herucalmo ranet til seg tronen og holdt den i 20 år før han også døde, og Tar-Alcarin kunne få sin rettmessige plass på tronen.