Eurovision Song Contest 1987 var den 32. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble for første gang arrangert i Belgia etter at landet vant i Bergen året før med sangen «J'aime la vie» og Sandra Kim. Sendingen ble produsert av den franskspråklige belgiske kringkasteren RTBF og fant sted lørdag 9. mai 1987 i Palais du Centenaire i Brussel. Programleder var den fransk-belgiske sangeren Viktor Lazlo.
Hellas og Italia var tilbake etter fraværet året før, og dermed steg deltakerantallet fra 20 til rekordhøye 22 land.
Vinneren ble Johnny Logan og «Hold Me Now» fra Irland. Dette var Irlands tredje seier, og Logans andre. «Hold Me Now» ble den største kommersielle suksessen til en vinnersang siden «Ein bißchen Frieden» vant i 1982. I Norge nådde sangen andreplass på singellisten, og i 2005 ble «Hold Me Now» kåret til den tredje beste sangen fra Eurovision Song Contests 50 første år. Også andreplassen Tyskland med «Laß die Sonne in dein Herz» og tredjeplassen Italia med «Gente di Mare» fikk stor kommersiell suksess etter finalen. Jugoslavia ble nummer fire, mens Danmark og Nederland delte femteplassen. Norge var representert av Kate Gulbrandsen som sang «Mitt liv», skrevet av Rolf Løvland og Hanne Krogh. Det norske bidraget fikk 65 poeng og ble nummer 9 av 22.
Bakgrunn Etter seieren med Sandra Kim og «J'aime la vie» i Bergen året før, var Belgia vertskap for konkurransen for første gang. Seieren kom i en vanskelig politisk periode i Belgia, som var i overgangsfasen fra en sentral styringsmodell til en føderal styringsmodell. Bakgrunnen var økende spenninger mellom de to største språkregionene i landet: nederlandsktalende Flandern og fransktalende Vallonia. De to regionene har siden 1960 hatt egne, uavhengige allmennkringkastere – VRT (på den tiden kalt BRT) i Flandern og RTBF i Vallonia.
Det regionale skillet gjenspeiles også i Belgias deltakelse i Eurovision Song Contest. Ansvaret for å velge landets bidrag går på rundgang mellom RTBF og VRT. I 1986 var det RTBF som valgte låten, mens i 1987 var det BRT som hadde jobben med å velge vertslandets bidrag. De to kringkasterne hadde derimot avtalt å arrangere Eurovision Song Contest sammen dersom Belgia skulle vinne.
Kringkaster-strid om vertsby og arena venstre|miniatyr|upright|Palais du Centenaire, vertsarena for konkurransen. Tross samarbeidsplanene oppstod det raskt uenigheter mellom RTBF og BRT i kjølvannet av seieren i Bergen. Striden skyldtes i stor grad uenighet om hvor finalen skulle arrangeres. En uavhengig ekspertgruppe anbefalte byteateret i Antwerpen, i den nederlandsktalende regionen Flandern. RTBF var uenig og foreslo i stedet Palais du Centenaire i Brussel eller Patinoire de Coronmeuse i Liège – begge i den franskspråklige regionen Vallonia. Ekspertgruppen mente derimot at disse to arenaene ville kreve for mye arbeid og logistikk. BRT støttet seg til ekspertgruppens anbefaling, mens RTBF fastholdt at konkurransen skulle finne sted i hovedstaden Brussel.
I oktober 1986 kunngjorde RTBF plutselig at de hadde besluttet å legge finalen til konsert- og konferanselokalet Palais du Centenaire i Heysel-parken i Brussel. Parken ble bygget i anledning verdensutstillingen i 1935 og senere utvidet i anledning Expo 58 – verdensutstillingen i Brussel i 1958. Blant byggene i parken er Brussels signaturmonument Atomium.
I et siste forsøk på å enes, foreslo BRT å legge konkurransen til Cirque Royal, også det i Brussel. Forslaget kom imidlertid som et ultimatum: det måtte bli Cirque Royal, ellers ville BRT trekke seg fra samarbeidet. Ultimatumet til tross, 16. oktober 1986 kunngjorde RTBF at finalen skulle holdes i Palais du Centenaire. I protest trakk BRT seg fra arrangørsamarbeidet, og den franskspråklige kringkasteren ble stående alene om arrangørjobben. I et intervju like etter finalen 9. mai 1987, sa BRT-sjef Cas Goossens at de trakk seg fordi det var «vanskelig å forsvare kostnadene overfor flamske skattebetalere».
Format Hellas og Italia kom tilbake i konkurransen etter fraværet året før, og dermed steg deltakerantallet til rekordhøye 22 land. Det økende deltakerantallet gjorde at EBU satte en øvre grense på 22 land i årene fremover. Dette førte til utfordringer for blant annet Malta, som signaliserte et ønske om å returnere til konkurransen. Først i 1991, da Nederland sto over, fikk Malta slippe til, og året etter økte EBU deltakergrensen til 23 land, siden til 25, i 2003 til 26 før semifinaler uten begrensning av deltakerland.
Programleder var Viktor Lazlo som tross sitt maskuline fornavn, er en kvinne. Hun heter egentlig Sonia Dronier, men tok navnet fra Paul Henreids karakter Victor Laszlo i filmklassikeren Casablanca fra 1942. Lazlo er født i Lorient i Frankrike, men flyttet til Belgia for å studere. Der gjorde hun etter hvert suksess som sanger og fikk i en alder av 27 år programlederjobben for Eurovision Song Contest.
Sendingen Finalen varte i litt over tre timer, og sendingen hadde et potensielt publikum på rundt 500 millioner seere. I salen var det 1300 publikummere, blant dem Belgias prins Albert og prinsesse Paola. Sendingen startet med en kortfilm med bilder fra ulike steder i Belgia og hovedstaden Brussel. Deretter ble seerne tatt med inn i konsertarenaen, hvor programleder Viktor Lazlo kom ut på den spesialbygde scenen og fremførte sangen «Breathless».miniatyr|Johnny Logan vant sin andre seier i konkurransen. Han holder fremdeles konserter over hele Europa, her i Tyskland i 2017.Startrekkefølgen var avgjort ved loddtrekning høsten i forveien, og Norge åpnet konkurransen, mens Sveits avsluttet. Deltakersangene ble akkompagnert av RTBFs stororkester, der Jo Carlier var sjefsdirigent. I tillegg hadde de fleste deltakerland, også vertsnasjonen Belgia, en egen dirigent som dirigerte orkesteret under sitt respektive lands fremføring.
Flere kjente artister deltok dette året, blant annet Plastic Bertrand for Luxembourg og duoen Umberto Tozzi og Raf for Italia. Den tyske gruppen Wind var tilbake i konkurransen etter å ha blitt nummer to bak Bobbysocks og «La det swinge» to år tidligere. Også dette året endte gruppen på andreplass, men fikk en viss kommersiell suksess etter konkurransen – særlig i Danmark.
Seieren gikk til en annen tilbakevendende artist, Johnny Logan fra Irland. Han hadde vunnet konkurransen i 1980 med «What's Another Year», men hadde ikke lyktes i å lansere en internasjonal karriere i kjølvannet av seieren. Dette året var han tilbake med låten «Hold Me Now» som endte opp med en klar seier med 172 poeng og åtte toppoeng. Som i 1980 ble Logan overveldet av følelser etter å ha vunnet, og han slet med å treffe de høye tonene under vinnerreprisen. Mot slutten av fremføringen ropte han: «Jeg elsker dere fremdeles, Irland» og siktet til da han sa «Jeg elsker dere, Irland» under vinnerreprisen i 1980. Dobbeltseieren gjorde Logan til Eurovisions kanskje mest kjente deltaker, noe som har gitt ham tilnavnet Mr. Eurovision. «Hold Me Now» gikk inn på hitlister over hele Europa, blant annet i Storbritannia og Norge. På den norske singellisten nådde «Hold Me Now» en andreplass. Dette var den høyeste listeplasseringen i Norge for en Eurovision-vinner i perioden 1982–2010 – om en ser bort fra de norske vinnerlåtene «La det swinge» og «Fairytale». Fremdeles huskes vinnerlåten av mange i Norge, og Johnny Logan opptrer på norsk fjernsyn med jevne mellomrom. Blant annet fremførte han vinnerlåten under Melodi Grand Prix 2017, og i TV 2s Allsang på Grensen i 2022 – 35 år etter seieren.
Også tredjeplassen, Italias «Gente di mare», ble en stor hit etter konkurransen. Sangerne Umberto Tozzi og Raf hadde store karrierer hjemme i Italia og var store favoritter før finalen. Sangen kom på tredjeplass, uten poeng fra den norske juryen. Sangen gikk likevel inn på hitlister over hele Europa etter konkurransen. Storbritannia ble nummer 13, noe som var landets dårligste plassering i konkurransen til da.
Norges bidrag Norge deltok for 27. gang, og det norske bidraget var det første ut på scenen i den internasjonale finalen. Per er dette første og eneste gang Norge har hatt startnummer én i konkurransen. Norges deltaker var Kate Gulbrandsen som fremførte «Mitt liv», skrevet av Rolf Løvland og Hanne Krogh. Sangen vant en knapp seier i den norske finalen i februar, men sangen har siden blitt en Grand Prix-klassiker i Norge – godt hjulpet av Kate Gulbrandsens iøynefallende høye hårsveis. Hun opptrådte blant annet med sangen under pausen i Melodi Grand Prix 2016.
I Brussel dirigerte Terje Fjærn det norske bidraget, og Kate Gulbrandsen fremførte «Mitt liv». Med seg på scenen hadde hun koristene Kari Iveland, Trygve Rasmussen og Amund Enger.
I avstemningen fikk Norge til sammen 65 poeng, noe som holdt til en niendeplass. Norge fikk 10 poeng fra Sverige som høyeste poengscore. John Andreassen kommenterte sendingen for både NRK Fjernsynet og NRK P2. Sverre Christophersen leste den norske juryens poeng fra Oslo.
Avstemningen Pausenummeret var en markering av 30-årsjubileet for opprettelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap, passende nok siden finalen gikk av stabelen i EU-hovedstaden Brussel og på europadagen 9. mai. I nummeret dukket den belgiske fløytespilleren Marc Grauwels opp og spilte utdrag fra europahymnen. Etter pausenummeret startet avstemningen.
Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen.
For å spare tid på grunn av det høye deltakerantallet, gjorde EBU dette året om på prosedyren dersom to eller flere land skulle ende på førsteplass med like mange poeng. Tidligere var det slik at alle juryene skulle kalles opp igjen for å stemme på et av førsteplass-landene. Som en prøveordning i 1987 besluttet EBU at vinneren skulle bli det landet med flest 12-poengere. Dersom landene hadde fått like mange tolvere, talte man i stedet tierne, og eventuelt åtterne og så videre ned til man kunne skille landene fra hverandre. Ordningen ble gjort permanent fra 1989, etter den tette avstemningen i 1988.
Norge åpnet avstemningen og ga 8 poeng til vinnerlåten Irland, 10 poeng til Finland og 12 poeng Jugoslavia. Sistnevnte land tok en tidlig ledelse i konkurranse med Tyskland og Irland. Etter hvert tok imidlertid Irland en klar ledelse og beholdt den resten av avstemningen. Irland fikk åtte tolvere og til sammen 172 poeng – den nest høyeste poengsummen i konkurransen til da. Dette var Irlands tredje seier i konkurransen til da.
Deltakere Liste over deltakerne og det offisielle resultatet. Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.