miniatyr|Shinshōgokuraku-ji miniatyr|Japanese recitation Hjertesūtraen (sanskrit: Prajñāpāramitāhrīdayasūtra, devanagari: प्रज्ञापारमिताह्रीदयसूत्र) er en hellig tekst innenfor mahāyānabuddhismen. Dens tittel henspiller på det forhold at den utgjør «hjertet» eller «essensen» av den store prajñāpāramitāsūtraen.
Denne lille teksten går til hjertet av læren, der hvor andre forkortede versjoner blir ansett for å ha en tendens til å vanne den ut. Som en ekstremt komprimert presentasjon av buddhismens ontologiske lære om «tomheten» (shūnya), er den skrevet på en enkelt side. Enkelte utvidede versjoner som kalles «den store hjertesūtraen», tilføyer en introduksjon og en avslutning.
Prajñāpāramitāsūtraene i 18,000 og 25,000 vers, gjengir denne lille teksten i kapittel 3. I prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, er den innbakt i kapittel 1.Conze: The Large Sutra on Perfect Wisdom, side 60-66 Dens avsluttende mantraer utgjør avslutningen av den 16. og siste teksten i Prajñāpāramitābiblioteket til Xuánzàng.
Skjønnheten i teksten er dens enkelhet, en enkelhet som spesielt appellerer til Zen. Den er messet daglig i Zen-klostre, både innenfor Rinzai og Sōtō. Den japanske Rinzai-patriarken Hakuin Zenji (1689–1769), skrev en vakker kommentar bestående av en samling dikt og Koan.
På sanskrit er det bevart 21 manuskripter fra Nepal, samt en sanskrit-tekst som ble skrevet ned av Xuán Zăng i Loyang, Kina, i 600-årene.
Det finnes to tibetanske versjoner av teksten, 8 oversettelser til kinesisk og to japanske versjoner som ikke er bevart andre steder.
Den eksegetiske tradisjonen til denne lille teksten er enorm. Det er bevart 6 indiske kommentarer, 2 tibetanske kommentarer og 61 (av flere hundre) kinesiske kommentarer. I tillegg ble flere kommentarer skrevet av mahāyāna-buddhister i Korea og Japan.
Tekstens betydning
Hjertesūtraen er messet daglig av buddhister i Nepal, Sikkim, Bhutan, Tibet, Mongolia, Kina, Korea, Japan og Vietnam. Den er anerkjent av alle retninger innenfor både mahāyāna og tantrayāna. På «gribbenes topp» nær Rājagriha i Nordøst-India, hvor Buddha ifølge tradisjonen forkynte Prajñāpāramitā-tekstene, messes teksten av pilegrimer i mange språk.
Hjertesūtraen er den mest populære av alle Prajñāpāramitā-tekstene. Den er blitt flittig kopiert over hele Øst-Asia. I oasebyen Dun Huang og dens nabostater i Sentral-Asia, var dette den mest kopierte teksten i det første millennium e.Kr.
Tantra I Cambridge University Library er det bevart et sanskritmanuskript (Prajñāpāramitā Hrīdaya Dhārānī) som inneholder en tantrisk magisk påkallelse av hjertesūtraen. Tekstens betydning innenfor buddhistisk tantra kan neppe undervurderes.
I Kina ble denne skolen kalt Zhēnyán Zōng (眞言宗), og i Japan Shingon Shū. Begge navnene betyr «sanne ord», og er en oversettelse av sanskrit-ordet mantra. Kōbō Daishi (774–835, kinesisk: Kōng Hăi), som grunnla Shingon Shū tidlig i det 9. århundre, betraktet mantraene GATE GATE PARAGATE PARASAMGATE BODHI SVAHA som en magisk påkallelse som kunne beskytte Japan mot de 7 katastrofer som, ifølge prajñāpāramitāsūtraen om konger med medlidenhet, hjemsøker en ikke-buddhistisk stat. Dette fremgår av forordet til hans kommentar «Den hemmelige nøkkel til prajñāpāramitāhrīdaya sūtraen».
«Mañjuśri og Prajña kan oppløse forvirring, gjennom å vaske de som har mistet veien til den søte nektar, avskaffe uvitenhet og ødelegge en vert for demoner. Dette er året 818, og en stor epidemi sveiper over landet. Keiseren personlig kopierte hjertesūtraen med en kost dyppet i gyllent blekk. Ved å følge mønsteret i andre kommentarer, har jeg komponert et verk om hovedpunktene av denne sūtra, og endog før jeg ytret ordene som avslutter oppgaven, stod folk som hadde blitt friske av sykdommen langs gatene. Natten hadde snudd seg til det strålende dagslyset.»
Xuán Zhuăng, som oversatte teksten 649 e.Kr., brukte hjertesūtraens mantraer i Gobi-ørkenen, hvor han «møtte på alle typer av demoniske former og merkelige dverger». Han hevdet å ha brukt teksten til eksorsisme av onde ånder: «Ved å sitere sūtraen, forsvant de alle i et enkelt øyeblikk av lyden fra ordene. Når som helst jeg var i fare, var det alene dette jeg stolte på for min trygghet og befrielse». miniatyr|upright|Hjertesūtraen på en jumper inne i en butikk i nærheten av Maruyamaparken i Kyōto, Japan. I Tibet ble hjertesūtraen også brukt til eksorsisme. Det finnes mange versjoner av en rituell manual som kalles «fordrivelse av demoner [med] hjertesūtraen» (ཤེར་སྙིང་བདུད་ཟློག, sher snying bdud zlog), og den brukes av alle fire store retninger i tibetansk buddhisme. Ritualet involverer å invitere fire demoner kalt māras fra deres usynlige tilstander og få dem til å entre bilder av deig. De blir tilbudt forskjellige matvarer og gaver, den aller viktigste er en avbilding av personen som de besetter. Gjennom ritualet blir hjertesūtraen repetert gjentatte ganger, og fungerer som et langt mantra som driver demonene ut, slik at de henger seg til bildet av personen og ikke selve personen. Dette temaet går langt ut over hjertesūtraen som en prajñāpāramitātekst og berører rituell magi og bön.
I 1950-årene tegnet Pat Wilkinson mantraene GATE GATE PARA GATE PARA SAMGATE BODHI SVAHA på bladene til en «8-bladet lotusblomst», med mantraet AUM i sentrum. Tegningen var basert på en modell fra Sentral-Asia fra det 9. århundre.
Kung fu Teksten har også satt sitt preg utenfor religiøse kretser. Den blir også messet av utøvere av den kinesiske kampsporten «den gule dragens» Kung fu.
Kunst Teksten har også inspirert en betraktelig mengde kunst. Vakre kalligrafiske manuskripter er vanlige i Kina, Korea og Japan. Men hjertesūtra’en er også et yndet motiv i brukskunst og på hverdagslige ting. Dette er i samsvar med Zen-prinsippet om den hverdagslige og konkrete «slikhet» i åndelige erfaringer.
Den «korte» hjertesūtraen Manuskripter på sanskrit Manuskriptet fra Hōryū-ji miniatyr|centre|790px|Manuskript på palmeblader i siddhaṃskrift fra Tokyos nasjonalmuseum. Blekk på palmyrablader, bestående av hjertesūtraen (4.9x28.0) og uṣṇiṣavijaya-dhāraṇī (4.9x27.9/10.0x28.3). Det eldste sanskritmanuskriptet av hjertesūtraen som er bevart, stammer fra tempelet Hōryū-ji i Japan. Det er et udatert manuskript på palmeblader som er skrevet med siddhaṃskrift. Det befinner seg i Tokyos nasjonalmuseum i galleriet av skatter fra Hōryū—ji. Georg Bühler daterte det til det 7. eller det 8. århundre. Tidligere ble dette manuskriptet datert til 609 e.Kr. (slutten av guptariket), men denne dateringen var uriktig. Dateringen forekommer bare i 1836, og har mange historiske unøyaktigheter.
Nedenfor gjengis Max Müller's (1881) transkripsjon av Hōryū-ji palmebladmanuskriptet (Ja).
Transkripsjon (recto)1. ༄ nama ssa rva jñā ya ā ryā va lo kit e sva ra bo dhi sa tvo ga mbhī raṃ pra jñā pā ra mi tā yaṃ ca ryāṃ ca ra mā no vya va lo kaya ti sma paṃ ca ska ndhā stā mtā sca sva bhā va sū nyaṃ pasya2. ti sma i ha sā ri pu tra rū paṃ su nya tā su nya tai va rū paṃ rū pā nna pṛ tha k su nya tā su nya tā yā na pṛ tha gru paṃ ya drū paṃ sā su nya tā yā su nya tā drū paṃ e va me va ve da3. na saṃ jñā saṃ skā ra vi jña nā ni i ha sā ri pu tra sa rva dha rmā śū nya tā la kṣa ṇā a bu pa nna a ni rū ddhā a ma lā vi ma lā nā nā na pa ri pū rṇa na ta smā cchā rip u tra sū nya tā4. yāṃ na rū pa na ve da [nā] saṃ jñā na saṃ skā rā na vi jñā ni na ca kṣu sro tra ghrā ṇa ji hvā kā ya ma nā msi na rūpaṃ sa bda ga ndha ra sa spṛ ṣṭa vya dha rmā na ca kṣu rdhā tu yā va nna ma 5. no dhā tu na vi dyā [na vidyākṣayo] nā vi dyā [na vi dyā kṣa] yo nā vi dyā kṣa yā va nna ja rā ma ra ṇaṃ na ja rā ma ra ṇa kṣa yo na duḥ kha sa mu da ya ni ro dha mā rga na jñā naṃ [na prāptir na-aprāptiḥ tasmāc chāriputra] na prā pti tvaṃ bo dhi sa tva sya pra jñā pā ra mi6. tā a śri tya vi ha r ti cit ta va ra ṇaḥ ci tta va ra ṇa nā sti tvā da tra sto vi pa rya sā ti kra ntaḥ ni ṣṭha ni rvā ṇa [prāptaḥ] try dhva vya va sti tā sa rva bu ddhāḥ pra jñā pā ra mi tā s sri tyā nu tta rāṃ sa mya ksaṃ bo dhi a bhi7. saṃ bu ddhā tā smā jñā ta vyaṃ pra jñā pra[rettelse: pāra] mi tā ma hā maṃ tro ma hā vi dyā maṃ traḥ a nu tta ra maṃ tra a sa Verso1. ma sa ma maṃ tra sa rva duḥ kha pra sa ma naḥ sa tyaṃ a mi thya tvā d pra jñā pā ra mi tā yā mu kto maṃ traḥ ta dya thā ga te ga te pā ra gā te pā ra ga te pā ra saṃ ga te bo dhi svā hā * pra jñā pā ra mi ta hrid yā sa ma ptaRekonstruert tekst1. ༄ namas sarvajñāya /2. āryāvalokiteśvara-bodhisattvā gambhīraṃ prajñāpāramitāyaṃ caryāṃ caramāno vyavalokayati sma paṃca-skandhās tā[ṃ]ś ca svabhāva-śūnyaṃ paśyati sma /3. iha śāriputra rūpaṃ śūnyatā śūnyataiva rūpaṃ rūpān na pṛthak śūnyatā śūnyatāyā na pṛthag rūpaṃ yad rūpaṃ sā śūnyatāyā śūnyatā tad rūpaṃ evam eva vedana-saṃjñā-saṃskāra-vijñānāni / tasmāc chāriputra śūnyatāyāṃ na rūpaṃ na vedanāna [na] saṃjñā na saṃskārā na vijñāni na cakṣū-śrotra-ghraṇa-jihvā-kāya-manāmsi / na rūpaṃ-śabda-ganda-rasa-spraṣṭavya-dharmā / na cakṣur-dhātu yāvan na mano-dhātu na vidyā nāvidyā na vidyākṣayo nāvidyāksāyo yāvan na jarāmaraṇaṃ na jarāmaraṇakṣayo / na duḥkha-samudaya-nirodha-marga / na jñānaṃ na praptitvaṃ /5. bodhisatvasya prajñapāramitā aśritya viharati [a]cittavaraṇa / cittāvaraṇa-nāstitvad atrasto viparyasātikrāntaḥ niṣṭha-nirvaṇaḥ / tryadhvavyavastitā sarvabuddhāḥ prajñāpāramitā aśrityānuttarāṃ samyak saṃbodhi [sam yak] saṃbuddhā /6. tasmā jñātavyaṃ prajñāpramitā mahā-maṃtrā mahāvidyā-maṃtraḥ anuttara-maṃtra asamasama-maṃtra sarva-duḥkha-praśamanaḥ satyaṃ amithyatvād / prajñāpāramitāyām ukto maṃtra tadyathā gate gate pāragate pārasaṃgate bodhi svāhā // prajñāparamita hridyāsa mapta
To tapte kinesiske versjoner «Katalogen over buddhistiske tekster i Kina» (zōnglǐ zhòngjīng mùlù, 綜理衆經目錄) ble samlet i år 374. Den er nå gått tapt, men ble reprodusert av Seng-yu (僧祐; 445-518) omkring år 515 i form av Chū sānzàng jíjì (出三藏集記). Katalogen omtaler to versjoner av hjertesūtraen som nå er gått tapt: miniatyr|260px|Eksempel på kunstverk. Hjertesūtraen inngravert i en lampeskjerm. Móhēbōrěbōluómì shénzhòu yī juàn (摩訶般若波羅蜜神咒一巻), mahāprajñāpāramitāvidyā i en bokrull Bōrěbōluómì shénzhòu yī juàn (般若波羅蜜神咒一巻), prajñāpāramitāvidyā i en bokrull
Som vi skal se nedenfor, byr dette på problemer for hypotesen til Jan Nattier. Han prøver derfor å benekte at de har eksistert, og henger seg opp i titlene. Han påpeker at ordet bōrěbōluómì som en kinesisk oversettelse av prajñāpāramitā ble introdusert av Kumārajīva i hans oversettelse av prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers i året 403 e.Kr., og mangler i tittelen på to eldre oversettelser:
T221 Fàngguāng bōrě jīng (放光般若經), av Mokṣala (291 e.Kr.) T222 Guāng zàn jīn (光讚經), av Dharmarakṣa (286 e.Kr.)
Det er ikke noe rart med dette. En tidligere oversettelse av prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers har bore (prajñā), og en annen har móhē (stor) i tittelen (liksom oversettelsen til Kumārajīva):
T224 Dàohéng bōrě jīng (道行般若經), av Lokakṣema (179 e.Kr.) T226 Móhēbōrěchāo jīng (摩訶般若鈔經), av Zhúfóniàn (382 e.Kr.)
Nattier påpeker også at shénzhòu (神咒) kan bety mantra, og at mantraer kom til Kina flere århundrer etter de tapte tekstene. Shénzhòu kan imidlertid også bety dhāraṇī og vidyā, og idéen om at hjertesūtraen var ment som en dhāraṇī, påpekes av Nattier selv, såvel som av Jonathan Silk. En annen tidlig oversettelse av prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers, T225 Dàmíngdù jīng av Zhīqiān (225 e,Kr.) bruker shénzhòu om vidyā, og det samme gjør Xuánzăng.
Det er derfor helt normale titler. Problemet er bare at den nevnte katalogen hevder at det fantes to versjoner av hjertesūtraen allerede i året 374 e.Kr.
Tre kinesiske oversettelser miniatyr|upright|Statue av Kumārajīva foran Kizilgrottene i Kuqa, Xinjiang, Kina. Ut over de tapte oversettelsene, ble den «lille» eller «korte» hjertesūtraen oversatt tre ganger til kinesisk.
Kumārajīva