Amália Rodrigues (1920-1999) var en portugisisk fadoartist som var landets ledende utøver i sjangeren fra 1940. Hun fikk kallenavnene «Fadodronningen» (portugisisk: Rainha do Fado) og «Portugals sjel» på grunn av sin popularitet og sine kunstneriske evner. I Portugal var hun kjent ganske enkelt som Amália. Rodrigues var kjent for sin intense, dramatiske og forfinede fremføring. På 1950-1960-tallet populariserte hun vokal ornamentering. Hun utvidet den tradisjonelle fadoen med innslag spanske og mexikanske rytmer, og hun brukt samtidslyrikk som grunnlag for sangene. Hun opptrådte ofte i sort antrekk med en elegant fremtoning og sang typisk med hodet kastet bakover. Rodrigues er en av Portugals mestselgende utøvere, hun spilte inn 170 album og gjennomførte omfattende turneer.

Arven etter at Amalia er blitt ført videre av blant andre Mariza Reis Nunes og Ana Moura.http://www.thenational.ae/arts-life/musicians/abu-dhabi-festival-2017-fado-singer-mariza-opens-up-about-her-early-struggles-and-overnight-success Blant andre Dulce Pontes og Cesaria Evora fremhevet innflytelse fra Rodrigues. Rodrigues liv fremstilles i spillefilmen Amália (2008) regissert av Carlos Coelho da Silva og med Sandra Barata Belo i tittelrollen.

Bakgrunn Amália Rebordao da Piedade Rodrigues 23. juli 1920 i Alfama, Lisboa. Hun døde 6. oktober 1999 i Lisboa. Detaljene om hennes fødselsdato og tidlige år er usikre. Hun vokste opp i fattigdom i Alfama, Lisboas eldste bydel beliggende i det kuperte området like øst for sentrum. Søsteren Celeste Rodrigues gjorde også suksess som sangerinne. Hennes far var musiker og kom fra den berglendte Beira-regionen nord i landet. Amalia Rodrigues vokste for en stor del opp hos bestemoren etter at faren returnerte til Beira. Det gikk uberettigede rykter om at hun hadde et forhold til Umberto av Italia som bodde i eksil i Estoril. Hun var i 36 år gift med ingeniøren Cesar Sebra og hadde tidligere vært gift med gitaristen Francisco Cruz. Rodrigues hadde ingen barn.

Virke Hennes karriere strakk seg over 60 år helt frem til siste leveår. Amália bidro sterkt til å gjøre fado kjent internasjonalt. «Coimbra» («April in Portugal») var en internasjonal hit. Hun holdt sin første konsert i 1938 (eller 1939 da hun opptrådte på nattklubben Retiro da Severa) og begynte å opptre på nattklubber. I 1938 vant hun konkurransen "Dronningen av fado". Innen et år var hun en stjerne. I Brazil i 1944 spilte hun inn sin første plate. I 1945 hadde sin først hit med sangen «Ai Mouraria».

Rodrigues debuterte på film i 1947 i Capas negras («sorte luer»; regi ved Armando de Miranda) der filmtittelen sikter til luene brukt av studenter i universitetsbyen Coimbra der en annen variant av fado praktiseres; Rodrigues hadde rollen som den foreldreløse Maria de Lisboa som synger i Lisboa-stil i en bar i Coimbra.

I 1947 medvirket hun Perdigão Queirogas film Fado: História de uma cantadeira («Fado: Historien om en sanger») som var vesentlig for å etablere henne som sangstjerne i Portugal og Brasil. Filmen er delvis basert på hennes livshistorie. Hun fremstiller hun Ana Maria, en foreldreløs torgselger (hun var ikke foreldreløs). Historien handler om en person fra enkle kår som oppnår internasjonal berømmelse for sitt talent. Filmen viser samtidig utviklingen av fado fra bakgatene til landets nasjonale musikksjanger. Musikken i filmen ble komponert av Jaime Mendes (kjent for lett musikalske komedier) og av Frederico de Freitas (en klassisk skolert musiker).

Hun fikk internasjonalt gjennombrudd med filmen Les amants du Tage (1955) og hun hadde omtrent samtidig sin første konsert på Olympia i Paris. Hun ble fransk æresborger i 1958. Søsteren Celeste Rodrigues gjorde også suksess som sanger. Den første internasjonale hiten var «Comibra» (1955) kjent som «April in Portugal» på engelsk.

Hun medvirket i et dusin portugisiske filmer og turnerte over hele verden. Hun trakk seg tilbake etter en verdensturne i 1990.

Forholdet til Salazar-regimet «For meg er fado skjebnen, det er livet», sa hun. Hun ble beskyldt for å ha dratt nytte av et godt forhold til Salazars regime. For å vise at hun var en demokrat spilte hun inn «Grândola, Vila Morena», sangen som tidligere hadde signalisert at nellikrevolusjonen var i gang. Sangen var forbudt under diktaturet og da den ble spilt på radioen var det et hemmelig signal om sette i verk planen om å styrte regjeringen. Salazar-regimet brukte Rodrigues til å legitimere seg selv. Mario Soares medvirket til å rehabilitere Rodrigues blant annet ved å tildele henne Grand Cruz da Ordem de Santiago da Espada, landets høyeste utmerkelse. Utmerkelser og ettermæle Santiago av sverdets orden, Portugal (1958) Æresborger av Frankrike (1958). Infante Dom Henriks orden, Portugal (1981) Santiago av sverdets orden, Portugal (1971) Storkors av Santiago av sverdets orden, Portugal (1990) Storkors av Infante Dom Henriks orden, Portugal (1998)

Dødsfall Regjeringen erklærte umiddelbart tre dager landesorg da hun døde 6. oktober 1999. Politikeren dempet den pågående valgkampen til parlamentet og avlyste aktiviteter i forbindelse med dødsfallet. Flere kulturarrangementer ble avlyst, og TV og radio la om programmet. President Jorge Sampaio og statsminister Antonio Guterres var til stede ved begravelsen. Flere titusen var møtt opp gatene i forbindelse begravelsesprosesjonen. Hun fikk statsbegravelse og sarkofagen ble plassert i «den nasjonale panteon» (Panteão Nacional).

Referanser

Eksterne lenker

Kategori:Portugisiske sangere Kategori:Personer fra Lisboa Kategori:Fado