Mayiske språk, eller mayaspråk, utgjør en språkfamilie som snakkes i Mexico og det nordlige Mellom-Amerika. De mayiske språka snakkes av over seks millioner mayaer, hovedsakelig i Guatemala, Mexico og Belize. I 1996 anerkjente Guatemala formelt 21 mayiske språk innafor sine grenser,Spence, et al. (1998). mens Mexico anerkjenner ytterligere åtte.Achi regnes som en variant av quiché av guatemalanske myndigheter. Regner man med achi, er det 30 levende mayiske språk.
Den mayiske språkfamilien er en av de best dokumenterte og mest studerte i Amerika.Campbell (1997), s. 165. De moderne mayiske språka stammer fra urmaya, et språk man tror blei snakka for minst 5000 år siden og som har blitt delvis rekonstruert. Mayiske språk er en del av det mesoamerikanske språkområdet, en språkbunt som har utvikla seg gjennom tusener av år i Mesoamerika. Alle de mayiske språka har de typiske trekka fra dette området. Eksempler på dette er ergativitet og bruken av relasjonelle substantiv istedenfor preposisjoner.
I den førkolumbiske perioden blei noen av mayaspråka skrevet med mayaglyfer. Denne skrifta er kjent fra perioden 300–200 f.Kr. i den seine førklassiske perioden (400 f.Kr.–250 e.Kr.),William A. Saturno, David Stuart, Boris Beltrán: Early Maya Writing at San Bartolo, Guatemala, Department of Anthropology, University of New Hampshire, Durham, USA, University of Texas at Austin, Austin, Texas, Escuela de Historia, Universidad de San Carlos, Guatemala City, Sciencexpress, 5. januar 2006 men er best dokumentert i mayasivilisasjonens klassiske periode (sa. 250–900 e.Kr.). De over 10 000 bevarte mayainskripsjonene på bygninger, monumenter, keramikk og barkepapirkodekser,Kettunen og Helmke (2005), s. 6. kombinert med den rike litteraturen på mayiske språk skrevet med det latinske alfabetet etter den spanske koloniseringa, danner et viktig grunnlag for dagens forståelse av Amerikas førkolumbiske historie.
Historie Mayiske språk er etterkommerne av et urspråk som kalles urmaya, eller på quiché, nab'ee maya' tzij.England (1994). Man tror at urmaya blei snakka i Cuchumataneshøylanda i det sentrale Guatemala i et område som tilsvarer omtrent det området hvor kanjobal snakkes i dag.Campbell (1997), s. 165. Det tidligste forslaget (Sapper 1912) som pekte ut høylanda i Chiapas og Guatemala som de mayiske språkas opprinnelsessted, blei publisert av den tyske antikvaren og forskeren Karl Sapper; se Fernández de Miranda (1968), s. 75. Ifølge den gjeldende klassifiseringa til Lyle Campbell og Terrence Kaufmann fant den første oppdelinga sted rundt 2200 f.Kr., da huastekisk skilte lag med resten og talerne forflytta seg nordvestover langs golfkysten. Talere av uryukatekansk og urcholansk skilte seg også fra resten og forflytta seg nordover til Yucatánhalvøya. Talere av den vestlige greina av urmaya dro sørover til områdene som i dag er befolka av mameanske og quicheanske folk. Da talere av urtzeltalansk skilte seg fra den choleanske gruppa og dro sørover til høylanda i Chiapas, kom de i kontakt med talere av mixe-zoqueanske språk.Kaufman (1976) Ifølge en alternativ teori av Robertson og Houston skilte huastekisk seg fra den cholansk-tzeltalanske greina mye seinere enn det Kaufman tror.Robertson og Houston (2002).
I den arkaiske perioden (fram til 2000 f.Kr.) ser det ut til at mange lånord fra mixe-zoqueanske språk blei tatt opp i urmaya. Dette har ført til en hypotese om at de tidlige mayaene var underlagt talere av mixe-zoqueanske språk, muligens olmekerkulturen.Denne teorien blei først framlagt av Campbell og Kaufman (1976). Når det gjelder språka xinca og lenca derimot, har de mange mayiske lånord. Spesialister på mayaspråk, som Lyle Campbell, tror derfor at det har vært en periode med sterk kontakt mellom mayaene og lencaene og xincaene, kanskje i den klassiske perioden (250–900 e.Kr.).
left|thumb|300px|Omtrentlige migrasjonsruter for flere greiner av mayiske språkBasert på Kaufman (1976). Uryukatekansk i nord (på Yucatánhalvøya) og urcholansk i sør (i høylanda i Chiapas og Peténbekkenet) skilte lag allerede tidlig i den førklassiske perioden (2000 f.Kr.–250 e.Kr.). Begge variantene fins i hieroglyfiske inskripsjoner fra den tida, og de to språka blir ofte referert til som «klassisk maya».
I den klassiske perioden blei alle hovedgreinene oppdelt ytterligere i ei rekke separate språk. Selv om ett prestisjespråk er det klart mest frekvente i hieroglyfiske tekster, har man funnet minst to, og kanskje så mange som fem, ulike varianter av mayisk i disse tekstene: en østlig variant av cholansk i tekster fra det sørlige mayaområdet og høylanda, en vestlig variant av cholansk i inskripsjoner fra Usumacintaregionen fra midten av 600-tallet,Hruby og Child (2002) en yukatansk variant fra tekster fra Yucatánhalvøya,Kettunen og Helmke (2006) s. 12. en tzeltalansk variant fra de vestlige høylanda og et høylandsspråk fra den quicheanske greina.Dmitri Beliaev, EMC-konferanse i Malmö i Sverige
I det siste har det blitt foreslått at den spesifikke varianten av cholansk som finnes i hieroglyfiske tekster, best bør forstås som «klassisk choltiansk», forgjengeren til moderne chorti og cholti. Man tror det oppsto i det vestlige og sørlige sentrale Peténbekkenet. Det blei brukt i inskripsjoner, og blei kanskje snakka av eliten og av prester.Houston, Robertson, og Stuart (2000). Årsaken til at så få forskjellige språklige varianter finnes i tekstene, er sannsynligvis at disse fungerte som prestisjedialekter i hele mayaområdet, og hieroglyfiske tekster blei skrevet på elitens språk. Uansett må vanlige mayafolk ha snakka flere ulike språk i den klassiske perioden.
Under den spanske koloniseringa av Mellom-Amerika blei alle indianske språk undertrykka av spansk, som blei det nye prestisjespråket. Bruken av mayaspråk i mange områder i samfunnet, som administrasjon, religion og litteratur, tok slutt. Mayaområdet var likevel mer motstandsdyktig mot påvirkning utafra enn andre områder,Det siste selvstendige mayiske kongedømmet (Tayasal) blei ikke erobra før i 1697, rundt 170 år etter at de første conquistadorene kom til Amerika. I kolonitida og i den postkoloniale perioden fant det også sted enkelte opprør av mayaene mot spanjolene, blant annet et i Yucatán som tok slutt på begynnelsen av 1900-tallet. og det er kanskje grunnen til at mange mayasamfunn fremdeles har en stor andel enspråklige talere. Mayaområdet er likevel dominert av spansk. Flere mayaspråk er utdødd eller trua, mens andre lever i beste velgående, med talere i alle aldersgrupper som bruker dem som førstespråk i alle samfunnsområder.Grenoble og Whaley (1998) beskriver situasjonen slik: «Mayiske språk har vanligvis flere hundre tusen brukere, og flertallet av mayaene har et mayisk språk som førstespråk. Hovedmålet til de mayiske samfunna er ikke å revitalisere språket sitt, men å bremse den raske spredninga av spansk... [istedenfor å være] på slutten av en språkskifteprosess, [befinner mayiske språk seg] i begynnelsen.» (Grenoble og Whaley 1998:xi–xii)
Etter hvert som arkeologene gjorde framskritt i mayaområdet på 1900-tallet og nasjonalistiske og rasestolthetsholdninger spredte seg, begynte mayatalende folk å utvikle en felles identitet som mayaer, etterkommerne av den mektige mayasivilisasjonen.Choi (2002)
Ordet «maya» stammer sannsynligvis fra den postklassiske yukatanske byen Mayapan; den snevrere betydninga som ordet hadde i førkolonial og kolonial tid, viser at det oppsto i en bestemt region på Yucatánhalvøya. Dagens videre betydning av ordet brukes for både språklige, etniske og kulturelle forhold. De fleste mayaer identifiserer seg først og fremst med en bestemt etnisk gruppe, f.eks. som «yukataner» eller «quiché», men de er også klar over at disse etniske gruppene har en felles mayisk avstamning.
Språket har vært fundamentalt når man har skullet trekke grensene for dette slektskapet.Fabri (2003: s. 61. n1) skriver: «Betegnelsen maya er problematisk fordi mayiske folk ikke har en homogen identitet. Maya har isteden blitt en strategi for selvrepresentasjon for mayabevegelsene og tilhengerne deres. Academia de Lenguas Mayas de Guatemala (ALMG) har registrert tjueen forskjellige mayiske språk» Enhetsfølelsen har ført til krav om at språk som er så nært beslekta at de lett kunne blitt regna som dialekter av det samme språket, skal regnes som egne språk. Begrepet «dialekt» blei imidlertid tidligere brukt med rasistisk undertone, for å skape et skille mellom amerindiske «dialekter» og europeiske «språk». Dette er også en grunn til at man i de seinere åra har foretrukket å regne de språklige variantene som snakkes av ulike etniske grupper, som separate språk.Se Suárez (1983) kapittel 2 for en gjennomgang av bruken og betydningene av orda «dialekt» og «språk» i Mesoamerika.
I Guatemala blir oppgaver som standardisering av ortografier for mayiske språk tatt hånd om av Academia de Lenguas Mayas de Guatemala (ALMG, Guatemalas akademi for mayiske språk), som blei oppretta av mayiske organisasjoner i 1986. Etter fredsavtalen i 1996 har akademiet fått stadig større anerkjennelse som den offisielle regulatoren av mayiske språk både blant forskere og mayafolk selv.
Slektskap og klassifisering
Den mayiske språkfamilien har ikke vist noen sikre tegn til slektskap med andre språkfamilier. Likheter med andre språk i Mesoamerika forstås som å være et resultat av sammenblanding av språklige trekk med tilgrensende språk og ikke av en felles avstamning. Mesoamerika har vist seg å være en såkalt språkbunt.Campbell, Kaufman og Smith-Stark (1986)
Mange forskere har forsøkt å koble den mayiske familien med andre språkfamilier eller isolater, men ingen av forslaga har fått brei støtte blant lingvistene. Noen eksempler er forsøk på å koble mayisk til chipaya-uru, mapudungun, lenca, purépecha og huave. Mayisk har også blitt tatt med i flere hypoteser om hokanspråk og penutianske språk. Lingvisten Joseph Greenberg inkluderte mayisk i sin svært kontroversielle hypotese om amerindiske språk, som har blitt avvist av de fleste historiske lingvister.
Ifølge Lyle Campbell, en ekspert på mayiske språk, er det mest lovende forslaget «makromaya-hypotesen», som peker på fellestrekk mellom mayisk, mixe-zoquenaske språk og totonakisk, men ytterligere forskning er nødvendig for å støtte opp under eller avvise denne hypotesen.
Underinndelinger Den mayiske språkfamilien er svært godt dokumentert, og dens interne genetiske klassifisering er vidt akseptert og etablert, med unntak av enkelte mindre uoppklarte forskjeller.
Det er fortsatt uenighet om plasseringa til cholansk og kanjobalansk. Noen forskere tror disse danner en separat vestlig greinFor eksempel Campbell og Kaufman (1985). (som i diagrammet nedafor), mens andre ikke støtter forslaget om et nært slektskap mellom disse to undergruppene og klassifiserer dem som to forskjellige greiner som stammer direkte fra urspråket.Robertson (1977) En alternativ klassifisering som er foreslått, grupperer den huastekanske greina som en utløper fra den cholansk-tzeltalanske greina, og ikke som en egen grein som stammer direkte fra urmaya.Robertson og Houston (2003)Houston et al. (2000)
center|710px|Slektstre for mayiske språk
Geografi og utbredelse
left|thumb|300px|Kart over områdene hvor det snakkes mayiske språk. Skriftstørrelsen indikerer de innbyrdes størrelsene på befolkningene (over 500 000 brukere, 100 000–500 000 brukere, 10 000–100 000 brukere og under 10 000 brukere).
Den huastekanske greina Huastekisk (tenek) snakkes i de meksikanske delstatene Veracruz og San Luis Potosí av rundt 122 000 mennesker. Det er det av de mayiske språka som skiller seg mest fra de andre. Chicomuselsk var et språk som var beslekta med huastekisk og blei snakka i Chiapas. Språket døde ut en gang før 1982.Campbell and Canger (1978).
Den yukatekanske greina