Etruskerne var et kulturfolk i antikkens Italia og Korsika fra 700-tallet f.Kr. De holdt til i Etruria (det nåværende Toscana og det nordlige Latium). Roma var i starten så påvirket av etruskere at fastlandsgrekerne i lang tid var usikre på om Roma var en gresk eller etruskisk by.Anthony Pereira: Rome (s. 67), forlaget B.T. Batsford Ltd, London 1974, ISBN 0-7134-2813-9 Etruskernes kultur fikk med Romerrikets utbredelse stor innflytelse på ettertiden. Antikkens romere kalte dem etrusci eller tusci,I henhold til Félix Gaffiots Dictionnaire Illustré Latin Français ble tusci benyttet av et flertall av forfatterne under den romerske republikken: Titus Livius, Cicero, Flaccus og andre. Et antall beslektete ord ble utviklet: Tuscia, Tusculanensis, etc. Dette var opplagt de mest benyttede ord for alt tilknyttet etruskerne. Etrusci og Etrūria ble benyttet mindre ofte, hovedsakelig av Cicero og Flaccus, og uten beslektete ord. Ifølge Online Etymological Dictionary dateres den engelske bruken av «etruskisk» fra 1706. og dette romerske navnet er opprinnelsen til stedsnavnene Toscana og Etruria. Den attisk greske betegnelsen var Τυρρήνιοι (Tyrrhēnioi) hvorfra latin tok navnene tyrrhēni (etruskere), Tyrrhēnia (Etruria) og Tyrrhēnum mare (Tyrrenhavet eller Det tyrrenske hav, italiensk Mar Tirreno).Gaffiot Etruskerne selv kalte seg rasenna, en avledning av rasna eller raśna.Rasenna kommer fra Dionysios fra Halikarnassos, I.30.3. Det avledete formen, Rasna, er innskrift og omvendt. Emnet er dekket i Pallottino, side 133. Noen inskripsjoner som på cippus (pilarer) i Cortona har Raśna (uttales Rashna) som alternativ, slik det er beskrevet på Gabor Z. Bodroghys nettsted, The Palaeolinguistic Connection , under «Origins»
Etruskernes sivilisasjon regnes fra perioden til de tidligste etruskiske inskripsjonene, rundt 700 f.Kr., og fram til assimilasjonen inn i den romerske republikk på slutten av 300-tallet f.Kr.Rix, Helmut (2008): «Etruscan» i: The Ancient Languages of Europe, red. Roger D. Woodard, Cambridge University Press, s. 141-164. Etruskisk sivilisasjon ble på 600-tallet f.Kr. sterkt påvirket av greske handelsmenn og greske naboer i Magna Græcia.
Innledning thumb|left|Den etruskiske sivilisasjon og de tolv byers forbund, Dodecapoli. Folkegruppen snakket et ikke-indoeuropeisk språk som er gått tapt, selv om det kjennes fra mer enn inskripsjoner.Etruskiske innskrifter Genetiske studier de senere årene støtter Herodots versjon om at etruskerne kom fra Lydia i Lilleasia.Cristiano Vernesi et al: The Etruscans: A Population-Genetic Study, The American Journal of Human Genetics, 2004 April; 74(4): 694–704, som finnes på nett, i the PubMed Central site. Det er blitt avdekket at befolkningen på steder i Toscana som er kjent for sin etruskiske historie har en høy forekomst av et bestemt gen som ellers bare finnes hos befolkningen i Anatolia i det nåværende Tyrkia. Videre støttes teorien av tilsvarende genetiske funn hos kveg fra Toscana, som viser seg å ha et mitokondrielt DNA som bare finnes hos kveg i Midtøsten.M. Pellecchia et al: The mystery of Etruscan origins: novel clues from Bos taurus mitochondrial DNA, Proceedings of the Royal Society, februar 2007: i the PubMed Central site.
Etruskerne anla en rekke bystater,Kart: The Mysteriousetruscans.com. Emnet er dekket i Freeman, sidene 562-565. Forbundet i nordlige Italia er nevnt hos Titus Livius, Bok V, Seksjon 33. Passasjen identifiserer også Raetii som en levning av de 12 byene «bortenfor Appenninene». Etruskerne i Campania (sørlige Italia) er nevnt (blant andre kilder) av Polybios (II.17). Hele emnet med fullstendige antikke kilder i fotnoter av George Dennis i hans introduksjon. I LacusCurtius-avskriften er referansene i Dennis' fotnoter knyttet til tekstene på engelsk eller latin; leseren kan også finne engelsk av noen av dem på WikiSource eller andre nettsteder på Internett. Ettersom arbeidet allerede har blitt gjort av Dennis og Thayer, blir det ikke gjentatt her. spesielt kjent er Tarquinia, Arezzo, Perugia, Vetulonia, Populonia, Pisa, Fiesole og Volterra. Etruskiske byer organiserte seg i Dodecapolis, de tolv byers forbund.
Roma lå like inntil etruskisk område, siden Tiberen markerte grensen mellom de to folkeslagene. Tiberen som romernes grense mot EtruriaMichael M. Sage: The Republican Roman Army - Tiberen som romernes grense mot Etruria I sin første tid ble romerne styrt av en rekke etruskiske konger, og ifølge Strabo var den romerske fasces opprinnelig et etruskisk maktsymbol.Fasces thumb|right|En etruskisk musiker. Fra en grav i Tarquinia. Villanovakulturen ble på 600-tallet f.Kr. påvirket av greske handelsmenn og greske naboer under ekspansjonen fra Magna Græcia, med anleggelsen av greske kolonier som Syrakus og Cumae i Sør-Italia. I nord hadde etruskerne etablert seg ved villanovaenes gamle senter Bologna, og brutt igjennom til Podalen, grunnlagt byen Marzabotto, og satt opp handelsstasjoner på adriaterhavskysten i Rimini for handel med Istria. Etruskerne var splittet mellom sin beundring for gresk kultur, og frykt for grekernes hensikter. Mens de hadde et godt forhold til fastlandsgrekerne, var forholdet til Magna Græcia anspent med tidvis voldelige sammenstøt.Anthony Pereira: Rome (s. 65-66), forlaget B.T. Batsford Ltd, London 1974, ISBN 0-7134-2813-9
Forhistorie Se hovedartikkel, Villanovakulturen Villanovakulturen var en jernalderkultur i sentrale og nordlige Italia, som markerte seg med kremasjonsgraver, og varte fra rundt 1100 f.Kr. til rundt 700 f.Kr. da etruskerne kom østfra.John Hooper: «The enigma of Italy's ancient Etruscans is finally unravelled», The Guardian Fra rundt 550 f.Kr. skjedde store endringer med Po-sletten, som tidligere inneholdt skoger og våtmark, plaget av stadig flom. Drenering, regulering og vanningskanaler ble anlagt, og skogene avløst av jordbruksland. Fjellene i Etruria er Appenninerhalvøyas eneste område med noen større mineralrikdom, og ble utnyttet både i bronse- og jernalderen. Tilgangen på ved muliggjorde en høy produksjon av metaller, der en britisk forsker anslår at det årlig ble drevet ut og smeltet 10– tonn malm på Elba og fastlandet over en periode på 400 år (beregnet ut fra mengden slagg).
Etruskernes velstand var basert på området kalt Colline Metalliferi (= metallbærende åser), der det fantes rike årer med sølvholdig bly, kobber og tinn. Det pussige er at mens dette området lå i nord, i Etruria, lå etruskernes tre viktigste byer i sør - Tarquinii, Vulci og Caere. Tarquinii vokste til en storby med over innbyggere, og ble etruskernes handelsmessige sentrum.Anthony Pereira: Rome (s. 79) Med flere jernredskaper ble jordbruket etter hvert effektivisert, og Po-sletten ble etter hvert Italias kornkammer. Åsene rundt lå til rette for husdyrhold og etter hvert vindyrking, og ga etruskerne rikt tilfang på topper der en kunne anlegge byer. thumb|300px|Det vestlige Middelhavet år 509 f.Kr., preget av tre stormakter: Etruskerne, grekerne og karthagerne, foruten den kommende stormakt Roma. Etruskerne utgjorde et sterkt lagdelt samfunn, noe som ses av en kalender til hjelp for prestenes tolkning av fenomenet torden. Årets tolv måneder har nyttår plassert i juni, og samfunnet er delt mellom «mektige menn», allmuen, kvinner og tjenerklassen som skiftevis stifter opprør og rammes av pest. Det omtales en konge, krig, sykdom og ulike typer vær.Jean Turfa: The Etruscan brontoscopic calendar]</ref> Denne kalenderen fra rundt 700-tallet f.Kr. kom i omløp igjen da Ciceros venn Publius Nigidius Figulus (ca 98–45 f.Kr.)<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Figulus,_Publius_Nigidius Nigidius Figulus, 1911 Encyclopedia Britannica som var av etruskisk avstamning, oversatte denne eldgamle etruskiske teksten til latin, så hans romerske samtidige kunne studere den.«A Comet Shall Shine Forth.» Expedition Magazine 61, no. 1 (May, 2019) May 19, 2025. Eksempler på tolkning av tordenvær: 7. juni – Tordner det da, vil sykdom ramme, men få skal dø. 9. juni – Tordner det da, vil husdyr gå tapt til angrep fra ulver. 5. august – Tordner det da, betyr det at kvinner skal vise seg som de klokeste. 19. august – Tordner det da, vil kvinner og tjenerklassen våge seg på å begå drap. 26. august – Tordner det da, kan det bli krig.Jean Turfa: The Etruscan brontoscopic calendar]</ref>
Historie Se hovedartikkel, Etruskernes historieMange etruskiske konger kjennes ved navn, men deres regimer ligger i historiens mørke, selv om etruskiske tradisjoner - byplanlegging og religiøse skikker - holdt seg levende blant romerne. Skriftlige kilder til etruskernes historie stammer fra greske og romerske forfattere. Selv om mer enn ti tusen inskripsjoner på etruskisk er bevart,Etruskiske innskrifter der det hovedsakelig trekkes ut informasjon av sosiologisk art, har etruskerne selv ikke etterlatt seg noen skriftlig historie.
Det er likevel nokså klart at litteraturen deres har vært ganske omfattende. CensorinusCensoriunus' verker omtaler Etrurias annaler, og i den sene romerske republikk og det tidligere keiserdømmet sendte romersk overklasse sine sønner på etruskisk skole som et ledd i utdannelsen. Den må ha omfattet disciplina etrusca (spådomskunst og kunnskap om varsler), men såpass også av Etrurias historie var bevart i skriftlig form til langt inn i keiserdømmets tid, at keiser Claudius kunne skrive et verk på tyve bind (skriftruller) om den.Etruskerne i Romerriket
Den etruskiske sivilisasjon blomstret og ekspanderte både sørover og nordover i sin vekstperiode. Gruvedrift og handel med metall, spesielt kobber og jern, skaffet rikdom og innflytelse på Appenninerhalvøya og Middelhavetvestlige deler. Kvinner gikk i plissert tunika, menn i en kort tunika, om vinteren supplert med en varm kappe kalt tebennos, som minnet om romernes toga. Opprinnelig hadde etruskerne langt hår og skjegg, men rundt 500 f.Kr. tok mennene til å klippe håret kort og gå glattbarbert. Også kvinnene gikk over til kort hår med krøllet pannelugg. Veggmalerier i gravkamrene deres gjenspeiler livsglede og et likestilt samvær mellom kjønnene, muntre gjestebud og underholdning med fløytespillere. Aristoteles skrev foraktelig om etruskerne at de «fører krig, knar deig og pryler slavene sine akkompagnert av fløyter».Mennesket gennem årtusinder (s. 90), Leo Hjortsøs oversettelse av Epic of Man, Kongressbiblioteket 62-20151 Etruskisk samfunn var sterkt lagdelt, og kjøpmenn, arbeidere og slaver var låst i sine klasser, motsatt Hellas og Romerriket der frigitte slaver kunne gjøre karriere.Mennesket gennem årtusinder (s. 89)
Fra grekerne overtok etruskerne skikken med idrettsleker ved begravelser.Menneskets saga (s. 108), Det Bestes forlag, 1974, ISBN 82-7010-027-7 Etruskerne gledet seg også over klovner og leken truia, der ryttere på galopperende hester forsøkte å finne vei gjennom labyrinter. De arrangerte boksekamper, bryting, stavsprang og veddeløp. Men lekene deres ved begravelser var langt dystrere enn hos grekerne. De arrangerte tvekamp mellom slaver, eller mellom en kamphund og en mann bevæpnet med en kølle, men med en sekk over hodet. Disse gravritualene overtok romerne og videreutviklet dem til de uhyggelige gladiatorkampene.Mennesket gennem årtusinder (s. 90-91) Etruskerne mente også at avdøde ville trenge en reserve av menneskeblod for å sikre sin fortsatte eksistens i det hinsidige. Det er uvisst om det utelukkende var slaver som ble ofret i slike sammenhenger. Også denne praksisen overtok romerne, men erstattet kjapt menneskeblodet med blod fra offerdyr.Anthony Pereira: Rome (s. 69-70), forlaget B.T. Batsford Ltd, London 1974, ISBN 0-7134-2813-9
Etruskiske interesser kolliderte med grekernes, særlig fra 500-tallet f.Kr. da greske kolonier ble dannet på sørkysten av Frankrike, Catalonia i Spania og på Korsika. Det fikk etruskerne til å gå i allianse med karthagerne.