Eriksson er en svensk dramafilm fra 1969 regissert og skrevet av Allan Edwall (hans regidebut). Edwall spiller selv hovedrollen. Filmen er basert på et radioskuespill skrevet av Allan Edwall.
Handlingen I prologen Männens rättsförening intervjues skilte menn som demonstrerer på Götaplatsen i Göteborg den 1. mai 1968. De vender seg mot ulike former for juridisk, økonomisk og sosial diskriminering som de anser seg for å være utsatte for gjennom gjeldende skilsmisselovgivning. Eriksson i hovedfilmen er en skilt verkstedsarbeider uten intellektuelle interesser. Han lever alene i et lytt, falleferdig og rivingsklart hus, der naboenes intime handlinger lett kan høres gjennom veggene. Skilsmissen har for Erikssons del innebåret en sosial katastrofe. Han er avskåret fra menneskelig kontakt og lever som en fremmed i samfunnet. Han fordriver tiden med film, TV, bowling og besøk på kroen. Tilfeldige møter med kvinner leder bare til misforståelse og aggresjon. Hustruen har erstattet ham med en av hans arbeidskamerater, hvis bil Eriksson regelmessig lager riper i som en anonym hevn. Politisk og sosialt ubevist fører Erikssons ydmykelser og isolering til et populistisk vredesutbrudd mot sedelighetsnedbrytende ukepresse, sex, snusk, barsellønn, barnbidrag og raggere. To ganger i måneden har han rett til å omgås en helg med sin sønn fra det oppløste ekteskapet, men til tross for at han anstrenger seg på å spille en god far ligger kontakten med gutten på overflaten. Eriksson klarer ikke å forandrer sine vaner. Under vandringen på byen treffer Eriksson sin navnebror, legen Alexander Eriksson. Han er et helt forsteinet menneske – et monster – som har fylt hjernen sin med vitenskapelige kuriositeter og rekvirert sin utlandske selskapsdame Agnès på en blankett fra en flyktningleir. Alexander hevder at mennesket er likt et dyr som eter seg selv for å stille sin sult. Det dør av sin vilje til å overleve. Alexander og Eriksson opptrer som fremmede for seg selv og for hverandre. Bare den handikappede Agnès synes å ha bevart sin evne til å kjenne angst overfor en total isolering i livet.
Om filmen Eriksson betraktes som Allan Edwalls debutfilm. Manuskriptet baserte seg på et radiostykke, Hjälparen, som Edwall skrev etter sin egen skilsmisse ett par år tidigere. Filmen ble tatt opp på 16 mm smalfilm som siden ble kopiert til 35 mm normalfilm. Med unntagelse av prologen fra Göteborg ble den hovedsakelig spilt inn på Söder i Stockholm fra begynnelsen av april til begynnelsen av juni 1968. For å markere Erikssons fremmedgjøring ble dialogen lagt på usynkront utenom i scenene med sønnen. I en scene på Skurubron utenenfor Stockholm lot Edwall Agnès (Taki Claesson) i sin opptreden assosiere med den norske kunstneren Edvard Munchs (1863–1944) kjente maleri Skrik (1893, Nasjonalgalleriet, Oslo).
Rolleliste Skuespillere Roller Allan Edwall Eriksson, verkstedsarbeider Björn Gustafson Alexander Eriksson Inge Edsholt Aina, arbeiderens ekskone Gunnel Sporr kvinne fra Norrländ Jerker Edsholt Leif, paret Erikssons sønn Taki Claesson Agnès, Alexanders forlovede Sten Ardenstam farbror Sten, Ainas nye venn Anna Lindkvist datter av Norrländkvinnen Hans Bendrik en gjest på kro Margareta Bergman nabofruen i trappen Tommy Nilsson hennes sønn Torsten Wahlund naboen Stene, elskeren Barbro Larsson elskerinnen Birgitta Bergman intervjuende reporter i Göteborg
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Filmer fra 1969 Kategori:Svenske dramafilmer Kategori:Filmer basert på skuespill Kategori:Svenskspråklige filmer Kategori:Sort-hvitt-filmer