thumb|250px|right|«Venus fra Milo», klassisk kvinneskulptur, utstilt i Louvre Kunsthistorie er et akademisk studium av kunstobjekter i deres historiske utvikling og stilistiske sammenheng (sjangre, formgivning, format og utseende«Art History» . WordNet Search - 3.0, princeton.edu). I tillegg er kunsthistorie generelt forskningen på kunstnere og deres kulturelle og sosiale bidrag til samfunnet. Kunsthistorie kan defineres som utviklingen innen de forskjellige former for kunst fra oldtiden til i dag. Med forskjellige former for kunst menes tradisjonelt maleri, arkitektur og skulptur, men det er også vanlig å inkludere fotografi, design og andre uttrykksformer. Faget kunsthistorie omfatter også kulturminnevern og byplanlegging. Studiet av kunsthistorie inngår også som del av andre fag, spesielt arkeologi.
Som begrep består kunsthistorie (som også er kunstens historie) av flere metoder i studiet av visuelle kunstobjekter som strekker seg vidt til en rekke disipliner som overlapper blant annet kunstkritikk og kunstteori. Ernst Gombrich sa en gang at «feltet kunsthistorie er som Cæsars Gallia: delt i tre deler og bebodd av tre ulike, skjønt ikke nødvendigvis fiendtlige, stammer; (i) kunstskjønnerneGombrich benytter begrepet connoisseurs., (ii) kritikerne og (iii) de akademiske kunsthistorikerne».Gombrich, Ernst (1996): The Essential Gombrich, side 7. London: Phaidon Press
Rent faglig må det skilles mellom kunsthistorie og henholdsvis kunstkritikk, som går ut på å vurdere den kunstneriske kvaliteten til enkeltverker i forhold til andre, stilmessig sammenlignbare verker, og kunstteori, som er et studium av kunstens grunnleggende vesen. En gren av kunstteorien er estetikken, som blant annet går ut på undersøke det opphøyde eller sublime i kunsten og finne ut hva skjønnhetens kjerne består i. Teknisk sett er kunsthistorie ikke noe av dette, ettersom kunsthistorikere benytter historiske metoder for å finne svar på spørsmålene «Hvorfor skapte kunstneren dette verket?» «Hvem var oppdragsgiveren?» «Hvem var kunstnerens læremester(e)?» «Hvem var publikummet?» «Hvem var kunstnerens disipler?» «Hvilke historiske krefter bidro til å forme kunstnerens samlede verker?» Og «hvordan påvirket henholdsvis kunstneren og kunstverket den kunstneriske, politiske og/eller samfunnsmessige utviklingen?» Det er imidlertid tvilsomt om slike spørsmål kan besvares på tilfredsstillende vis uten at man samtidig tar hensyn til grunnleggende spørsmål knyttet til selve kunstens natur. I nyere tid har det fra akademisk holdSe 'Art History versus Aesthetics', ed. James Elkins (New York: Routledge, 2006) blitt fremholdt at det faglige skillet som pr. i dag finnes mellom kunsthistorien og kunstfilosofien, eller estetikken, ofte står i veien for en slik bred tilnærming til kunsten.
Definisjon Kunsthistorie er en relativ ny akademisk virksomhet som begynte på 1800-tallet.Mansfield, Elizabeth: Art History and Its Institutions: Foundations of a Discipline. Routledge, London 2002 Mens eksempelvis politikk, litteratur og vitenskap i analyser av historiske retninger drar fordel av klarheten og flyttbarheten i det skrevne ord, må kunsthistorikere være avhengig av formelle analyser, ikonologi, semiotikk (strukturalisme, poststrukturalisme, og dekonstruksjon), psykoanalyse og ikonografiAdams, Laurie: The Methodologies of Art: An Introduction. Perseus, 1999; foruten også primærkilder og reproduksjoner av kunstverk som et springbrett for diskusjon og forskning.Carrier, David: Principles of Art History Writing. Penn State Press, 1991 Utviklingen i fotografisk reproduksjon og trykkeriteknikker etter den andre verdenskrig har økt tilgjengeligheten av nøyaktige reproduksjoner av kunstverk, men verdsettelsen og studiet av visuell kunst har vært et forskningsområde for mange i siste tusen år. Definisjonen av kunsthistorie reflekterer dikotomien (todelingen) innenfor kunsten; det vil si kunst som historie og i en antropologisk sammenheng; og kunst som en studie i former (systemer og metoder).
Studiet av visuelle kunstarter kan bli tilnærmet via en rekke brede kategorier innenfor kontekstualisme og formalisme.Shiff, Richard & Nelson, Robert S.: Critical Terms for Art History. University Of Chicago Press; 2003. Side 413. Damme, Wilfried Van: Beauty in Context: Towards an Anthropological Approach in Aesthetics. (Philosophy of History and Culture). Brill, 1996. Side 143. De kan bli beskrevet som følgende:
Kontekstualisme Tilnærmingen hvor et kunstverk er undersøkt i sin tidssammenheng; med respekt for kunstverkets skaper og dennes motiver og imperativer; med hensyn til de ønsker og fordommer for kunstverkets patroner og sponsorer; med en komparativ analyse av temaer og tilnærminger til skaperens miljø, kollegaer og lærere; og med hensyn til religiøs ikonografi og tidsmessig symbolisme. I korthet, denne tilnærmingen undersøker kunstverket i konteksten innenfor den verden som kunstverket ble skapt i.
Formalisme Tilnærmingen hvor et kunstverk er undersøkt gjennom en analyse av dens form; det er skaperens bruk av linjer, former, farger, tekstur, og komposisjon. Denne tilnærmingen undersøker hvordan kunstneren benytter et todimensjonalt billedflate (eller tre dimensjoner ved skulptur og arkitektonisk rom) for å skape sitt verk. En formell analyse kan videre beskrive kunsten som representativ (figurativ) eller ikke-representativ (ikkefigurativ); noe som besvarer spørsmålet om kunstneren etterligner et objekt eller bilde som finnes i naturen? Om så er de det representativt. Jo nærmere kunstverket streber etter perfekt etterligning jo mer realistisk er det. Om kunstverket legger mindre vekt på etterligning og mer på symbolisme, eller på en betydningsfull måte streber etter å fange naturens essens heller enn å imitere den direkte, jo mer abstrakt er kunstverket. Impresjonisme er et eksempel på en representativ stil som ikke er direkte etterlignende, men streber etter å skape et «inntrykk» av naturen. Selvfølgelig, realisme og abstraksjon eksisterer i et kontinuum (sammenhengende hele). Om kunstverket ikke er en figurativ representasjon av naturen, men et uttrykk for kunstnerens følelser, behov og lengsler, eller kunstnerens søken etter det ideelle i skjønnhet og form, er verket ikke figurativ eller et ekspresjonistisk verk.Stokstad, Marilyn: Art History's History. Englewood Cliffs, 2. utg. 2000
Historisk utvikling Antikkens verden
Det tidligste bevarte skrift om kunst som kan bli klassifisert som kunsthistorie er ordskifte i Plinius den eldres Naturalis Historia, et verk som hovedsakelig var en encyklopedi over vitenskapene, men som også omtalte utviklingen av gresk skulptur og maleri. Fra Naturalis Historia er det mulig å spore tankene til Xenokrates av Sikyon, en skulptør fra antikkens Hellas som kan karakteriseres til verdens første kjente kunsthistoriker. Som et resultat av Plinius’ verk, som var uforholdsmessig innflytelsesrik med vedrørende kunsten fra renessansen og framover, særlig de områdene som beskrev teknikker som ble benyttet av kunstmaleren Apelles. Tilsvarende, skjønt uavhengig, skjedde en utvikling på 500-tallets Kina hvor en kanon av verdige kunstnere ble etablert av forfattere i den lærde samfunnsklasse (som ved å være kyndige i kalligrafi var kunstnere i egen rett), og De seks prinsipper for kinesisk maleri ble formulert av Xie He, en skribent, kritiker og kunsthistoriker på 500-tallet.
Begynnelsen på en moderne kunsthistorie thumb|Giorgio Vasari, «Selvportrett», ca. 1567 thumb|«Portrett av Johann Joachim Winckelmann», av Anton von Maron, 1768. Mens personlig minne og mening av og om kunst har lenge blitt skrevet og lest, se Lorenzo Ghiberti som det beste tidlige eksempel, var det Giorgio Vasari (1511 – 1574), en maler, skulptør og forfatter fra Toscana, som skrev den innflytelsesrike boken Malernes liv, den som førte an og åpnet en ny dør for kunsthistorien med sin vektlegging på kunstens framgang og utvikling, en milepæl for dette feltet. Han ga både en personlig som en historisk redegjørelse, og skrev biografier over de individuelle italienske kunstnerne, mange som var hans samtidige og personlige venner. Den mest berømte av disse var Michelangelo, og Vasaris utlegning er opplysende, skjønt partisk til tider.
Vasaris oppfatninger om kunst holdt stand fram til 1700-tallet da det ble rettet kritikk mot hans særegne stil som gjorde historien personlig. Lærde som Johann Joachim Winckelmann (1717–1768) kritiserte Vasaris «kult» av kunstnerisk personlighet, og argumenterte at den virkelige vektleggingen ved studiet av kunst tilhørte meningene til den kyndige tilskuer og ikke det unike synsvinkelen til den karismatiske kunstneren. Winckelmanns skriv ble således begynnelsen på kunstkritikken som eget fag eller område.
Winckelmann ble berømt for sin kritikk av de kunstneriske uttrykkene til barokkens og rokokkoens former og voldsomme uttrykk, og ble deretter medvirkende i å reformere kunstsmaken til fordel for den mer edruelige og besindige nyklassisismen, og som sådan en tilbakevending til elementær renessansetenking.
Jacob Burckhardt (1818–1897), en av grunnleggerne av kunsthistorie, anmerket at Winckelmann var «den første til å skille mellom periodene i antikkens kunst og til forbinde stilens historie med en verdenshistorie». Bemerkelsesverdig har kunsthistorien fra Winckelmann og fram til begynnelsen av 1900-tallet var dominert av tyskspråklige akademikere.
Den kritiske tradisjon Winckelmanns arbeid førte kunsthistorien inn i en filosofisk diskurs i tysk kultur. Winckelmann ble lest ivrig lest av Goethe og Schiller, og begge begynte å skrive om kunsthistorie, og Winckelmanns framstilling av skulpturgruppen «Laokoon» førte til et svar fra Lessing. Framkomsten av kunst som et betydelig emne for filosofisk spekulasjon ble videre sementert av Immanuel Kants Kritikk av omdømmekraften (Kritik der Urteilskraft) i 1790, og ble ytterligere preget av Hegels Forelesning om estetikken (Vorlesungen über die Ästhetik). Hegels filosofi tjente direkte som inspirasjon for Karl Schnaases arbeid og hans Nederlandske brev (Niederländische Briefe) etablerte det teoretiske grunnlaget for kunsthistorien som en selvstendig fagdisiplin. Schnaases Den bildende kunstens historie (Geschichte der bildenden Künste) var en av de første historiske undersøkelser av kunsthistorien fra antikken til renessansen, og lettet undervisningen av kunsthistorie i tyskspråklige universitet. Schnaases undersøkelse ble utgitt samtidig med et tilsvarende verk av Franz Theodor Kugler.
Wölfflin Den meget anerkjenne Heinrich Wölfflin (1864–1945), som studerte under Jacob Burckhardt i Basel, kan karakteriseres som far til den moderne kunsthistorie. Wölfflin gjorde de første formelle feltanalyser og introduserte en vitenskapelig tilnærming til kunsthistorie, basert på tre konsepter. For det første, han forsøkte å studere kunst ved hjelp av psykologi, delvis basert på arbeidet til Wilhelm Wundt, en av grunnleggerne av vitenskapelig psykologi. Et vesentlig, om enn anstrengt, vitenskapelig begrep var at det kunstneriske ideal av materiell samsvar, det vil si at kunst og arkitektur er gode om de ligner det menneskelig legeme. Eksempelvis, hus er gode om deres fasader ligner på ansikter. For det andre, han introduserte ideen om å studere kunst ved sammenligning. Således ved å sammenligne enkeltstående malerier med hverandre var man i stand til å gjøre karakteristiske stilskiller. Hans bok om renessansen og barokken utviklet denne ideen, og var den første som viste hvordan disse stilistiske periodene skilte seg fra hverandre. I kontrast til Giorgio Vasari var Wölfflin helt uinteressert i kunstnernes biografier. Faktisk foreslo han opprettelsen av «kunsthistorie uten navn». For det tredje, han studerte kunst basert på ideer om nasjonal enhet. Han var spesielt interessert i om det var en iboende «italienske» og en iboende «tysk» stil. Denne siste interessen ble mest artikulert i hans monografi over den tyske kunstneren Albrecht Dürer.