miniatyr|Kirkenes i brann under andre verdenskrig i oktober 1944. Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms pågikk mot slutten av andre verdenskrig fra oktober 1944 til mai 1945. Evakueringen og raseringen av Finnmark og Nord-Troms ble foretatt av de tyske okkupasjonsstyrkene under tilbaketoget fra Murmanskfronten. Dette skjedde på direkte ordre fra Adolf Hitler og ble iverksatt av generaloberst Lothar Rendulic.
De tyske styrkene tok i bruk den brente jords taktikk for å hindre den sovjetiske Røde armé i å dra nytte av ressursene dit de kom. Dette innebar at mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen i de norske områdene øst for Lyngenlinjen ble brent og ødelagt. Dette var et ledd i Operation Nordlicht der tyske styrker etter Den finske fortsettelseskrigen ble trukket ut av Finland, Finnmark og Troms til Lyngen. Skadene omfattet blant annet omkring bolighus, 180 fyr, 118 elektrisitetsverk og km telegrafledninger. Til sammen utgjorde dette omkring 30 % av alle materielle skader i Norge under krigen.
Sivilbefolkningen på nær ble tvangsflyttet sørover, men omkring mennesker gjemte seg bort til fjells og i utmark. Omkring 3000 mennesker gjemte seg i tunnelene ved Bjørnevatn gruver da kampene raste før den sovjetiske innmarsjen i Sør-Varanger. Gamle og syke ble plassert på institusjoner lenger sør i landet, og de fleste av disse kom aldri tilbake til hjemstedet. Evakueringen var først foreslått av en NS-politimann. Initiativet til evakuering kom fra reichskommissar Josef Terboven i diskusjon med Vidkun Quisling. Da Quisling-regjeringens frivillige evakuering mislykkes ble den gjennomført med tvang og tyske soldater.
Under frigjøringen av Finnmark falt 611 sovjetiske offiserer og soldater på norsk side av grensen. En liten norsk styrke (280 mann i 2. Bergkompani) kom 10. november fra Skottland til Finnmark. Denne styrken var under sovjetisk kommando til februar 1945 og var den eneste norske styrken som deltok i frigjøringen. Ved nyttår kom også en del av den norske politistyrken fra Sverige og det ble rekruttert vernepliktig i landsdelen, til sammen var den norske styrken i Finnmark på 3000 mann våren 1945. Det var ingen regulære kamper mellom norske og tyske styrker, bare mindre tilfeldige sammenstøt med tyske patruljer.
Kort tid etter krigen satte Stortinget i gang et storstilt arbeid for å gjenreise bebyggelsen i Finnmark. Gjenreisingen var trolig den største og mest krevende jobben for Norge etter 1945.
I 1951 vedtok regjeringen Gerhardsen en plan for å kopiere tyskernes aksjon fra 1944 til 1945 og brenne ned og tvangsevakuere Finnmark i tilfelle krig med Sovjetunionen. Forsvarsminister Jens Christian Hauge ledet arbeidet med denne planen. Planen var en viktig del i den norske forsvarsstrategien under den kalde krigen, men ble først offentlig kjent i 2005.
Bakgrunn
miniatyr|Tysk infanterisoldat i Kirkenes 1941. Veiskiltet viser at det er 3881 kilometer til Berlin, hovedstad i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Det tyske angrepet på Norge begynte 9. april 1940, og total norsk kapitulasjon ble undertegnet i Trondheim 10. juni samme år. Okkupasjonen av landet varte til 8. mai 1945. miniatyr|Kartet viser den tyske hærens tilbaketrekning under Lapplandskrigen sommeren 1944 da tre tyske armékorps måtte gjøre retrett fra Finland til Norge. Tyskerne trakk seg i løpet av høsten tilbake til områdene sør og vest for Lyngen og ødela alt som lå øst for å hindre fienden å rykke fram.
Norge var offisielt nøytralt i krigen mellom Sovjet og Finland, men styrket Finnmark militært så mye som mulig i tilfelle en sovjetisk invasjon i Norge.Bull (1995) Den nye overvåkningstjenesten i Øst-Finnmark ble ledet av politimannen Jonas Lie, der arbeidet også etterretningsoffiseren Karl Marthinsen. Norge ville heller ikke gi militærhjelp til Finland. Finske styrker som krysset grensen inn i Norge ble avvæpnet og internert. Da tyske styrker invaderte Norge i 1940, ble Finnmark lite berørt av kampene som pågikk lenger sør i landet. Etter at norske styrker kapitulerte ble også den nordligste delen av landet besatt. Den norske grensevakten i Øst-Finnmark besto til 18. juni da Hitler ga ordre om at vaktholdet skulle overtas av SS.Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 1. Oslo: Aschehoug. Edvard Os var sjef for Varanger bataljon (grensevakten) under den tyske invasjonen i 1940 overga seg 25. juli 1940 som den siste norske offiseren.Skuta held så lenge ho knakar. Dag og Tid, 31. mars 2017, s.16-17. Edvard Os foreslo i 1939 å brenne ned og evakuere Pasvik og Varanger for å gjøre en sovjetisk invasjon mindre fristende. Forslaget ble avvist av forsvarsledelsen.
Norges eksilregjering i London inngikk likelydende jurisdiksjonsavtaler med Storbritannia, USA og Sovjetunionen om frigjøringen av Norge den 16. mai 1944.
Da de tyske styrkene invaderte Sovjetunionen fra Sør-Varanger sommeren 1941, kjørte de seg raskt fast ved elven Litsa, der frontlinjen ble liggende til høsten 1944. Den tyske lapplandsarméen ble sommer og høst 1944 presset stadig lenger vestover under kampene mot den sovjetiske Røde armé på Murmanskfronten, blant annet under Lapplandskrigen i Finland, og tre tyske armékorps måtte gjøre retrett inn i Norge.
Totalt var det en styrke på soldater, tusenvis av krigsfanger, kjøretøyer og hester som skulle ut av Finland og Russland. Tyskerne iverksatte brent jords taktikk i alle de områdene de trakk seg ut av under denne operasjonen, i Russland, Finland og Norge, for å hindre at de sovjetiske styrkene fikk tilgang til forsyninger.
Tysk militært nærvær i Finnmark og Troms Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 fikk Kirkenes rolle som forsyningshavn for tyske styrker på Murmanskfronten. Tyske styrker gikk til angrep Sovjetunionen gjennom Petsamo 29. juni 1941. Okkupasjonsmakten anla en rekke befestninger eller støttepunkter langs Finnmarskysten i tilfelle sovjetisk/alliert landgang. Kirkenes hadde en viktig strategisk rolle som forsyningsbase for den tyske hæren og som støttepunkt for fly og marine. I og rundt Kirkenes var det reist brakkeleirer med plass til store styrker og det var lagret 9–12 måneders forsyninger for opp mot 100.000 soldater. Mye av arbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger, samt noen arresterte norske lærere fra sommeren 1942. Tyske forsyninger kom i konvoi til Kirkenes og ble raskt angrepet av sovjetiske fly. Før framrykningen av de sovjetiske styrkene ble partisaner sluppet ut i fallskjerm for å rekognosere. Den 20. oktober ble partisanene Trygve Eriksen og Dagny Sibblund sluppet ut i fallskjerm fra et sovjetisk fly i nærheten av Vadsø for å forberede ankomsten til de sovjetiske troppene.
For å unngå å føre styrker og forsyninger den utsatte sjøveien, la okkupasjonsmakten mye arbeid ned i å få farbare veier også om vinteren. På Kvænangsfjellet, Sennalandet og Hatter ble det oppført snøtunneler av tre. Disse veiene var viktige ved retretten fra Finnmark og Finland i 1944.Petterson, Arvid: Hverdagen for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms 1944–1945. Ottar, hefte nr 202, utgitt 1994 i Tromsø. Snøtunnelen over Baddereidet i Kvænangen ble påbegynt sommeren 1942 og arbeidet ble utført av et hundretalls internerte lærere, noen jøder fra Troms og tyske desertører. På Kvænangsfjellet arbeidet det sommer og høst 1942 400 fanger fra Grini (blant andre Odd Nansen). Sammen med sovjetiske krigsfanger bygget de over 5 km snøtunnel på Kvænangsfjellet.
Bombing og andre krigshandlinger miniatyr|Tysk artilleringstilling ved Berlevåg miniatyr|Vadsø kirke gikk tapt 29. oktober 1944. En ny kirke i betong stod ferdig i 1958. Under hele krigen ble byer i det nordlige Finnmark utsatt for heftige, sovjetiske bombeangrep, og mot slutten av krigen i Norge ble landsdelen hardt rammet. Berlevåg med flyplass og tyske stillinger på fjellet ble bombet vinter og sommer 1944, private boliger ble også truffet. En del sivile forlot Berlevåg av frykt for nye angrep. Flyangrepene pågikk i tre år og ødela mesteparten av bebyggelsen i Kirkenes. Fra 1941 til oktober 1944 gikk flyalarmen 1 012 ganger og byen ble utsatt for 328 bombeangrep. Sovjetunionen ønsket å ramme tyske lagre og skipstrafikk for å hindre forsyninger å nå frem til fronten. Det ble til dels brukt brannbomber og fosforkuler i tillegg til sprengbomber. Noen av de hardeste angrepene skjedde 17. juni og 4. juli 1944. Den 4. juli 1944 ble vannledningen ødelagt og sterk vind spredte flammene. Etter dette var det vanskelig for sivilbefolkningen å bo i Kirkenes. Da de sovjetiske styrkene nærmet seg, ble mesteparten av den gjenstående bebyggelse sprengt eller brent.Lunde, Aage med bidrag av Povl Simonsen og Ørnulv Vorren: Sør-Varangers historie. Utgitt av Sør-Varanger kommune, 1979. Ujevn postgang og stadige sovjetiske angrep som skadet telenettet hemmet kommunikasjonen mellom Øst-Finnmark og landet ellers.Fjørtoft (1984), s. 18.Rødder (1990), s. 170.
Befolkningen i Øst-Finnmark bidro med etterretning til fordel for Sovjetunionen. Harry Jensen ble 30. desember 1941 dømt og henrettet for spionasje og skyssing av nordmenn over grensen. Senere ble Arne Mathias Pedersen, Håkon Einar Berg og Frans Osvald Wærriø henrettet for spionasje. Sovjetiske bombeangrep mot tyske anlegg og konvoier var trolig basert på etterretning fra nordmenn. Osvald Harjo ble arrestert av tyskerne, men greide å rømme og tok seg over grensen sammen med politimannen Harald Rygh, der ble begge arrestert mistenkt for å være dobbeltagent. Harjo slapp ut i 1955 ved statsminister Einar Gerhardsens besøk i Moskva.
I Alta ble det etablert en liten partisangruppe av ungkommunister, blant annet brødrene Hugo og Karl Knutsen. Gruppen hjalp blant annet rømte russiske krigsfanger. Fangene ble gjemt blant annet i skiferhytter og høysjåer eller i gammer i Storelvdalen og Sautso før de ble loset over grensen til Sverige. Et titalls krigsfanger ble hjulpet på denne måten. Det var ikke forbindelse med partisanene i Øst-Finnmark og de unngikk derfor å bli avslørt da gruppen i Øst-Finnmark ble oppdaget.
Sommeren og høsten 1940 rømte et titalls nordmenn fra Øst-Finnmark over grensen til Sovjetunionen, der noen av dem vervet seg som partisaner og agenter for Sovjetunionen. Fjørtoft oppgir at 43 nordmenn meldte seg til tjeneste for sovjetisk etterretning, 31 av disse kom fra Kiberg-området og 10 fra Sør-Varanger. Etterretningen fra norsk side gjorde Sovjetunionens hær mer forberedt på det tyske angrepet i juni 1941. I februar 1942 ble to nordmenn i sovjetisk tjeneste landsatt på Arnøy i Nord-Troms.Fjørtoft, Kjell: Dramaet på Arnøy. Oslo: Gyldendal, 1991.
Hans M. Hansen betjente etterretningsstasjonen MU i Nikkeby på Laukøya. Stasjonen overvåket skipstrafikken (slagskipet «Tirpitz»' bevegelser var av særlig interesse) i Kågsundet og var den eneste SIS-stasjonen i Nord-Troms.
«Tirpitz» og den tyske ishavsflåten hadde base i Kåfjorden ved Alta fra våren 1943. Allierte operasjoner forsøkte å uskadeliggjøre «Tirpitz». Agentene Knut Moe og Anton Arild i september sluppet i fallskjerm ved Alta og rapporterte om «Tirpitz» til London. Skipet ble bombet av britiske fly 15. september (de britiske flyene opererte fra sovjetiske flyplasser), og 16. oktober ble «Tirpitz» slept til Håkøya ved Tromsø.
Lapplandskrigen
Etter at Finland hadde undertegnet våpenhvileavtale med Sovjetunionen 4./5. september 1944, var den finske fortsettelseskrigen avsluttet. Et av vilkårene i avtalen var at Finland skulle sørge for at tyske styrker var ute av landet senest 15. september. Tyskerne igangsatte Operation Nordlicht («Operasjon Nordlys») og trakk seg tilbake helt til Lyngen i Troms. Etter finsk kapitulasjon og tysk tilbaketrekning fra Finland risikerte de tyske styrkene på Murmanskfronten å bli omringet. Den norske regjeringen hadde i 1943 inngått avtale med Storbritannia om sivil og militær administrasjon av Norge under frigjøringen. Våren 1944 ble det inngått en liknende avtale med Sovjetunionen.Krigens dagbok (1984), s. 425