Luhansk (ukrainsk: Луганськ, IFA: [lʊˈɦɑnʲsʲk], russisk: Lugansk (Луга́нск), [lʊˈɡansk]), fra 1935 til 1958 og fra 1970 til 1990 kalt Vorosjilovgrad, er en by i Donets-regionen i det østlige Ukraina.
Luhansk er Ukrainas 11. største by etter folketall. Per 1. januar 2022 hadde byen rundt 397 000 innbyggere. Hele byregionen har rundt 500 000 innbyggere.
Luhansk var administrasjonssenter i Luhansk oblast frem til pro-russiske militanter tok kontroll over byen i 2014 og erklærte opprettelsen av Folkerepublikken Lugansk. Ukraina regnet det som en russisk okkupasjon. I 2022 ble Luhansk oblast annektert av Russland, men dette er ikke anerkjent av verken Ukraina, EU eller FN.
Luhansk har en godt utviklet tungindustri, særlig innen produksjon av lokomotiver og annet jernbanemateriell, landbruksmaskiner samt reservedeler til biler og traktorer. Navn Det offisielle ukrainske navnet på byen er Luhansk (uttale: [ɫʊˈɦɑɲsʲk]), som er avledet av elvenavnet Luhan. Elvenavnet har flere mulige opphav, både fra ukrainsk og tyrkiske språk. Navnet kan komme av det ukrainske ordet luh, som betyr eng eller elveslette.
Fra 1935 til 1958 og fra 1970 til 1990, mens Ukraina var en del av Sovjetunionen, het byen Vorosjilovgrad, oppkalt etter kommunistlederen Kliment Vorosjilov. Grunnen til at byen midlertidig fikk tilbake navnet Luhansk, var et vedtak i presidiet i Det øverste sovjet i 1957, som sa at byer ikke kunne oppkalles etter levende personer. Da Vorosjilov døde, fikk byen på nytt navnet Vorosjilovgrad. Byen fikk tilbake navnet Luhansk i glasnosttiden.
Da byen var under tysk okkupasjon under andre verdenskrig, ble det gjort et forsøk på å introdusere et historisk navn, men okkupasjonen ble kortvarig.
Historie Kosakkperiode I Zaporizjzja sitsjtiden var det kosakk-vinterbosetninger i byens territorium, som senere kom til å vare hele året. Stedet tilhørte Kalmius palanka fra Zaporizjzja-lokalhæren. Kossakken Verhun overvintret ved Luhan-elven, hvor den moderne landsbyen Verhunka i Zjovtnevyj-distriktet nå befinner seg; Veselenka-eiendommen nær hvor Luhan-elven møter Donets, som nå er landsbyen Veselenka i Zjovtnevyj-distriktet; Tsjervonyj Jar («rød ravine») ved Donets er nå landsbyen Tsjervonyj Jar i Zjovtnevyj-distriktet; Kamianyj Brid («steinete vadested») er nå innenfor grensene til det moderne Kamianyj Brid-distriktet.
På begynnelsen av 1600-tallet var den venstre bredden av Donets innenfor det nåværende Donbas for det meste bebodd. Høyre bredde av Donets, innenfor grensene til de moderne Luhansk- og Donetsk-regionene, forble ubebodd som før. Årsaken til at høyre bredde var ubebodd var den aktive motstanden til Krim-khanatet med støtte fra Tyrkia. Unntaket var bare militære festninger bevoktet av militære garnisoner. Men de måtte også tåle angrep fra nomader mer enn én gang.
I motsetning til Krim-tatarene og Zaporizjzja-kosakkene, ble landene øst for Bakhmut avvist av tsarregjeringen for militære bosetninger for de innfødte på Balkan, som da ble ledet av Jovan Šević og Rajko Depreradović, og ble til Slovjanoserbia, med bosetninger som Kamyanyj Brid og Verhunka. I 1775 ble Zaporizjzja sitsj likvidert, som overførte disse landene til statlige institusjoner i det russiske imperiet.
Det russiske imperiet
miniatyr|Design av våpenskjoldet til byen Lugansk|venstre Byens historie går tilbake til 1795, da den britiske forretningsmannen Charles Gascoigne bygget en jernstøperifabrikk her. Det ble det første store metallurgiske foretaket sør i det russiske imperiet. Anlegget begynte å produsere i 1800, og ved produksjon av støpejern ble den den nyeste og, for første gang i Russland, ble koks bruk hert. Selskapet spesialiserte seg på produksjon av militære våpen og prosjektiler. Luhansk-våpen ble brukt i slaget ved Borodino og i Krimkrigen. I mellomkrigstiden ble det produsert jordbruksmaskiner, utstyr til møller, brennerier, sukkerfabrikker m.m. Luhansk Foundry startet gruveutdanning i Donbas. Anlegget kombinerte de beste kreftene til gruvespesialister, fungerte som et vitenskapelig senter i Donetsk-bassenget, der gruvekunst ble født og utviklet, og mange problemer innen gruvevitenskap og teknologi ble utviklet og praktisk talt løst. Forskere som Jevgraf Kovalevskyj, Lev Sjeviakov, Aleksandr Terpygorjev jobbet her som praktikanter. Den første av dem utførte den første vitenskapelige stratigrafiske og geologiske studien av Donetsbassenget.
På 1870- og 1880-tallet dukket det opp nye fabrikker i Luhansk. De største var den statseide patronfabrikken i Luhansk og damplokomotivfabrikken, hvis eier var den tyske industrimannen Gustav Hartmann. I 1898 var det mer enn 30 industribedrifter i Luhansk, i tillegg til mange små fabrikker og håndverksverksteder. På slutten av 1800-tallet ble Luhansk koblet til andre regioner med to jernbanelinjer: Luhansk-Debaltseve og Luhansk-Millerovo. Flere banker dukket opp i byen, den største var Azov-Don Bank,og flere biblioteker og kinoer opererte her. På begynnelsen av 1900-tallet dukker det opp en gruve- og handelsklubb, en bypark, osv. Byen ble til et industrisenter med flere grener. 58 bedrifter opererte her i 1898. Ifølge folketellingen fra 1897 bodde det 34 200 mennesker i byen, og på tampen av første verdenskrig, 68 500 innbyggere.
Den ukrainske revolusjonen
miniatyr|Britiske Mark V-stridsvogner i tjeneste med Don-hæren (1919) Som et arbeidersenter støttet Luhansk den sovjetiske regjeringen aktivt i 1917. Her ble rådet for arbeidernes representanter opprettet i begynnelsen av mars 1917. I august 1917 ble Kliment Vorosjilov valgt til formann for bydumaen. I 1919 og i begynnelsen av 1920 ble byen ansett som sentrum av Donetsk-fylke. Den ukrainske nasjonale regjeringen hadde nesten ingen kontroll over den (den nasjonale bevegelsen i Luhansk og Slovyanoserbskyj-distriktet manifesterte seg i opprettelsen av det ukrainske distriktsrådet, en avdeling som de frie kosakkene opererte under), de viktigste motstanderne av bolsjevikene her var Donkosakkene. I desember 1917 prøvde enhetene til Ataman Kaledin å stoppe aktivitetene til rådene, og okkuperte alle industrisentrene i Donbas. For å motarbeide kosakkene ble hovedkvarteret til den røde garde opprettet i Luhansk, ledet av Vorosjilov og Aleksander Parkhomenko. I slutten av desember ble Kaledin-troppene beseiret. I februar-mars 1918 var Luhansk en del av Donetsk-Kryvyj Rih sovjetrepublikk. Fra 28. april til 14. desember 1918 var byen under styre av den ukrainske staten Pavlo Skoropadskyj. Den 21. januar 1919 ble makten til den bolsjevikiske militærrevolusjonskomiteen proklamert i Luhansk. Men fra 4. mai til 24. desember 1919 var byen under Anton Denikins frivillige hærs myndighet. Etter nederlaget i januar 1920, ble sovjetmakten endelig etablert i Luhansk.
Sovjetunionen
miniatyr|venstre|Sovjetisk Luhansk lokomotivklasse СО Industri er fortsatt hovednæringsveien i byen. Luhansk fikk bystatus i 1882, og ble i sovjettiden utbygd til et industrisentrum.
På slutten av 1922 opplevde Luhansk damplokomotivanlegg økonomisk vekst. I 1922-1923 ble 49 damplokomotiver av «E»-serien bygget, og i løpet av de neste fem årene (1923-1927), enda 447 damplokomotiver i forskjellige varianter. I 1933 ble det rekonstruerte anlegget det største lokomotivbyggende foretaket i Europa. I 1921–1941 økte Luhansk-anleggne oppkalt etter Artjom, Jakubovskij, Rudij, Parkhomenka og andre foretak også kapasiteten. I juni 1938 ble Donetsk-regionen delt inn i Stalinsk og Voroshilovgrad-regionene, sistnevnte inkluderte fire byer og 28 distrikter. Fra januar 1939 bodde 1 837 000 mennesker i regionen, hvorav 65,8% var landlige, 34,2% var urbane. Regionen ble omdøpt samtidig med byen. Denne adminavdelingen er bevart til nå.
Holodomor
Den 31. august 1932 utstedte Luhansk en resolusjon fra Bykommunistpartiets byråd om at det ikke er tillatt å bruke brød til offentlige måltider i kantinene til kollektivgårder. Organisert av det kommunistiske totalitære regimet, påvirket Holodomor i 1932–1933 også arbeidere i alle industrigrener. På denne tida sendte den sørafrikanske ingeniøren Jerry Berman, som jobbet i Donetsk- og Luhansk-regionene, detaljerte vitnesbyrd om Holodomor til sine slektninger og venner (brevene hans er nå i Holodomor-museet). Flere ganger kunngjorde de sovjetiske myndighetene i Luhansk-regionen styrkingen av korninnkjøp, og anerkjente de eksisterende skalaene som «utilfredsstillende». Det finnes også dokumenter som bekrefter inndragning av mat med unntak av andre ting. Det var på denne tiden vanlig å leve sammen i store familier på ti eller flere, så mengden matprodukter på tvers av en familie var ofte stor, og alle disse kunne bli konfiskert. I tillegg til mat og klær ble det også tatt fat, skjeer og gafler. Bevis om tyveri av brød ble bevart i en av Luhansk-avisene. Forfatteren klager også over mangelen på løsninger på problemene med slik «hooliganisme»:
Den røde terroren
I Luhansk-regionen på 1930-tallet ble mer enn 30 000 mennesker skutt, dømt til lange fengselsstraffer, og forvist til avsidesliggende steder nord i Sovjetunionen, spesielt Sibir og Sentral-Asia. Toppen av undertrykkelsen kom i 1937–1938, da nesten 13 000 mennesker ble dømt.
Andre verdenskrig miniatyr|Sovjetiske tropper går inn i Vorosjilovgrad Krigen kom til Lugansk 17. juli 1942, og før kommunistiske myndigheter evakuerte utstyr fra industribedrifter til Sibir og Ural. Tyske og italienske tropper kom inn i byen nesten uten kamp. De nazistiske myndighetene ble møtt av lokalbefolkningen ganske likegyldig. De nye eierne av byen grunnla den ukrainskspråklige avisen Nove Zjyttja («Nytt liv»), agiterte lokalbefolkningen til å jobbe i Tyskland (de såkalte ostarbeiterne), sykehus ble restaurert på grunn av tyskernes frykt for epidemien, kirker jobbet fritt, osv. Jødespørsmålet ble aktivt diskutert i Nove Zjyttja, og generelt skilte det seg ikke mye fra NSDAP-linjen. Den 14. februar 1943 ble Vorosjilovgrad tatt tilbake av den røde armé. I løpet av denne perioden kan det ha vært en «Molodaya gvardia» («ung vokter»), en anti-nazistisk ungdomsundergrunnsorganisasjon som opererte i Sorokine (den gang Krasnodon) nær Luhansk. Noen detaljer om organisasjonens aktiviteter, så vel som dens eksistens i moderne historisk vitenskap, blir diskutert.
Under andre verdenskrig led Luhansk betydelig, spesielt under tilbaketrekningen sprengte tyskerne en rekke bygninger i sentrum og broen over Donets nær byen. Luhansk er nå hjemsted for mange monumenter dedikert til andre verdenskrig, inkludert minnesmerker.
Uavhengig Ukraina Til 2014 Streik av Donbas gruvearbeidere
miniatyr|venstre|Viacheslav Tsjornovil ved gruven oppkalt etter Pochenkova, Makijivka, 1990-tallet Donbas, som et stort metallhjerte i Sovjetunionen, trengte penger for vedlikeholdet av byen, som sluttet å bli tildelt nær statens kollaps. De første gruvearbeiderstreikene fant sted i 1989, det vil si to år før Sovjetunionens sammenbrudd. Det er viktig å merke seg at disse streikene ble en av impulsene til å endre det økonomiske og politiske systemet i 1991. Den 7. juni 1993 startet den største streiken av Donbas-gruvearbeidere i hele det uavhengige Ukrainas historie. Den spredte seg raskt til andre gruver, og deretter til andre bedrifter i Donetsk og naboregionene.