Jules Gabriel Verne (1828–1905) var en fransk forfatter som hovedsakelig skrev romaner, men også poesi og drama. Han er kjent for sine eventyrlige spenningsromaner og sin innflytelse på sjangeren science fiction ved å skrive om reiser i verdensrommet, i luften og under vann lenge før slikt var mulig. Det ga ham tittelen «science fiction-romanens far», en tittel han deler med H.G. Wells og Hugo Gernsback.Roberts, Adam (2000): Science Fiction, London: Routledge, s. 48Hugo Gernsback og John W. Campbell, begge redaktører av science-fiction-magasiner, ble innviet som avdøde medlemmer i amerikanske «Science Fiction and Fantasy Hall of Fame», fulgt årlig av forfattere som H. G. Wells og Isaac Asimov, C. L. Moore og Robert Heinlein, Abraham Merritt og Jules Verne. Jf. «Science Fiction and Fantasy Hall of Fame» , Mid American Science Fiction and Fantasy Conventions, Inc. (offisielt nettsted for Hall of Fame to 2004), 22. februar 2008
Verne ble født i borgerlig familie i havnebyen Nantes, og utdannet til å følge sin fars fotspor som advokat, men han sluttet å praktisere tidlig i livet for å kunne skrive for magasiner og for teateret. Hans samarbeid med utgiveren Pierre-Jules Hetzel førte til frambringelsen av Voyages Extraordinaires («Ekstraordinære reiser»), en meget populær serie av spennende fantasireise-fortellinger som blant annet besto av Reisen til Jordens indre, En verdensomseiling under havet, og Jorden rundt på 80 dager. Til sammen utgjorde denne serien 54 romaner mellom 1863 og 1905.Dehs, Volker; Margot, Jean-Michel; Har’El, Zvi: «The Complete Jules Verne Bibliography: I. Voyages Extraordinaires» i: Zvi Har’El’s Jules Verne Collection .
Verne er generelt betraktet som en betydelig litterær forfatter i Frankrike og det meste av Europa hvor han hadde en stor innflytelse både for den litterære avantgardisme og surrealisme.Angenot, Marc (1973): «Jules Verne and French Literary Criticism» i: Science Fiction Studies I (1): 33–37, s. 34 Hans omdømme er markant annerledes i engelskspråklige områder hvor han ofte ble forstått som en enkel forfatter av sjangerlitteratur eller av barnebøker. Det har i stor grad sin årsak i dårlige, forkortede og omskrevne oversettelser av hans bøker.Evans, Arthur B. (2000): «Jules Verne and the French Literary Canon» i: Smyth, Edmund J.: Jules Verne: Narratives of Modernity, Liverpool: Liverpool University Press, s. 11–39, særskilt s. 33
Verne er den nest mest oversatte forfatter i verden siden 1979, mellom de engelskspråklige forfatterne Agatha Christie og William Shakespeare,UNESCO (2013): «Statistics: 'Top 50' Author», Index Translationum (UNESCO Culture Sector); statistikk i databasen Index Translationum (1979–til i dag, oppdateres fra UNESCOs medlemsstater). og er antagelig den oftest oversatte forfatter i løpet av 1960-1970-tallet.Butcher, William (1983): Jules Verne, Prophet or Poet?, Paris: Publications de l’INSEEButcher (1983) siterer Verne som «the most translated writer in the world over the last two decades» og sier mye av det samme av de nåværende årlige oversettelsene, siterer særskilt kilder fra 1978
Liv og virke De første år Jules Verne vokste opp på en øy i elven Loire i byen Nantes som den eldste av familiens fem barn, sønn av advokat Pierre Verne og hans kone Sophie. Omgivelsene, og ikke minst den store skipstrafikken var med på å styrke hans fantasi og forestillingsevner, samtidig som han knyttet tette bånd med broren Paul. Da han var ni år ble de to sendt avgårde til kostskole i Nantes hvor Jules studerte blant annet latin, noe han senere utnyttet i en novelle.
Etter de første studier i Nantes dro Verne til Paris for å studere jus som sin far. Rundt 1848, i samarbeid med Michel Carre, begynte han å skrive librettoer for scenen. I de følgende år var hans interesser splittet mellom teateret og studiene, men noen reiseskildringer som han skrev for Musée des Familles synes å ha sendt ham i den retningen hvor hans talent senere ville utfolde seg: å fortelle ekstraordinære historier om reiser og eventyr som tydelig henviste til godt forberedte vitenskapelige og geografiske detaljer.
Litterær debut Da Vernes far oppdaget at hans sønn var mer opptatt av å skrive enn å studere jus inndro han øyeblikkelig sønnens økonomiske støtte. Verne ble da nødt til å finne andre inntektkilder og ble børsmegler, hvilket han mislikte, skjønt han hadde en hendig hånd med det. Han møtte andre forfattere, blant annet Alexandre Dumas den eldre som ga ham råd i skrivingen. Verne ble også sekretær ved Théatre Lyrique i Paris, men ved siden av leste han mye om geografi, naturhistorie og vitenskapelige og tekniske nyheter. Det ble basisen for hans senere forfatterskap.
I denne perioden møtte han også Honorine de Viane Morel, en enke med to døtre, og de ble gift den 10. januar 1857. Med hennes støtte fortsatte Verne å skrive og aktivt forsøke å finne en utgiver. Den 4. august 1861 ble deres sønn Michel Jean Pierre Verne (1861–1925) født. Sønnen var forøvrig et sant problembarn, enfant terrible, ved at han giftet seg med en skuespillerinne på tross av Jules Vernes protester, og samtidig fikk to barn med sin umyndige elskerinne.
Jules Verne kom i den første delen av sin forfatterkarriere til å skrive teaterstykker og noveller. Han debuterte i 1850 med teaterstykket «Les pailles rompues» (De avbrukne stråene), som forøvrig ble lest og godkjent av Alexandre Dumas den eldre før det ble satt opp på Théatre Historique i Paris. Den skjønnlitterære debuten kom i 1851 med novellene «L'Amerique du Sud» (Syd-Amerika) og «La science en famille» (Den vitenskapelige familie).
Norge er tema i en rekke av Vernes bøker.Detaljer om Vernes bøker som omtaler Norge finnes på nettstedet; Jules-verne.no Dette er ukjent for mange. Flere av disse titlene er ikke utgitt på norsk. Den første fortellingen med handling delvis fra Norge var boken En overvintring i isen som ble publisert i Paris i 1855. En annen bok med store deler av handlingen lagt til Norge er Mirifiques Aventures de Maître Antifer (1894).
I Norge thumb|Telemarksidyll fra den franske utgaven av Jules Vernes «No. 9672», førsteutgaven. Fra 37-årsalderen reiste Jules Verne mye om bord på egne seilskip, den siste var det ca.90 fot lange kombinerte seil- og dampskipet St. Michel III med 10 manns besetning. Han besøkte landene rundt Middelhavet med Nord-Afrika, flere europeiske land, Nord-Amerika og ikke minst Storbritannia som han besøkte om lag 20 ganger. Deler av En verdensomseiling under havet ble skrevet om bord på hans første seilskip, «St. Michel I».
Etter premieren på skuespillet «Onze jours de siège» i Paris den 1. juni 1861, skrevet i samarbeid med Charles Wallut, hadde Verne endelig penger. Sammen med advokatvennen Émile Lorois og komponisten Aristide Hignard reiste han 2. juli med tog gjennom Tyskland til Skandinavia for blant annet å oppleve Norge og Telemark med Rjukanfossen. Turen varte over en måned. Etter å ha tilbragt noen dager i Stockholm tok de kanalbåt gjennom alle slusene i Göta kanal, deretter reiste de med hjuldamper opp til Norge. Etter noen dager i Christiania-området, hvor det også ble tid til en kort utflukt opp til Mjøsa, gikk ferden rundt Hurumlandet til Drammen. Deretter fortsatte reisefølget videre over Hokksund til Kongsberg og Tinnoset med karjol. Deretter med robåt på Tinnsjø til Vestfjorddalen for å se den berømte fossen og Gaustatoppen. Etter å ha vært innlosjert tre døgn i et gjestgiveri på Dale (Dal) like utenfor det som i dag er Rjukan sentrum, returnerte de mot Christiania via Bamble i Heddal. Den 8. august var Jules Verne tilbake i Paris. Da var nettopp Michel, hans eneste sønn, blitt født fire dager tidligere. Like etter flyttet familien til hans kone Honorines fødeby Amiens hvor Verne ble resten av livet.
Det var blant annet en artikkel i det franske geografiske magasinet Le tour du monde , med beskrivelser av Rjukanfossen i Norge som et av verdens underverker som hadde lokket Jules Verne til Norge. 25 år senere utkom boken «Un Billet de loterie, Le numéro 9672», med inntrykk fra reisen, hvor også Bergen og Christiania (Oslo) omtales. Boken ble i 1888 utgitt i dansk oversettelse under tittelen «No. 9672. Fortælling fra Norge», senere oversatt til norsk ved Georg Wankel under tittelen «Det store loddet» i 1971.J. Huitfeldt Forlag. ISBN 82-7003-003-1 Her følges det tapre søskenparet Joel og Hulda i den ville naturen i Telemark, og gir et karakteristisk snitt av Vernes omstendelige stil: Fra Rjukanfossen derhenne skød Vanddampen som en blaalig Støvsky i slangeagtige Bugtninger højt op i Luften. Hulda og Joel slog ind paa en lille Sti, som Førerne kender godt, og som sænker sig ned mot det indsnevrede Dalstrøg. (...) Rjukan – det vil sige «den rygende» – er en af Norges, ja maaske en af Europas mest storartede Fosser. Den dannes af Maaneelven, som fra en højde af ni hundrede Fod og med en aldreles øredøvende Larm styrter sig ned ad Fjeldterrassen mellom Mjøsvand og Tinsøen...Oversatt av O. B. Ritto, København 1888
Vernes reiser nordover i unge år (til Skottland i 1859 og Norge i 1861) fikk inspirerende betydning for hele forfatterskapet og kan spores i en rekke av romanene. Selv om egne reiseopplevelser lå til grunn for sentrale sider ved romanen Un Billet de loterie (1886), der han gir detaljbeskrivelser av Telemark og Norge, baserte han seg også på litterære kilder - både for det verbaltekstlige og for illustrasjonene. Jules Verne-forsker Per Johan Moe har analysert dette intertekstuelle aspektet i en fagtekst, publisert i 2011 under tittelen Intertextuality and Verne's Norway. Verne selv skrev en dagbok under Norgesreisen i 1861.
I et trebinds verk med oversikter over historiens viktigste oppdagelsesreiser forteller Verne (og kanskje hovedsakelig Hetzel) entusiastisk om da den norrøne Bjarne Herjolvsson oppdaget sjøveien til Amerika. Verket fikk tittelen «De store Reisers og de store Reisendes Historie eller Jordens Opdagelseshistorie», da det ble utgitt på dansk-norsk i 1879.oversatt av B. Geelmuyden, Kristiania 1879/83
Da kaptein Nemo i «En verdensomseiling under havet», styrte den legendariske undervannsbåten Nautilus rett inn i den fryktede Moskensstraumen, reddet de ufrivillige gjestene seg i land i Norge: Da jeg våknet av besvimelsen, lå jeg i en fiskerhytte i Lofoten. Mine kamerater lå på kne ved siden av meg, Vi omfavnet hverandre. Vi kunne ikke vende hjem uten videre, skipsforbindelsen mellom det høye Nord og resten av verden er sparsom. Jeg må vente på dampskipet som anløper her hver måned på vei til Nordkapp...Oversatt av Eivind Hauge, Oslo 1968.
Møtet med Hetzel thumb|Bokomslag, utgivelse Hetzel. En lykkelig hendelse for alle Jules Vernes lesere skjedde også i 1862 da Verne etter å ha blitt refusert gjentatte ganger i ren desperasjon kastet manuskriptet til sin første roman i peisen. Hans hustru reddet det i tide, og i 1863 lå det på forleggeren Pierre-Jules Hetzels skrivebord. Han så muligheter som andre forleggere ikke hadde sett.
Vernes situasjon ble kraftig forbedret da han møtte Pierre-Jules Hetzel, en av de mest betydningsfulle forlagsmenn i Frankrike på slutten av 1800-tallet, og som også utga blant annet Victor Hugo, George Sand og Erckmann-Chatrian. Da de møttes var Verne 35 år og Hetzel 50 år, og fra da og inntil Hetzels død, var de et fruktbart forfatter-utgiver-team. Hetzels rådgivning forbedret Vernes forfatterskap. Hetzel leste et råutkast til Vernes fortelling om en utforskning av Afrika med luftballong. Fortelling var blitt avvist av andre utgivere under begrunnelsen at den var «for vitenskapelig». På grunnlag av Hetzels råd la Verne til komiske elementer, endret en tragisk slutt til en lykkelig, og tonet ned ulike politiske budskap. Romanen ble utgitt i 1863 som Cinq semaines en ballon (Fem uker i luftballong).