Dette er en artikkel om regionen Kolyma. For elva den er oppkalt etter, se Kolyma (elv)
thumb|Kolyma-regionens omtrentlige beliggenhet. thumb|Åpen skog med mongollerk i sørlige del av Kolyma-regionen.
Regionen Kolyma (russisk: Колыма) ligger i den fjerneste nordøstre delen av Russland, i området som vanligvis kalles Sibir. Den avgrenses av Østsibirhavet og Nordishavet i nord og Okhotskhavet i sør. Denne svært avsidesliggende regionen har fått sitt navn fra elva Kolyma, og fjellkjeden med samme navn, hvor enkelte områder ikke ble utforsket før 1926. I dag består regionen i hovedsak av Tsjukotka autonome okrug og Magadan oblast.
Området, som delvis ligger nord for polarsirkelen, har et subarktisk klima med svært kalde vintre som varer opptil seks måneder. Permafrost og tundra dekker en stor del av regionen. Gjennomsnittlige vintertemperaturer spenner fra -19°C til -38°C (endog lavere i innlandet), og gjennomsnittlige sommertemperaturer, fra +3°C til +16°C. Det finnes rike reserver av gull, sølv, tinn, wolfram, kvikksølv, kopper, antimon, kull, olje og torv. 29 områder med mulige olje- og gassreserver er blitt identifisert på kontinentalsokkelen i Okhotskhavet. Totale reserver er estimert til 3,5 milliarder tonn oljeekvivalenter, herav 1,2 milliarder tonn olje og 1,5 milliarder tonn gass.Magadan Region fra Kommersant, Russia's Daily Online, besøkt 1. juli 2008. Den største byen, Magadan, med en befolkning på rundt 100 000, er den største havna i det nordøstre Russland. Den er hjemmehavn for en betydelig fiskeflåte og holdes åpen hele året ved hjelp av isbrytere. Nær Magadan ligger også Sokol lufthavn. Byens økonomi er forøvrig basert på utvinning av gull i Kolyma-regionen.
Historie Under Stalins styre ble Kolyma den mest beryktede regionen for Gulags arbeidsleire. En million mennesker eller mer kan ha omkommet på vei til området eller i Kolymas rekke av leirer der fangene måtte arbeide i gullgruver, med veibygging, tømmerhogst og anleggsvirksomhet mellom 1932 og 1954. Det var Kolymas rykte som fikk Aleksandr Solzjenitsyn, forfatteren av Gulag-arkipelet, til å karakterisere den som Gulag-systemets «pol av kulde og grusomhet». Monumentet Sorgens maske i Magadan minnes alle de som døde i Kolymas tvangsarbeidsleire.
Framveksten av Gulag-leirene Gull og platina ble oppdaget i regionen først på 1900-tallet. Under Sovjetunionens industrialisering, som begynte med Stalins første femårsplan i 1928-1932, var behovet for kapital for å finansiere økonomisk utvikling enormt. De rike gullressursene i området virket som skreddersydd for å sørge for denne kapitalen. Et foretak underlagt regjeringen, Dalstroj (russisk: Дальстрой, akronym for Det fjerne nords anleggsselskap) ble opprettet for å organisere utnyttelsen av ressursene i området. Fanger havnet i det sovjetiske straffesystemet i stort antall under den første perioden av Kolymas utvikling, i stor grad fra de såkalte anti-Kulak-kampanjene og under tvangeskollektiviseringen av Sovjetunionens bønder. Disse fangene utgjorde en lett tilgjengelig arbeidskraft.
thumb|Butugytsjeg tinngruve - En Gulag-leir i Kolymaområdet De første stegene for å utvikle regionen startet i 1932, med byggingen av byen Magadan ved hjelp av tvangsarbeid.Ludwik Kowalski: Alaska notes on Stalinism Besøkt 1. juli 2008. (Mange prosjekter i Sovjetunionen brukte allerede tvangsarbeid, hvorav det mest kjente er Kvitsjøkanalen.) Etter en utmattende togreise (på Den transsibirske jernbanen, Sovjetunionens lengste), ble fangene satt av på en av flere transittleirer (f.eks. Nakhodka og senere Vanino), og transportert over Okhotskhavet til den naturlige havna som var blitt valgt for byggingen av Magadan. Forholdene ombord i fangeskipene var barske.Ifølge en artikkel i Time Magazine fra 1987: «Den eneste måten å komme til Magadan på 1930-tallet var med skip fra Khabarovsk, noe som skapte en øy-psykologi og uttrykket Gulag-arkipelet. Fangeskipene var overfylte helveteshull hvor tusenvis døde. En overlevendes memoarer forteller at fengselsskipet Dzjurma ble sittende fast i høst-isen i 1933, mens det prøvde å komme seg til munningen av Kolyma-elva. Da det kom fram til havn neste vår var det bare mannskapet og fangevokterne igjen ombord. Alle de 12 000 fangene var borte, etterlatt døde på isen.» Det viser seg imidlertid at denne hendelsen, som er vidt fortalt ettersom det var den første som ble nevnt i en bok fra 1947, ikke kunne ha hendt ettersom skipet Dzjurma ikke var på sovjetiske hender før sommeren 1935. En detaljert analyse av denne legenden finnes i boken Stalin's Slave Ships: Kolyma, the Gulag Fleet, and the Role of the West (Praeger, 2003). James O. Jackson: «Soviet Union», Time Magazine, 20. april 1987. Besøkt 1. juli 2008.
I 1932 la ekspedisjoner i vei inn i Kolymas indre, og satte i gang med byggingen av Kolymaveien, som skulle bli kjent som Beinveien. Etterhvert var det opprettet rundt 80 forskjellige leirer på den ubebodde taigaen.
Den opprinnelige lederen for Kolyma-leirene var Eduard Berzin, en tsjekist. Berzin ble senere fjernet (1937) og skutt under Den store utrenskningen i Sovjetunionen.
I 1937, på toppen av utrenskningene, ga Stalin ordre om å intensivere lidelsene som fangene ble tvunget til å gjennomgå.Case Study: Stalin's Purges from Genderside Watch. Besøkt 1. juli 2008. Aleksandr Solzjenitsyn oppgir leirkommandanten Naftalij Frenkel som den som etablerte Arkipelets nye lov: «Vi må presse alt ut av en fange på de første tre månedene — etter det trenger vi ham ikke mer.»"Aleksandr Solzjenitsyn: Gulag-arkipelet, bind. 2. Systemet med hardt arbeid og lite eller ingen mat reduserte de fleste fangene til hjelpeløse «dokhodjaga» (oversatt: en det er ute med).
Robert Conquest, Jevgenija Ginzburg, Anne Applebaum og andre (se bibliografi) beskriver Kolyma-leirene i detaljer. Fangenes lidelser ble forsterket av tilstedeværelsen av vanlige kriminelle, som terroriserte de «politiske» fangene. Døden i Kolyma-leirene kom i mange former: overarbeid, sult, feilernæring, gruveulykker, forfrysning, mord begått av de kriminelle og mishandling fra fangevokterne. En leder for leirkomplekset Sevvostlag på slutten av 1930-tallet, oberst Sergej Garanin, sies personlig å ha henrettet hele brigader av fanger for ikke å ha fullført sine daglige kvoter.Campo di detenzione speciale «La Kolyma» 1931 – 1955 Alexander Langer Fondazione (på italiensk). Besøkt 1. juli 2008. Flukt var vanskelig, på grunn av klimaet og regionens fysiske isolasjon, men noen forsøkte likevel. Flyktninger som ble tatt, ble ofte revet i filler av leirenes vakthunder. Bruken av tortur som straff var også vanlig. Den sovjetiske dissidenten og historikeren Roy Medvedev har sammenlignet forholdene i Kolyma-leirene med Auschwitz.
thumb|Fanger ved en gullgruve i Kolyma Mange av fangene i Kolyma var akademikere eller intellektuelle. Blant dem var Mikhail Kravtsjuk, en ukrainsk matematiker som tidlig på 1930-tallet hadde mottatt betydelig bifall i Vesten. Etter en summarisk rettssak, øyensynlig for ikke å være villig til å ta del i beskyldningene mot noen av hans kolleger, ble han sendt til Kolyma hvor han døde i 1942. «Hardt arbeid i de sovjetiske arbeidsleirene, et strengt klima og mangelfull mat, dårlig helse og sist, men ikke minst, beskyldningene og bortstøtingen fra de fleste av hans kollegers side, krevde sin pris. Kravtsjuk døde i Magadan i det østlige Sibir, rundt 6000 km fra hvor han ble født. Kravtsjuks siste artikkel hadde blitt utgitt like etter hans arrestasjon i 1938. Men etter denne publiseringen ble Kravtsjuks navn bokstavelig talt slettet fra bøker og tidsskrifter.»Krawtchouk story : How a scientist received a job offer from the American Mathematical Society, was accused of being a foreign spy, and sent to GULAG av Ivan Katchanovski, George Mason University, Fairfax, Virginia
Det fantes imidlertid enkelte unntak. Léon Theremin, en oppfinner som var blitt pågrepet av sovjetiske agenter i USA og tvunget til å returnere til Sovjetunionen ble, etter ordre fra Josef Stalin, fenglet i Butyrka og senere sendt for å arbeide i Kolymas gullgruver. Selv om ryktene om hans henrettelse stadig svirret, var Theremin faktisk satt til å arbeide i en sjarasjka, et hemmelig forskningslaboratorium, sammen med andre vitenskapsfolk og ingeniører, deriblant flydesigneren Andrej Tupolev og rakettforskeren Sergej Koroljov (som også var en Kolyma-fange). Sovjetunionen rehabiliterte Theremin i 1956.
Kolyma-leirene ble konvertert til (stort sett) fri arbeidskraft etter 1954, og i 1956 beordret Nikita Khrusjtsjov et generelt amnesti som friga mange fanger.
Dalstrojs ledere Dalstroj (russisk akronym for Det fjerne nords anleggsselskap) var foretaket som ble opprettet for å drive utnyttingen av Kolyma-området, hovedsakelig basert på tvangsarbeid. For å sitere den azerbaidsjanske fangen Ayyub Baghirov, «hele administrasjonen av Dalstroj – økonomisk, administrativt, fysisk og politisk – var i hendene til én person med mange rettigheter og privilegier.»Ayyub Baghirov – «The Bitter Days of Kolyma», fra Azerbaijan International, Spring 2006. Besøkt 1. juli 2008 Lederne for Dalstroj, som i praksis vil si Gulag-leirene i Kolyma, var:
Lederne for Dalstroj var: Eduard Berzin, 1932-1937. Karp Pavlov, 1937-1939. Ivan Nikisjev, 1940-1948. Ivan Petrenko, 1948-1950.Petrenko Ivan Grigorevitsj, Major-General, 1904–1950 NKVD Biografi fra nettstedet generals.dk Besøkt 1. juli 2008. I.L. Mitrakov, 1951-1956.История Дальстроя (History of Dalstroy) fra nettstedet kolyma.ru . Besøkt 1. juli 2008. (russisk) Iu. V. Chuguev, 1956-1957.
Oversikt over historiske hendelser En detaljert oversikt over hendelser finnes på det polske nettstedet, Forum.Why Auschwitz, Kolyma, Kosova? , fra Forum, et polsk nettsted. Besøkt 1. juli 2008. Av spesiell interesse er:
1928-1929: Gullgruver opprettes i regionen ved Kolyma-elva. Start av vanlig gruvedrift. 13. november 1931: Dalstroj opprettes. 4. februar 1932: Eduard Berzin, leder for Dalstroj, ankommer med de første 10 fangene. 1934: Antallet fanger øker til 30 000. 1937: Antallet fanger øker til over 70 000; 51 500 kg gull utvunnet. Juni 1937: Stalin irettesetter kommandantene i Kolyma for deres unødvendige overbærenhet ovenfor fangene. Desember 1937: Berzin anklages for spionasje og blir etterhvert dømt og skutt i august 1938. Mars 4, 1938: Dalstroj blir lagt under jurisdiksjon av NKVD. Desember 1938: Osip Mandelstam, en fremragende russisk dikter, dør i en transittleir på vei til Kolyma. 1939: Antallet fanger er 138 200. 11. oktober 1939: Kommandantene Pavlov (Dalstroj) og Garanin (Sevvostlag) blir avsatt. Garanin blir senere skutt. 1941: Antallet fanger når 190 000. Oktober 1945: En leir for de japanske krigsfangene opprettes i Magadan for å gi ekstra arbeidskraft. 1952: 199 726 fanger, det høyeste antallet i historien til Kolyma-leirene og Dalstroj. Mai 1952: Ifølge kommandant Mitrakov blir Sevvoslag oppløst, og Dalstroj omdannes til Hovedstyret for Arbeidsleire. Mars 1953: Etter Stalins død ble Dalstroj overført til Departementet for Metallurgi, og leirenhetene kom under jurisdiksjon av det sovjetiske Justisdepartementet. September 1953: Dalstrojs leirenheter overtas av det nyopprettede Driftsstyret for de nordøstre korrektive arbeidsleire. Det strenge leirregimet blir gradvis lettet. 1953-1956: Periode med masseamnestier og frigiving av de fleste politiske fangene. Noen leirer stenges. 1957: Dalstroj oppløses. Mange av de tidligere fangene fortsatte å arbeide i gruvene med modifisert status. Noen få nye fanger kom til, i hvert fall frem til tidlig på 1970-tallet.
Utviklingen etter Dalstroj Nettstedet til Tsjukotka Autonome Okrug gir detaljer om utviklingen etter leirene offisielt ble stengt. I 1953 ble Magadan oblast opprettet.
Industriell og økonomisk utvikling