François Villon (ca. 1431 – etter ca. 1463) er fransk poet fra senmiddelalderen og er den best kjente og mest betydelige dikteren fra denne epoke.Gullichsen, Harald (1994): «François Villon: Fengselsfugl, galgenfugl og dikter», etterord i François Villon: Testamentet og Spredte ballader, Oslo: Aschehoug. Selv var han mer av en farende fant og en slyngel som var involvert i kriminalitet og havnet i tallrike gnisninger med myndighetene.Charpier, Jacques (1958): François Villon, un tableau synoptique de la vie et des oeuvres de Villon et des événements artistiques, littéraires et historiques du XVe siècle, Poètes d'hier et d'aujourd'hui, Pierre Seghers: «..il n'ait laissé dans l'histoire, que le souvenir d'un hors-la-loi. Ce poète a eu à connaitre de la Justice des hommes et le voilà qui s'apparente ainsi à nos plus récentes idoles : Sade, Baudelaire, Verlaine. Il fut un voyou : comme Rimbaud.» («Han etterlot seg kun et ettermæle av lovløs. Denne poeten kom til å bli kjent med rettsvesenets makt, og således er ligner han på våre nyere idoler, Sade, Baudelaire og Verlaine. Som Rimbaud var han en råtamp.») Villon skrev poetisk om en del av disse erfaringene.
François Villon var et pseudonym; hans egentlige navn var antagelig François de Montcorbier eller François des Loges. Under førstnevnte navn studerte han ved Sorbonne fra 1443 til 1452. I 1455 drepte han en prest i en krangel og flyktet fra Paris, men dro tilbake til hovedstaden etter rundt 4 år og havnet snart i håndjern for vertshusslagsmål. Han sonet, men ble dømt til galgen i 1463 kort tid etter løslatelsen. Dommen ble imidlertid omgjort til ti års landsforvisning. Hva som skjer med Villon etter 1463 vet man ikke, heller ikke når han døde. Diktene vi kjenner skal ha blitt til mens han satt i fengsel.
Han skrev to verker, Det lille testamente (Petit Testament) og Det store testamente (Le grand testament), og antagelig noen av de senere diktene som «Balladen om gamle tiders kvinner» (Ballade des dames du temps jadis).Eller «Damene fra fordums tid» Hans tekster er ikke lett tilgjengelig uten noter og forklaring. Hans språk er ikke alltid lett å forstå, delvis avstanden i tid, skjulte spøker, lokal slang, og navn på folk i Paris, men også for hans kunstferdige bruk av doble betydninger og antifraser (si det motsatte av hva man mener).
Liv og virke Villon ble født i Paris i 1431 (det samme året da Jeanne d’Arc ble brent på bålet),Fein, David (1997): «1 Introduction» i: François Villon Revisited, New York: Twayne, ISBN 0805745645. s. 1 og den tiden da byen var okkupert av engelskmennene. En kilde har oppgitt en mer detaljert datering som 19. april 1432 (gammel stil) eller 1. april 1431.Charpier, Jacques (1958): François Villon, un tableau synoptique de la vie et des oeuvres de Villon et des événements artistiques, littéraires et historiques du XVe siècle , Poètes d'hier et d'aujourd'hui (in French), Paris: Pierre Seghers, «1er avril 1431 (vieux style) ou 19 avril 1432 (nouveau style) : naissance à Paris, de François de Montcorbier, alias des Loges, qui deviendra François Villon». Det er særlig historikeren Auguste Longnons granskning av arkivtekster som gitt de sparsommelige informasjonene om Villon som eksisterer.Auguste Longnon sto bak utgivelsen av et verk med de samlede tekster av François Villon: Oeuvres complètes (1892, med biografi) og relaterte dokumenter: Documents relatifs au comté de Champagne et de Brie , 1172-1360 (2 bind, 1901-04).
Villons egentlig navn kan ha vært François de Montcorbier eller François des Loges: begge navnene opptrer i offisielle dokumenter tegnet opp i Villons levetid.Auguste Longnon utledet logisk at Francis Monterbier og François des Loges er samme person. Legge dette til arkivet ved Universitetet i Paris, hvor François Villon studerte, står det at en Franciscus Moult-Corbier, parisiensis , noe som også kan forstås som Franciscus de Moncorbier . I hans egne tekster er imidlertid Villon det eneste navnet som poeten benyttet, og han nevner det jevnlig i sine tekster. Hans to samlinger med dikt, særlig Le grand testament, har blitt lest som selvbiografisk. Andre detaljer om hans liv er kjent fra domstoldokumenter.«Biography of François Villon», Poemhunter
Fra hva diktene kan fortelle, synes det som om Villon ble født i fattigdom og oppfostret av en stefar, men at moren fortsatt levde da han var tretti år. Etternavnet «Villon», kan poeten fortelle, er navnet han fikk fra sin stedfar, Guillaume de Villon, kapellan ved kollegiatkirke til Saint-Benoît-le-Bestourne i Paris. Han var også en professor i jus canonicum (kanonisk rett) og tok Villon til sitt hus.
Je suis François, dont il me poise Né de Paris emprès Pontoise Et de la corde d'une toise Saura mon col que mon cul poise
Paris er hans antatte fødested. Faderløs, forteller hans mor, som er en fattig og from kvinne som ikke kan lese:
Femme je suis povrette et ancienne, Qui riens ne scay ; oncques lettre ne leusLe Testament, v. 893-894, Ballade que Villon feit a la requeste de sa mère pour prier Nostre Dame.
Villon vokste opp i hjertet av Quartier Latin, Latinerkvarteret, og i «de fleste av diktene lar han denne bydelen passere forbi i kaleidoskopisk brogethet».Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie. Oslo: Gyldendal, s. 152 Villon ble student i de frie kunstene, kanskje fra han var tolv år gammel. Han tok graden som bachelor ved Universitetet i Paris i 1449 og mastergrad i 1452. Mellom dette året og fram til 1455 er hans aktiviteter ukjente.
Problemer med loven thumb|En side fra Villons Le grand testament. Kungliga biblioteket i Stockholm, Sverige. Den 5. juni 1455 skjedde den første dokumenterte hendelse i livet hans. I selskap med en prest ved navn Giles og en ung kvinne ved navn Isabeau som han møtte i gaten Rue Saint-Jacques, skal en bretoner ved navn Jean le Hardi, også prest og universitetsutdannet, og en Philippe Chermoye (eller Sermoise eller Sermaise), skal det ha oppstått krangel. Det oppsto håndgemeng, dolker ble trukket og Sermaise, som er anklaget for å ha truet og angrepet Villion og hadde først trukket blod, men fikk ikke et dolkestikk tilbake. Isteden fikk han et slag fra en stein som slo ham overende. Han døde siden fra sine skader. Villon flyktet og ble dømt til landsforvisning. Denne ble trukket tilbake i januar 1456 ved kongebrev fra kong Karl VII etter at han hadde mottatt to bønnskrift som hevdet at Sermoise hadde tilgitt Villon før han døde.
To ulike versjoner av den formelle nåden eksisterer; i den ene er den skyldige identifisert som «François des Loges, autrement dit Villon» («François des Loges, ellers kalt for Villon»); i det andre som «François de Montcorbier». Han er også sagt å ha navngitt seg selv til barberer og (enkel) kirurg som leget hans sår som «Michel Mouton». Dokumentene fra denne affæren bekrefter i det minste datoen for hans fødsel ved å beskrive ham som tjueseks år gammel eller der omkring.
En gang rundt juletider 1456 ble kapellet til Collège de Navarre brutt opp og fem hundre gullmynter ble stjålet. Villon var involvert i tyveriet og mange forskere mente at han flyktet fra Paris kort etter og at dette er hva han skrev i det som nå er kjent som diktet Petit Testament («Det lille testamente»), eller Lais («Arv» eller «Testamentering»). Tyveriet ble ikke oppdaget før i mars året etter, og det var ikke før i mai at politiet kom på sporet av en gjeng med studenttyver, noe som skyldtes indiskresjon fra en av dem, en Guy Tabarie. Ytterligere et år gikk da Tabarie, etter å ha blitt arrestert, ga kongen bevis ved å anklage den fraværende Villon for å være lederen av gjengen. Deretter skal han ha dratt til Angers, eller i det minst å sørget for lignende tyverier der. Villon ble dømt til forvisning igjen, for dette eller andre forbrytelser, og han gjorde ikke forsøk på å komme tilbake til Paris. I fire år vandret han rundt. Han kan ha vært, slik hans venner Regnier de Montigny og Colin de Cayeux var, medlemmer av en omvandrende gjeng av tyver.
Le testament, 1461 Den neste dato hvor Villons aktivitet er nedtegnet er sommeren 1461; Villon skrev at han tilbrakte sommeren i biskopens fengsel ved Meung-sur-Loire, som ligger 15 km vest for Orléans. Hans forbrytelse for å sitte fengslet er ikke kjent, men Le Testament (Testamentet) daterer året han raste bittert mot biskop Thibault d'Aussigny som holde bispedømmet Orléans. Villon kan ha blitt løslatt som en del av en generell amnesti ved kong Ludvig XIs tiltredelse og blitt en fri mann igjen ved 2. oktober 1461.
I 1461 skrev hans sitt mest kjente verk som ettertiden har døpt Le Grand Testament. Høsten 1462 levde han atter en gang i klosteret Saint-Benoît og i november ble han fengslet for tyveri i festningen som sto ved det sted som i dag er Place du Châtelet i Paris. Som bevisførsel ble den gamle anklage om innbrudd ved Collège de Navarre fremmet på nytt, og ingen kongelig benådning kom for å motsette seg arrestasjonen. Det ble akseptert kausjon, og straks Villon var ute på gaten havnet han i en gatekrangel. Han ble arrestert, utsatt for vanntortur og dømt til å bli hengt (pendu et étranglé), men dommen ble omgjort til forvisning fra Paris for ti år av parlamentet den 5. januar 1463.
Villons skjebne etter januar 1463 er ukjent. Han forsvinner ut av historien. François Rabelais gjenforteller to historier om Villon, men disse er vanligvis blitt avvist som å ha intet grunnlag i noe fakta. Anthony Bonner har spekulert om poeten, da han forlot Paris, var han «nedbrutt i helse og ånd», og sier videre:
«Han kan ha dødd på en stråmatte i et simpelt vertshus, eller i kald, fuktig celle; eller i en slåsskamp i en mørk gate mot en annen coquillard; etter kanskje som han alltid fryktet, i en galge i en lite by i Frankrike. Vi vil antagelig aldri få vite det.»Bonner, Anthony (oversetter) (1960): The Complete Works of François Villon, New York: Bantam, s. xxiii
Charles d'Orléans skrev et dikt som kan synes som et portrett av Villon, den første provokatør i fransk diktning:
«Den som har tømt sin skam til bunns er likeglad med hva man sier.»Beyer, Edvard (1971): Verdens litteraturhistorie, bind 2 Middelalderen, Oslo: Cappelen, s. 525
Forfatterskap thumb|Tresnitt fra Les pendus («De hengtes ballade»), 1489 Forutsatt at man aksepterer at den «jeg» som opptrer i diktene også henviser til den faktiske forfatteren, er diktene selvbiografiske. Det har riktignok vært rettet tvil om det er tilfelle: det har vært spekulert om den historiske François Villon, en asosial tyv og drapsmann, og dikteren er to forskjellige personer. Sistnevnte kan ha vært en samtidig rettsskriver med kunnskap om de forbrytelser som den historiske Villon faktisk hadde begått, og deretter skrupelløst lånte hans navn til sitt lyrisk-satiriske prosjekt.Haarberg, Jon et al (2007): Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjon, Oslo: Universitetsforlaget, s. 180-181 Generelt aksepterer man at forbryteren og poeten er den samme.
François Villon var en stor fornyer av sin tids poesi ved hva poesien kunne handle om, og via sin tematikk var han en stor fornyer av poesiens former. Han forsto middelalderens høviske ideal, men valgte isteden å skrive om det motsatte. Han snudde på verdiene og feire småkjeltringenes og de usle og elendiges skjebne på vei mot galgen. Han benyttet seg uten skam av parodien og utuktige vitser, og hele tiden fant han på nye innovative grep i sin diksjon og ordvalg. Som dikter fortsatte han innenfor tradisjonen til den fyldige franske balladetradisjonen, men satt opp et trollspeil mot alt som var skakt og skjevt. Alt som var høvisk, all opphøyd kjærlighet, og all melankoli avviste han med spott.