thumb|Kong Yngves død. Vignett av Gerhard Munthe. Ynglingatal er et skaldekvad om Ynglingeætten. Dateringen er omstridt, og kan kan stamme helt fra en gang på slutten av 800-tallet til 1100-tallet. Opphavsmannen kan være Tjodolv den kvinværske, som var skald hos Harald Hårfagre. Ynglingatal er kjent igjennom Snorre Sturlasons gjengivelse i Ynglingesagaen, den første sagaen i Heimskringla. Den er fra omkring 1230. Snorre siterer hyppig fra kvadet, og oppgir det som en av kildene til sagaen.
Kvadet lister opp de delvis mytiske og delvis historiske svenske fornalderkongene. 27 (= 3 * 3 * 3) av kongene nevnes i kvadet, med opplysninger om hvordan de døde og hvor de ligger gravlagt. Tittelen Ynglingatal hentyder på Ynglingeætten, som hadde navn fra Yngve-Frøy, et annet navn på Frøy. Det var guden som ble dyrket i Svealand. Ynglingeætten skal angivelig nedstamme fra Frøys sønn Fjolne. Også Harald Hårfagre blir av Snorre fremstilt som en etterkommer etter disse. Kvadet er dedisert til en Ragnvald Heidumhære, som angivelig skal ha vært en søskenbarn av Harald Hårfagre. Harald Hårfagre nevnes imidlertid ikke i kvadet, kun Ragnvald, som omtales i kvadets siste vers.
Versemål og teksthistorie miniatyr|Röksteinen som skalden bak Ynglingatal muligens har latt seg inspirere av
Ynglingatal er diktet i versemålet kviðuháttr, som på moderne norsk kalles kviduhått. Dette er ættekvedenes versemål, det samme som er brukt i for eksempel Sønnetapet (Sonatorrek) i Egils saga.Paasche (1957): 207 I dette versemålet er linjeparets første linje tre stavelser, og den andre fire stavelser, altså annenhver linje med tre og fire stavelser. For eksempel: Og Visburs viljes feste sjøens bror svelge kunne Ynglingatal har også utstrakt bruk av kjenninger, altså omskrivinger eller metaforer, noe som gir liv til diktet, som ellers inneholder mye oppramsing.Paasche (1957): 182-183
Finnur Jónsson mente at de åtte-linjede versene er Ynglingatals bærende enhet, mens Walter Åkerlund mente det er den fire-linjede helmingen, altså en halvstrofe (som eksempelet vist over), som er kvadets oppbygging.Krag (1991): side 85 Åkerlund har også argumentert for at skalden Tjodolv har lært versemålet ved å studere en svensk runestein, Röksteinen, som er fra rundt år 800.Åkerlund (1939), oversatt i Paasche (1957): side 224
Ynglingene i andre kilder Ynglingatal er i sin helhet bevart i Snorres Ynglingesaga, en saga Snorre skrev med utgangspunkt i kvadet Ynglingatal. I sagaen har Snorre bakt kvadet inn i fortellingen, og siterer fra det i tillegg til hans egen tekst. En strofe fra Ynglingatal er også sitert i Tåtten om Olav Geirstadalv.Þáttr Ólafs Geirstaða álfs: 209-210 Fortellinger som tydelig bygger på kvadet, finnes i det norske historieverket Historia NorvegiæHistoria Norvegiæ: 27-28 skrevet på latin sent på 1100-tallet, og i den korte sagaen Om Opplendingenes konger. Kvadet er i tillegg indirekte bevart som en liste av navn i Íslendingabók fra tidlig på 1100-tallet.Islendingabók: kapittel 12 Et par av personene i Ynglingatal er også nevnt i det gammelengelske kvadet Beowulf.Krag (1991): 211
Om forfatteren Ynglingatal skal være diktet av skalden Tjodolv fra Kvine (det vil si fra Kvinesdal i det som nå er Vest-Agder fylke). Denne opplysningen har vi fra Snorre. I forordet til Heimskringla skriver Snorre at Tjodolv, i tillegg til å ha diktet Ynglingatal, var skald hos Harald Hårfagre.Snorre: Snorre Sturlassons forord, side 1
Tjodolv dukker også opp i Harald Hårfagres saga, i forbindelse med den mytiske historien om Harald og samejenta Snøfrid Svåsedatter, som forhekset Harald til å gifte seg med henne. Harald og Snøfrid fikk ifølge sagaen fire sønner, men Harald sendte dem fra seg da han våknet opp av forhekselsen. En av disse sønnene, Gudrød Ljome, ble oppfostret av Tjodolv. Da Tjodolv fikk vite at Harald hadde fornektet sønnene sine med Snøfrid, tok han guttenes parti, og sa: «De ville nok gjerne hatt bedre morsætt, om du hadde gitt dem det.»Snorre, Harald Hårfagres saga, kap. 26
I sagaen står det ikke uttrykkelig at Tjodolv var skalden til Harald; det står bare i Snorres forord. I sagaen omtales han bare som venn av Harald, og som sønnen Gudrøds fosterfar. Snorre siterer også flere kvad av Tjodolv i Harald Hårfagres saga.
Claus Krag argumenterer for at forbindelsen mellom Harald Hårfagre og Tjodolv er konstruert av Snorre, trolig fordi Tjodolv var viktig innenfor utvikling av skaldekunsten, mens Harald i følge tradisjonen var Norges første rikskonge. Å skape en forbindelse mellom disse, kan slik sett ha styrket begges omdømme i ettertiden.Krag (1991): 35-36 Tidligere hadde Finnur Jónsson derimot fastholdt at Tjodolv var Haralds skald, uten å problematisere emnet noe særlig. Han presiserte at Tjodolv imidlertid ikke kunne ha vært en hirdskald, men en skald som for det meste oppholdt seg hjemme på gården, hvor man rundt år 1000 treffer på Tjodolvs sønnesønn.Finnur Jónsson:2. afsnit: SKJALDEKVAD § 6 Norske skjalde Den siste påstanden til Finnur må formodentlig være feil for sønn – Snorre nevner en mann ved navn «Torgrim fra Kvine, sønn til Tjodolv», i Olav Tryggvassons saga.Snorre, Olav Tryggvassons saga, kap. 94 Utover dette finnes det ingen flere referanser til Tjodolv i noen av sagaene i Heimskringla.
Snorre skrev forordet og sagaen en gang på 1230-tallet, altså over 300 år etter at Tjodolv skal ha levd, så informasjonen er i beste fall usikker.
Opphavsmyte og kongeideologi miniatyr|Carl Larssons monumentalbilde Midvinterblot (1915) i Nasjonalmuséet i Stockholm skildrer kongeoffer med utgangspunkt i Ynglingatal. Fjolne, den første kongen som beskrives i Ynglingatal, var ifølge Ynglingesaga sønn av vaneguden Frøy og jotunkvinnen Gerd. Dette står det imidlertid ingenting om i selve kvadet. Frøy, den store fruktbarhetsguden i Norden og inngikk et hellig bryllup (hieros gamos) med Gerd, noe som blir gjenfortalt i diktet Skirnismål. Mytologiens hensikt med det hellige bryllup er å avle fram et barn som riktignok slekter på foreldrene, men som hverken er gud eller jotne, men noe helt annet og blir den første representant for en ny art, en kongeslekt. Med krefter og spenninger fra opphavet har kongen en status og en verdi over andre mennesker. Opphavsmyten gir kongen en egen skjebne som et hovedsymbol innenfor herskerideologien i det norrøne tankeunivers.Steinsland, Gro: Norrøn religion. Oslo 2005. Side 405.
Begge de store herskerslektene i Norge, ynglingeætten og ladejarlsætten, legitimerte sin status ved hjelp av en bryllupsmyte. På samme måte som ynglingeætten fikk sin legitimasjon gjendiktet i Ynglingatal fikk ladejarlsætten sin tilsvarende i diktet Håleygjatal, diktet av den norske skalden Øyvind Skaldespiller på slutten av 900-tallet. I Håleygjatal er det Odin og jotunkvinnen Skade som er det mytologiske opphavet, med deres sønn Sæming som blir stamfar til Håkon jarl. Begge diktene ble altså brukt som genealogier eller slektslister og fungerte som mytologisk propagandadiktning og alliansebygging.
Gro Steinsland mente at myten har også et erotisk element. Det er i så fall en fruktbarhetsmyte som forteller om forholdet mellom herskeren og hans landområde: «Skalder beskriver landområdet som en elskovslengtende jotunkvinne som ligger i jarlens armer. Fyrsten garanterer vekst og trivsel i sitt landområde».Gro Steinsland: Norrøn religion. Oslo 2005. Side 406.
Det kan ha vært en egen forbindelse mellom kongen og fruktbarhetsgudinnen hvor han i krisetider ble ofret til henne. Dette vises i Ynglingatal hvor svearne ofret kong Domalde etter langvarig uår, men det finnes ingen andre belegg som støtter kongeofringen. Dette er blitt illustrert i Carl Larssons omdiskuterte monumentalbilde Midvinterblot.
Innhold Ynglingatal består av 27 strofer og er en oppramsing av ulike konger og hvordan de døde. Det starter med Fjolne, som ifølge Ynglingesaga var sønnen til Frøy.Snorre, Ynglingesaga: 19 (kapittel 11) Dette slektskapet står det imidlertid ingenting om i selve kvadet. Fjolne druknet i mjødkaret, og kvadet fortsetter med sønnen hans, Sveigde, som fulgte etter en dverg inn i en stein og aldri kom ut igjen. Deretter er det Sveigdes sønn Vanlande, som ble kvalt av ei mare. Vanlandes sønn Visbur ble brent inne, og hans sønn Domalde ble ofret av svea-høvdingene for å få godt år. Domalde hadde sønnen Domar, som døde sottedød i Uppsala og ble brent ved Fyrisån. Domars sønn Dyggve døde også sottedød, og hans sønn igjen, Dag den vise, ble drept av en trell da han var ute for å hevne drapet på en spurv. Dags sønn Agne ble hengt av sin kone Skjålv, og Agnes sønner Eirik og Alrek drepte hverandre med hestebissel ute på ridetur. Deres sønner igjen, Yngve og Alv, drepte hverandre etter å ha blitt egget av Alvs kone Bera.
miniatyr|upright|Gudrøds død. Vignett av Gerhard Munthe. Slik fortsetter det med mer eller mindre mytiske dødsmåter. Etterhvert skal Ynglingekongene ha vandret gjennom skogen fra Sveariket til Norge. Her er det et klart brudd i rekken, og det er mulig at Tjodolv her har koblet den norske ætten på den svenske genealogien, for å gi de norske kongene et guddommelig opphav og dermed større legitimitet.Myhre (2015): 120 Den første av ynglingenes konger i Norge skal ha vært Halvdan Kvitbein. Han døde sottedød på Toten. Sønnen hans, Øystein, ble ifølge kvadet drept på et skip av at han ble slått av roret og falt i sjøen. Øysteins sønn, Halvdan, døde sottedød på Borre, hvor han ble hauglagt. Halvdans sønn Gudrød ble drept på befaling av sin kone Åsa. Kvadet avsluttes med Halvdans sønn Olav Geirstadalv og sønnesønn Ragnvald Heidumhære. Det er Ragnvald som Tjodolv dediserer Ynglingatal til. Den siste strofen lyder: Av kjennenavn som konger har vet jeg den beste under himmelen blå:
Ragnvald vognstyreren, heidumhår heter han.Snorre, Ynglingesaga: 48 (kapittel 50). Informasjonen i dette avsnittet om Ynglingatals handling er hentet fra Snorres Ynglingesaga, og det er denne varianten av strofen om Ragnvald som gjengis her.
I følge Snorres Ynglingesaga er Halvdan Svarte halvbror til Olav Geirstadalv. Harald Hårfagre er slik sett Ragnvalds søskenbarn, men verken Harald eller faren Halvdan nevnes i selve kvadet. Trolig er dette et grep fra Snorre og andre forfattere for å få Haralds til å fremstå som mer høyættet. Det kan ha vært den islandske skalden Are Frode som konstruerte ynglingegenealogien – koblet Harald Hårfagres ætt på Ynglingatal.Krag (1990): 183 Snorre utviklet dette til historien som ble Ynglingesagaen.
Ynglingatal er diktet på versemålet kviduháttrkviðuháttr, først attestert ved Tjodolv den kvinværske. kviduháttr var en forgjenger til dróttkvætt, og den nest mest populære skaldeform for hyldningskvad. og består av 90 halvstrofer. Kvadet er et kunstferdig dikt med mange kjenninger og mystiske henvisninger som krever stor kunnskap for å være forståelig. Diktet består av en rekke kongelige nekrologer som strekker seg over 27 ledd. Den kan oppfattes som en genealogi, hvor den gamle kongsætten i Øst-Sverige regnes opp, og nordmenn som nedstammet derfra. Den aller siste var Ragnvald Heidrumhære, som fremdeles skal ha vært i live da kvadet ble diktet. Strofene til hans ære slutter seg de til de sedvanlige lovord som skaldekvad skal ha: Av kjennenavn som konger har. Vet jeg det beste under himmelen blå:Ragnvald vognstyreren, Heidumhår heter han.