243 Ida er en asteroide i Koronis-familien i asteroidebeltet som ble oppdaget 29. september 1884 av den østerrikske astronomen Johann Palisa. Den er oppkalt etter nymfen Ida i gresk mytologi, som sammen med Adrasteia oppdro guden Zevs på fjellet Ida på Kreta.. Senere teleskopobservasjoner kategoriserte Ida som en S-type-asteroide, den mest tallrike typen i det indre asteroidebeltet. Den 28. august 1993 ble Ida besøkt av Galileo, en amerikansk romsonde på vei mot Jupiter. Dette var da den andre asteroiden som ble undersøkt av en romsonde, og den første kjente asteroiden med en satellitt.
Som hos alle hovedbelteasteroider, ligger banen mellom planetene Mars og Jupiter. Omløpstiden er 4,84 år og rotasjonsperioden er 4,63 timer. Gjennomsnittlig diameter er 31,4 km. Formen er irregulær og langstrukket, tilsynelatende sammensatt av to objekter som er koblet sammen i en form som ligner på en croissant. Overflaten er en av de mest kraterbelagte i solsystemet med kratre i mange størrelser og fra ulike tidsepoker.
Månen Daktyl ble oppdaget av Ann Harch på bilder tatt av Galileo. Den ble oppkalt etter daktylene, dverger som holdt til en hule i fjellet Ida i gresk mytologi. Daktyl er 1,4 km i diameter, ca. en tjuedel av størrelsen til Ida. Banen rundt Ida ble ikke fastslått nøyaktig, men begrensninger i mulige baner gjorde det mulig å grovt fastslå Idas tetthet. Dette avslørte at den er tømt for metalliske mineraler. Daktyl og Ida deler mange egenskaper, og det antyder samme opphav.
Bilder tatt av Galileo-sonden, og etterfølgende målinger av Idas masse, ga ny innsikt i geologien og mineralsammensetningen til S-type-asteroider.
Oppdagelse og observasjoner Ida ble oppdaget 29. september 1884 av den østerrikske astronomen Johann Palisa, ved Universitätssternwarte Wien. Dette var hans 45. asteroideoppdagelse. Ida ble navngitt av Moriz von Kuffner, en brygger og amatørastronom fra Wien. I gresk mytologi var Ida en nymfe fra Kreta som oppdro guden Zevs. Ida ble gjenkjent som et medlem av Koronis-familien av Kiyotsugu Hirayama, som i 1918 foreslo at gruppen bestod av rester etter et ødelagt himmellegeme.
Astronomene David J. Tholen og Edward F. Tedesco målte Idas refleksjonsspektrum 16. september 1980, som en del av eight-color asteroid survey (ECAS). Spektrumet stemte med de asteroidene som var klassifisert som S-type-asteroider. Observasjoner av Ida tidlig i 1993 ved United States Naval Observatory Flagstaff Station og Oak Ridge Observatory forbedret målingene av banen rundt solen, og reduserte usikkerheten om posisjonen under Galileos nærpassering fra 78 til 60 km.
Utforskning thumb|Banen til Galileo fra oppskytning til den gikk inn i bane rundt Jupiter.
Galileos nærpassering Asteroidene 951 Gaspra og 243 Ida ble besøkt i 1993 av romsonden Galileo på sin ferd mot Jupiter. De ble valgt ut etter nye retningslinjer som pålegger NASA at romsonder som krysser asteroidebeltet skal vurdere nærpasseringer av asteroider. Ingen tidligere sonder hadde foretatt en slik nærpassering. Galileo ble skutt opp i bane av romfergen Atlantis under romferden STS-34 den 18. oktober 1989. For å endre banen slik at Galileo kunne nå Ida, krevdes det med drivstoff. Planleggerne utsatte avgjørelsen til de var sikre på at det var nok drivstoff til å fullføre primæroppdraget til Jupiter.
thumb|left|Fotoserien fra Galileos nærpassering startet 5,4 timer før nærmeste passering og viser Idas rotasjon.
Galileo passerte asteroidebeltet to ganger. Under den andre kryssingen fløy sonden forbi Ida 28. august 1993 med en hastighet på i forhold til asteroiden. Omtrent 95 % av overflaten ble observert i avstander på mellom km og km. Ida var da den andre asteroiden, etter Gaspra, som ble avbildet av en romsonde.
En skade på en av antennene forsinket overføringen av mange bilder. De første fem bildene ble mottatt i september 1993, og utgjorde en høytoppløst mosaikk på 31–38 m/piksel. De gjenværende bildene ble sendt i februar 1994, da romsondens nærhet til jorden gjorde det mulig å overføre data raskere.
Oppdagelser Galileos nærpasseringer av 951 Gaspra og 243 Ida, og senere NEAR Shoemakers nærpassering av (433) Eros, muliggjorde de første studier av asteroiders geologi. Idas relativt store overflate fremviste også en rekke ulike geologiske egenskaper. Oppdagelsen av Idas måne Daktyl, den første bekreftede satellitten til en asteroide, ga ytterligere innsikt i Idas sammensetning.
Ida klassifiseres som en S-type-asteroide basert på bakkebaserte spektroskopiske målinger. Før Galileos nærpassering var det antatt at S-typene bestod enten av ordinær kondritt (OC, engelsk ordinary chondrite) eller stein-jern, to mineraler som er funnet i meteoritter på jorden. Den langvarige stabiliteten til Daktyls bane viser at Idas tetthet er mindre enn 3,2 g/cm³. Dette betyr at hvis Ida består av 5 g/cm³ jern- og nikkelholdig materialer, må den ha over 40 % tomrom.
Galileo avdekket romvær på Ida, som gjør at eldre regioner ble rødere i farge over tid. Den samme prosessen påvirker Daktyl, men endringene er mindre synlige. Romværet avslørte også en annen detalj: Refleksjonsspektrum av nylig blottlagte deler av overflaten lignet på OC-meteoritter, som er den vanligste typen meteoritter som er funnet på jordens overflate. Eldre områder passet spekteret til S-type-asteroider, som er de mest tallrike i den indre delen av asteroidebeltet.
Begge oppdagelsene – effekten av romværet og den lave tettheten – ga en ny forståelse av forholdet mellom S-type-asteroider og OC-meteoritter. Refleksjonsspekteret som ble målt ved fjernobservasjoner av S-type-asteroider, passet imidlertid ikke til spekteret til OC-meteoritter. Galileos nærpassering viste at noen S-typer, spesielt Koronis-familien, kan være kilden til disse meteorittene.
Fysiske egenskaper thumb|left|Sammenligning mellom størrelsene til Ida, asteroidene (433) Eros, 951 Gaspra og 4 Vesta, dvergplaneten Ceres og Mars.
Massen ligger i området 3,65–4,99 × 1016 kg. Gravitasjonsfeltet gir en akselerasjon på ca. 0,3–1,1 cm/s² over overflaten. Dette feltet er så svakt, at en astronaut på overflaten kan hoppe fra den ene enden til den andre, og et objekt som beveger seg over 20 m/s kan unnslippe asteroiden helt.
thumb|Bildeserie av en roterende Ida
Ida er en utpreget langstrakt asteroide, med en irregulær overflate, og ligner litt på en croissant. Lengden er 2,35 ganger større enn bredden, og en «midje» deler den inn i to geologisk ulike halvdeler. Denne formen antyder at Ida består av to store, faste komponenter, med løse rester som fyller opp gapet mellom dem. Slike rester ble imidlertid ikke oppdaget på bildene tatt av Galileo.
Noen bratte bakker overstiger 50°, men generelt overstiger de ikke 35°. Den irregulære formen gir også et svært ujevnt gravitasjonsfelt. Akselerasjonen ved overflaten er lavest ved de høyeste punktene på grunn av den raske rotasjonshastigheten. Den er også lav nær «midjen» fordi massen er konsentrert i de to halvdelene.
Overflateformasjoner thumb|left|Mosaikkbilder tatt av Galileo 3.5 minutter før den nærmeste passeringen. Overflaten er svært kraterbelagt og stort sett grå, selv om mindre fargevariasjoner markerer nylig dannede eller avdekkede områder. Foruten kratre, er også andre formasjoner synlige, slik som riller, rygger og fremspring. Et tykt lag av regolitt og løse rester skjuler grunnfjellet under. De største fragmentene, på størrelse med kampestein, kalles utkastningsblokker, og flere av disse har blitt observert på overflaten.
Regolitt Overflaten er dekket av et teppe av pulverisert stein, kalt regolitt, omtrent 50–100 m tykt. Materialet produseres ved kosmiske nedslag og fordeles over overflaten gjennom geologiske prosesser. Galileo observerte bevis for nylig bevegende regloitt.
Regolitten er sammensatt av de silikate mineralene olivin og pyroksen. Overflaten endrer utseende gjennom romvær, og derfor fremstår eldre regolitt rødere i fargen enn nyere avdekkede materialer.
thumb|En 150 m blokk, beliggende på 24,8°S.2,8°E
Ca. 20 store blokker, 40–150 m i diameter, utgjør de største delene av regolitten. Slike blokker forventes å raskt brytes ned på grunn av nye nedslag, og må enten ha blitt dannet nylig eller ha blitt avdekket etter et nedslag. De fleste ligger innenfor kratrene Lascaux og Mammoth, men kan ikke ha blitt dannet der. Dette området tiltrekker seg rester på grunn av Idas irregulære gravitasjonsfelt. Noen blokker kan ha blitt slynget ut fra det yngre kratrene Azzurra på andre siden av asteroiden.
Strukturer To halvdeler – region 1 og region 2 – som er to faste komponenter, er forbundet med en «midje». Det ble antatt at denne «midjen» er fylt av løse rester, men slike rester er ikke oppdaget. Det er også blitt foreslått at restene kan ha blitt blåst bort fra asteroiden av nedslag.
Region 1 inneholder to store strukturer. Den ene er en 40 km lang rygg, kalt Townsend Dorsum, som strekker seg 150 grader rundt overflaten. Den andre er en stor fordypning kalt Vienna Regio.
Region 2 inneholder flere sett med spor, de fleste av dem 100 m brede eller mindre, og opp mot 4 km lange. De ligger nær, men er ikke forbundet med kratrene Mammoth, Lascaux og Kartchner. Noen av sporene forbindes med større nedslag, for eksempel et sett på andre siden av Vienna Regio.
Kratre Ida er et av de mest kraterbelagte legemene i solsystemet, i forhold til størrelsen, og nedslag har vært hovedprosessen bak formingen av overflaten. Dannelsen av krater har kommet til et metningspunkt; eventuelle nye nedslag vil slette noen av de gamle og bevare det totale antallet kratre. Overflaten er dekket av kratre i alle størrelser og faser av nedbrytning, og alderen varierer fra helt nye til gamle omtrent på samme alder som Ida selv. De eldste kan ha blitt dannet under oppdelingen av Koronis-familiens moderlegeme. Det største krateret, Lascaux, er nesten 12 km i diameter. Region 2 inneholder nesten alle kratrene som er større enn 6 km i diameter, mens region 1 ikke inneholder noen store kratre i det hele. Noen kratre ligger også som en kjede.
thumb|left|Fingal-krateret på 1,5 km i diameter beliggende på 13,2°S, 39,9°E
Idas store kratre er oppkalt etter grotter og lavatunneler på jorden. Krateret Azzurra, for eksempel, er oppkalt etter en neddykket hule på øya Capri, også kjent som Den blå grotte. Azzurra er tilsynelatende det nyeste større nedslaget på Ida. Det oppvirvlede materialet etter kollisjonen er ujevnt fordelt utover Ida og er ansvarlig for de store farge- og albedovariasjonene over overflaten. Et unntak i kratermorfologien er det nye, asymmetriske Fingal som har en skarp grense mellom gulvet og veggen på den ene siden. Et annet tydelig krater er Afon, som markerer Idas nullmeridian.
Kratrene er enkle i struktur, bolleformet uten flat bunn og noen sentrale topper. De er jevnt fordelt, med unntak av en utvekst nord for krateret Choukoutien som er glattere og mindre kraterbelagt. Materialet fra et nedslag avsettes forskjellig på Ida enn på planeter på grunn av den raske rotasjonen, den lave gravitasjonen og den irregulære formen. Tepper av oppvirvlet materiale avleires asymmetrisk rundt kratrene, men det materialet som beveger seg så raskt at det slipper unna asteroiden, forsvinner ut i rommet.
Sammensetning