Storbritannia, offisielt Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland, er et europeisk land og en stat i Vest-Europa. Det forente kongedømmet, som er kortformen for det korrekte navnet, er et konstitusjonelt monarki som omfatter de fire riksdelene England, Wales, Skottland og Nord-Irland. Kongedømmet utgjør mesteparten av øygruppen De britiske øyer og omfatter blant annet øya Storbritannia og området Nord-Irland på øya Irland.
Naturgeografi thumb|left|England er preget av lavland, med åser og flat mark. Her fra Somerset, sett fra Glastonbury Tor. thumb|left|Skottland har mer fjell enn England. Vestkysten er preget av klippelandskap. Her fra Moonen Bay, sett fra Waterstein Head.
England består for det meste av lavland, med noe mer fjellterreng i nordvest (Cumbriafjellene i Lake District) og nord (Penninene), og kalksteinsåser i Peak District. Man finner også flere områder med lave kalksteinsåser, som Purbeck, Cotswolds, Lincolnshire med flere. Det finnes ingen topper over meter i England. De viktigste elvene er Themsen og Severn, og man regner gjerne også med fjorden Humber i denne gruppen. Det største byområdet er Stor-London, som også er hovedstad. Gjennom Kanaltunnelen er det landforbindelse til Frankrike.
Skottland har en variert geografi, med lavland i sør og øst og høyland i nord og vest. Det høyeste fjellet i Storbritannia ligger i det skotske høylandet; Ben Nevis rager 1344 moh. Det er mange lange og dype fjorder og innsjøer. Over 800 øyer tilhører Skottland, deriblant Hebridene, Orknøyene og Shetland. Største by er Glasgow, mens hovedstaden er Edinburgh.
Wales består for det meste av fjellterreng. Den høyeste toppen er Snowdon, på 1085 moh. Nord for fastlandet ligger øya Anglesey. Hovedstaden Cardiff er største by, og ligger i den sørlige delen av Wales.
Nord-Irland består for det meste av åslandskap. De største byene er hovedstaden Belfast og Derry (Londonderry). Storbritannias største innsjø, Lough Neagh, ligger i Nord-Irland og har et overflateareal på 388 km².
Det er anslått at det er i underkant av små øyer eller holmer som tilhører Storbritannia. Noen av disse er kunstige crannogs, som ble anlagt for å gjøre det lettere å forsvare hjemmet i urolige tider.
Demografi miniatyr|300x300pk|Storbritannias statsflagg Union Jack, er satt sammen av nasjonalflaggene fra England, Skottland, og Irland (representerer Nord-Irland). Flaggene brukes også hver for seg. Ved folketellingen i april 2001 hadde Storbritannia et befolkningstall på 58 789 194. Dette var tredje høyest i EU etter Tyskland og Frankrike og 21. høyest i verden. I 2014 ble det anslått at tallet hadde økt til rundt 64 millioner. Befolkningstettheten er blant de høyeste i verden.
Omkring en fjerdedel av befolkningen bor i den sørøstlige delen av England, deriblant over 7 millioner i London.
Graden av analfabetisme er på i underkant av 1 %, hvilket tilskrives innføringen av allmenn grunnskole i 1870 og allmenn ungdomsskole i 1900. I Skottland ble allmenn grunnskole innført i 1696. Skolegang er obligatorisk fra fem til seksten års alder.
De britiske øyer har gjennom historien blitt utsatt for flere invasjoner og migrasjonsbølger, spesielt fra Skandinavia og det europeiske kontinentet. Før romerne kom var øyene bosatt av keltere, samt at det fantes rester av pre-keltiske folk av ukjent opphav. Den romerske okkupasjonen varte i flere århundrer, og deretter tok angelsaksere og vikinger over som dominerende grupper. I 1066 kom normannerne. I nyere tid har mange innvandrere kommet til øyene, spesielt fra de tidligere britiske kolonier, men også fra de fleste andre land. Dagens briter kan sies å utgjøre en blanding av pre-keltisk, keltisk, romersk, angelsaksisk, norrønt, normannisk og skandinavisk opphav, med et betydelig innslag av ikke-europeiske folkeslag.
Innvandring I 1961, et toppår for migrasjon fra samveldet, kom 125.000 innvandrere fra Samvelde-land. Mellom 1964 og 1994 var det omtrent ikke nettoinnvandring til Storbritannia og det forekom nettoutvandring. I 2022 var nettoinnvandringen 764.000 personer noe som er det høyeste registrerte noen gang; bruttoinnvandringen var 1,2 millioner. Ved den store EU-utvidelsen i 2004 var nettoinnvandringen 268.000 og tallet hadde økt til 329.000 i 2015, flertallet kom fra EU-land. I årene etter Brexit har 80 % kommet fra land utenfor EU blant annet India, Nigeria og Ukraina. Innvandrere og deres barn har i gjennomsnitt høyere utdanning, høyere inntekt og er mindre involvert i kriminalitet enn andre innbyggere i Storbritannia, og andel fattige blant innvandrere har gått ned (opplysninger i 2024). I toppåret 2022 kom 45.000 (de fleste fra Afghanistan) i båter over kanalen på irregulært vis.
Språk
Det dominerende språket i Storbritannia er engelsk, som er et vestgermansk språk. Den eldste formen av et eget engelsk språk kalles gammelengelsk, deretter fulgte mellomengelsk og så dagens moderne engelsk. Det er betydelige dialektforskjeller innen det engelske språket. Disse deles gjerne i de overordnede gruppene hibernoengelsk (Nord-Irland), skotsk engelsk, walisisk engelsk og «englandsengelsk».
Det finnes også flere keltiske språk som er hjemmehørende på øyene: walisisk, kornisk, irsk og skotsk gælisk.
Andre hjemmehørende språk er skotsk, som er nært beslektet med engelsk, romani og britisk tegnspråk (nordirsk tegnspråk regnes også ofte som et eget språk). I Cumbria holdt keltiske innflytelser seg lenge i dialekten, spesielt i form av et unikt tallsystem som ble brukt for å telle sauer.
De største innvandrerspråkene er gujarati, hindi, punjabi, urdu, bengali og kantonesisk.
Religion
thumb|Canterburykatedralen, sete for Den anglikanske kirkes overhode Den største religionen i Storbritannia er kristendommen. Den ble innført av romerne, døde så mer eller mindre ut da den romerske overklassen forlot landet, og ble gjeninnført av Augustin av Canterbury og hans misjonærer fra 597 og utover.
Den anglikanske kirke er det største kirkesamfunnet. Den sporer sitt opphav til Augustins misjon, men oppstod i dagens form ved reformasjonen i 1534. Hver av de fire nasjonene har sitt eget kirkelige hierarki.
Den engelske kirke er en statskirke med den britiske monarken som overhode og erkebiskopen av Canterbury som øverste åndelige overhode.
Den skotske kirke er ikke en statskirke, da den er presbyteriansk og avviser statskirkeordninger. Den britiske monarken er i kraft av sitt embete medlem av kirken. Hen har ingen spesiell maktposisjon, men må avlegge en ed om å «forsvare kirkens sikkerhet».
Kirken i Wales ble utskilt fra Den engelske kirke i 1920-årene. Erkebiskop Rowan Williams av Canterbury tilhører Kirken i Wales.
I Nord-Irland er Den irske kirke det nest største protestantiske kirkesamfunnet. Den er felles for republikken Irland og Nord-Irland. De presbyterianske kirkesamfunn er større.
Det nest største kirkesamfunnet er den katolske kirke, som også har sine røtter i Augustins misjon. Ved reformasjonen ble det lagt store begrensninger på katolsk trosutøvelse, og disse ble stadig mer restriktive slik at det under Elizabeth I ble helt forbundet med dødsstraff for høyforræderi dersom en katolsk prest virket i England. I 1850 ble forbudet opphevet, og kirken opprettet separate hierarkier i de fire nasjonene (Nord-Irland og Irland er under samme hierarki).
Utover dette finnes en rekke andre protestantiske og ortodokse kirkesamfunn av varierende størrelse.
I andre del av det 20. århundre var det omfattende innvandring fra samveldenasjoner, og dette første til at en rekke andre religioner ble introdusert. De største er islam, hinduisme, sikhisme og buddhisme; en rekke andre er også representert i landet.
Religioner som hevder å stamme fra pre-keltiske briter, som wicca og ny-druidisme, har en del tilhengere.
Noe over tre fjerdedeler av befolkningen oppgav en religiøs tilhørighet i folketellingen i 2001. Tallet på personer som tilhører et trossamfunn er sannsynligvis noe høyere, da det var frivillig å svare på dette spørsmålet, og mange motsatte seg å gjøre det av prinsipielle grunner. På den annen side har undersøkelser vist at opptil 35 % av befolkningen anser seg for å være ateister. Det er således en betydelig gruppe som nominelt er medlem av et trossamfunn, men som ikke er troende. Mindre enn 20 % av befolkningen deltar regelmessig i religiøs aktivitet, noe som er blant det laveste i verden.
Historie
thumb|Det britiske imperiet (1921). Tradisjonelt har historikere og arkeologer antatt at Storbritannias tidlige historie var preget av invasjoner og fortrengninger av tidligere befolkningsgrupper, men dette synet er nå mer omdiskutert. For eksempel møtte den romerske invasjonen i det første århundret f.Kr. utpreget keltisk samfunn og kultur, men det er uklart om dette skyldes tidligere erobring eller fredelig kulturpåvirkning. I det 5. århundre ble De britiske øyer invadert av germanske stammer, først og fremst anglere og saksere fra dagens Nord-Tyskland, men også jyder fra dagens Danmark. Disse germanske stammene la grunnlaget for den engelske nasjonen, og bragte med seg sitt gammelsaksiske språk som utviklet seg til dagens engelsk. I 1066 ble angelsakserne erstattet av de skandinaviske normannerne fra det franske landskapet Normandie som den herskende klassen, etter Vilhelm Erobrerens erobring av England. Normannerne snakket fransk, slik at fransk for en lengre periode i middelalderen ble overklassespråket. Etter hvert smeltet angelsaksere, jyder og normannere sammen til ett folk, slik også språket smeltet sammen. Det engelske språk har i dag mange innslag av fransk (spesielt innenfor det engelske kjøkken), men der de folkelige germanske språk dominerer.
På 1800-tallet var Storbritannia den dominerende handels- og sjømakten i verden med et imperium som strakte seg over en tredjedel av kloden. Blant annet var India, Canada, Australia og større deler av Øst-Afrika og Sør-Afrika underlagt den britiske kronen. Imperiet ble avviklet etter 2. verdenskrig, der det britiske India fikk selvstendighet i 1947 som flere nye stater, mens de afrikanske koloniene fikk selvstendighet i løpet av 1950- og 60-tallet. Men fremdeles er den britiske monarken formelt statsoverhode i mange tidligere kolonier.
Storbritannia var medlem av EU mellom 1. januar 1973 og 31. januar 2020. I folkeavstemningen i 2016 ble det flertall for at landet skulle melde seg ut av EU, og i 2017 ble prosessen med utmeldelsen formelt satt i gang. Traktaten om Den europeiske union gir en frist på to år for forhandlinger dersom et land melder seg ut av unionen. Storbritannias utmeldelse av EU kalles brexit.
Politikk og administrasjon
alt=|miniatyr|Keir Starmer ble Storbritannias statsminister 5. juli 2024 Storbritannia er et enhetlig monarki med parlamentarisk styringssett. Landet har ingen skreven konstitusjon, men bygger på tradisjon og landets lovverk. Det formelle statsoverhodet er den britiske monarken. I realiteten er monarken i hovedsak kun en seremoniell institusjon. Monarken fungerer som et symbol på statsmakten, og «utøver» sin makt gjennom parlamentet (Crown-in-Parliament), som er statens suverene makt, med både lovgivende, utøvende og dømmende makt.
Storbritannia har vært regjert av tyske fyrsteslekter siden 1714. Da arvet Hannovers kurfyrste Georg Ludwig tronen. Med dronning Victoria døde huset Hannover ut, og tronen gikk til hennes manns slekt, den albertinske linjen av det saksiske Wettin-dynastiet, Sachsen-Coburg-Gotha. Kongehuset i landet har siden 1917 (som følge av første verdenskrig) brukt navnet Windsor uavhengig av hvilket hus som sitter på tronen. Etter dronning Elisabeth IIs død i 2022 passerte kronen til huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, som tidligere regjerte Hellas, prins Philips fødeland. Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg regjerer også i Danmark og Norge.
Skottlands regjering avholdt en folkeavstemning om skotsk uavhengighet 18. september 2014. Det ble flertall på 55 % for å bli værende i unionen.