thumb|250px|Keltisk høykors ved Knock nær Belfast. Irland regnes som symbolet på keltisk kristendom. thumb|Sankt Patrick, Irlands apostel. Keltisk kristendom, også kalt for den keltiske eller gæliske kirke eller øykristendom, refererer til kristendommen rundt Irskesjøen i tidlig middelalder på 400-tallet og 500-tallet blant keltiske/britonske folk. Keltisk kristendom påvirket også angelsaksere og til dels piktere, og adskilte seg med egne tradisjoner - spesielt innenfor liturgi og ritualer - fra de tilsvarende i den øvrige vestlige verden etter Romerrikets fall. Hovedsenteret for den keltiske kirke var Irland.
Folkevandringstidens voldsomheter brøt Irlands kontakt med romerkirken, og den irske kirke utviklet seg i avsondring. Kirken kom til å spille mindre rolle enn klostrene, som bestod av små hytter gruppert rundt et lite kirketårn i øde trakter. Relikviedyrkelse var ukjent, og munkene beholdt kjennskapet til gresk i lang tid.Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie bind 2 (s. 215), Gyldendal, Oslo 1963 Slik holdt irske munker antikkens tradisjoner levende, og erstattet i senere tider det tapte leddet mellom antikkens Europa og moderne tid.Thomas Cahill: How the Irish Saved Civilization]</ref>Domhnall Sullivan: Gallus and the Irish monks: grandfathers of European culture? 14. januar 2018
Begrepet «keltisk kristendom» brukes iblant om irsk religionsutøvelse etter 600-tallet. Irske, skotske, bretonske, korniske og manske kirker fikk betydelig utbredelse etter 700-tallet, noe som resulterte i økende forskjeller mellom innbyrdes ulike irske tradisjoner, så historikere forsøker å unngå begrepet «keltisk kristendom».Patrick Wormald: «Bede and the Church of the English», i The Times of Bede, red. Stephen Baxter (Oxford: Blackwell Publishing, 2006), s. 223-24 n. 1 I tillegg er begrepet «den keltiske kirke» ikke fullstendig korrekt, da det forutsetter en klart definert enhet, atskilt fra vestens øvrige kristendom, noe som bare delvis var tilfellet.Kathleen Hughes: «The Celtic Church: Is This a Valid Concept?», O'Donnell lectures in Celtic Studies, University of Oxford 1975 (utgitt i Cambridge Medieval Celtic Studies, 1 , ss. 1-20).Wendy Davies: «The Myth of the Celtic Church», i The Early Church in Wales and the West, Oxbow Monograph, no. 16, redigert av Nancy Edwards & Alan Lane, 12-21. Oxford: Oxbow, 1992. Det pågår fortsatt forskning for å komplettere bildet av såkalt keltisk kristendom og dens betydning.
Identitet og terminologi Begrepet «keltisk kirke» er uheldig, da det innebærer en antagelse om enhet som ganske enkelt ikke eksisterte.Dáibhí Ó Cróinín: Early Medieval Ireland 400-1200 (London, 1995); T. M. Charles-Edwards: Early Christians Ireland (Cambridge, 2000); W. Davies: «The Myth of the Celtic Church», i N. Edwards & A. Lane: The Early Church in Wales and the West (Oxbow Monograph 16, Oxford, 1992), ss. 12-21; Kathleen Hughes: «The Celtic Church: is this a valid concept?», i Cambridge Medieval Celtic Studies 1 (1981), ss. 1-20; Kathleen Hughes: The Church in Early English Society (London, 1966); W. Davies & P. Wormald: The Celtic Church (Audio Learning Tapes, 1980).
Som Patrick Wormald har forklart: «En av de vanlige misforståelser er at det fantes en «romersk kirke» som den «keltiske kirke» stod i nasjonal opposisjon imot».Patrick Wormald: «Bede and the Church of the English», i The Times of Bede, red. Stephen Baxter (Oxford: Blackwell Publishing, 2006), side 207. Keltisktalende områder var del av en latinsk kristendom med betydelige liturgiske og strukturelle forskjeller, men en felles ærbødighet for biskopen av Roma - dvs. paven.Richard Sharpe: «Some problems concerning the organization of the Church in early medieval Ireland», Peritia 3 (1984), ss. 230-270; Patrick Wormald: «Bede and the Church of the English», i The Times of Bede, red. Stephen Baxter (Oxford: Blackwell Publishing, 2006), ss. 207-208, 220 n. 3
Uansett fantes særskilte tradisjoner i keltisktalende område, og en utvikling og spredning av disse, spesielt på 500-tallet og 600-tallet. Noen forskere har valgt begrepet insular eller «øykristendom» for slik kristen praksis rundt Irskesjøen, et kulturelt nexus («sammenheng») etter Romerrikets fall.Peter Brown: The Rise of Western Christendom, 2. utgave (Oxford, Blackwell Publishing, 2003), ss. 16, 51, 129, 132. Begrepet «keltisk kristendom» etter 600-tallet kan også vise til ulike katolske praksiser, institusjoner og helgener blant hovedsakelig keltisktalende.
Historie Bakgrunn thumb|Høykors på Rock of Cashel. Som Romerrikets mest fjerntliggende provins ble Britannia nådd av kristendommen i løpet av de første århundrene, og den første bokførte martyr i Britannia var St. Alban (i løpet av regimet til keiser Diokletian). Misjoneringen ble mer intens i kjølvannet av legaliseringen av området under keiser Konstantin den store på 300-tallet, og av påfølgende kristne keisere. I 407 trakk Romerriket ut sine legionærer fra provinsen Britannia for å forsvare Italia mot angrep fra vestgotere.
Byen Roma ble herjet i 410, og legionærene kom ikke tilbake til Britannia. Således ble den romerske regjeringen av Britannia avsluttet samtidig med den påfølgende tilbakegangen av Romerrikets politiske innflytelse. Britannia og de omliggende øyene og landområdene, som Irland, Wales og Skottland, utviklet seg videre med betydelig særpreg fra det øvrige vestlige Europa.
Irland blir kristnet De første kristne misjonærer kom antagelig til Irland fra Gallia på slutten av 300-tallet og begynnelsen av 400-tallet. Den første nøyaktige datoen er 431 da Palladius ble utpekt av paven som biskop for «de irlendere som tror på Kristus». Galliske misjonærer i østlige og sørlige Irland ble snart overgått av misjonærer fra Britannia, den mest berømte var sankt Patrick som synes mest aktiv i nord mellom Wexford og Galway. Den kult som oppsto rundt Patrick synes å overskygge det arbeid som andre gjorde, blant annet Auxilius og Secundinus.
Irlands viktigste kirker ble styrt av et klosterhierarki, hvor mange ikke var biskoper, og hvor bestemte klostre er antatt å ha delt en felles grunnlegger som ble gruppert sammen i hva som kalles en paruchia. Opprinnelsen til klosterbevegelsen kom fra Britannia. Sankt Enda av Aran<ref>[https://www.katolsk.no/biografier/historisk/ekillean St. Enda av Aran (ca 440-530), Den katolske kirke grunnla et senter på avsidesliggende Inis Mór. De walisiske helgenene David og Cadoc var inspirasjon for Aedan (Maedoc) av Ferns, men klostrene var ikke utelukkende for menn. Sankt Brigid ved Kildare dannet det mest berømte nonnekloster. Mens mange kirker lå i allfarvei og fikk rike gaver, opptatt like mye med kommersiell som åndelig aktivitet, lå Sceilg Mhicil«Sceilg Mhicil», Unesco avsides på kysten av Kerry.
Gullalderen Med kristendommen kom latinen, og med latin kom læring og litteratur. Ved en del klostre deltok en del av munkene i manuelt arbeid, men den største andelen av klostrene ble arbeidet gjort av en form for leilendinger, tjenere eller slaver som levde med sine familier på kirkejord og frigjorde tid for munkene til mer åndelige sysler. Den rikdom som ble fremskaffet skapte den irske «gullalderen», både i form av kopiering av betydningsfull litteratur, men også fremveksten av ny. Det bidro til en rik håndverkskultur som ikke bare skapte utsøkt metallarbeid, rikt utsmykkede keltisk høykors, men også bokkunst som i de irske alterbøkene og bibelmanuskripter, det mest fremragende var Kellsboken.
Et kulturelt sentrum rundt Irskesjøen thumb|250px|Iona-klosteret. Irskesjøen ble et sentrum fra hvor en ny kultur ble utviklet blant de keltiske folkene, og kristendommen fungerte sentralt i denne prosessen. Denne formen for «øykristendom» fikk egen særskilte tradisjoner og praksis. Irland hadde aldri vært en del av Romerriket, og etablerte således en unik organisasjon rundt klostrene heller enn episkopal bispedømmer.
Betydelig figurer i denne prosessen var helgenene Ninian, Palladius, og Patrick («Irlendernes apostel»), og foruten også den kvinnelige helgenen Brigid av Kildare. Samtidig med denne utviklingen var det en parallell utvikling av innvandring og bosetning til vestlige Britannia av angelsaksere fra nordlige, germanske Europa som etterhvert ble kristnet fra sør av kontinentale misjonærer.
Spredning til Europa På 500-tallet og 600-tallet etablerte irske munker klosterinstitusjoner utenfor Irland, i første omgang St. Columba. Munker fra den lille øya Iona, som ligger mellom dagens Skottland og Irland, dro ut som misjonærer. Fra 563 misjonerte de blant piktere i dagens Skottland. Munker fra Iona spredte seg over hele Skottland og sørover i det angelsaksiske kongedømmet Northumbria, hvor deres mest karismatiske leder St. Aidan ble den første biskop av Lindisfarne (omtalt av Beda den ærverdige). Kanskje mest oppsiktsvekkende var spredningen til kontinentet som peregrini pro Christo («pilegrimer for Kristus»): St Fursa (eller Fursey) i East Anglia, etter å ha mottatt et klostersete på festningen Cnobesburh i Suffolk. Derfra vendte han seg mot Gallia hvor han og hans brødre ble kirkebyggere til han ble gravlagt i byen Péronne, som på grunn av sin nære kontakt med irske munker og pilegrimer ble kjent som Peronna Scottorum («irenes Péronne»).Seán Duffy et al: Atlas of Irish History. Dublin 1997. Side 22 thumb|250px|Nürnbergs middelalderlige bymur. I denne tyske byen etablerte irske munker et kloster. Sammen med tolv disipler dro Columbanus av Bangor fra Irland til Frankrike i 591, og grunnla klosteret Annegray i en forlatt romersk festning. Senere bygget han et nytt kloster i nærheten, Luxeuil,Luxeil-klosteret, Catholic encyclopedia]</ref> som ble en læresenter for nye rekrutter. Columbanus endte opp i Lombardia i nordlige Italia hvor han døde i sitt kloster Bobbio i 615. Sammen med Benedikt av Nursia har han et ettermæle som grunnlegger av vestens klosterbevegelse. Irske misjonærer ledet an i reisningen av nye klostre, kjent som Schottenklöster («skotteklostre»), til langt ut på 1100-tallet, i Erfurt, Nürnberg, Eichstätt, Regensburg og så langt unna som Wien i Østerrike.
Den irske klosterbevegelsen ble fulgt av irske lærde i løpet av 800-tallet som fikk innpass som lærere ved skolene til Karl den store og hans etterfølgere. Den irske munken Dicuil skrev avhandlinger om geografi, grammatikk og astronomi. Noe senere var Sedulius ScottusC.M. Barry: Sedulius Scottus: philosopher poet to princes, 12. april 2020 en ledende lærd ved Liège som skrev dikt og om grammatikk, filosofi, og teologi. I den nordfranske byen Laon samlet irske lærde seg om den store Johannes Scotus Eriugena, Europas ledende nyplatonsk filosof.
Betydningsfulle keltiske helgener som påvirket utviklingen av kristendommen blant de keltiskspråklige folkene var blant annet Dubricius, Illtud, David av Wales, Cadoc, Deiniol, Samson av Dol, Paulinus Aurelianus, Petroc, Piran, Ia av Cornwall, Brigid av Kildare, Moluag av Argyll, Kentigern, og Germanus av Auxerre.
Til tross for den store europeiske kontakten kom den keltiske kristendommens egenart etter hvert i konflikt med den øvrige katolske kirke, spesielt i spørsmålet om den riktige dateringen av påsken. Det ble holdt kirkemøter i Irland, Gallia og i England, eksempelvis kirkemøtet i Whitby, hvor spørsmålet om påsken ble løst, og resulterte i godkjenningen av kun én måte å kalkulere påsken på.
Egenarte tradisjoner Ettersom keltisk kristendom er en bred og omfattende betegnelse er det vanskelig å definere presist hvilke praksiser som adskilte fra den øvrige latinske verden i Vest-Europa, unntatt i generelle vendinger. I følgende liste vil det være unntak.Dette er en liste som omfatter informasjon fra Charles Plummers essay, «Excursus on the Paschal Controversy and Tonsure» i hans utgave av Venerablilis Baedae: Historiam Ecclesiasticam Gentis Anglorum, 1892 (Oxford: University Press, 1975), sidene 348-354.
Episkopal struktur