thumb|right|Det tradisjonelle piratflagget, på engelsk kalt «Jolly Roger». miniatyr|upright|Det romantiske bildet av en sjørøver. Mange av legendene om piratlivet har oppstått via piratenes kulturelle ikonstatus. Romaner og filmer har gjennom tidene ofte spilt på uhistoriske myter som den ikke dokumenterte straffen «å gå planken». Illustrasjon av Howard Pyle. thumb|Piraten Stede Bonnet fra England, hengt for piratvirksomhet i 1718. Sjørøveri er overfall på skip med den hensikt å plyndre dem. De som bedriver sjørøveri, kalles sjørøvere eller pirater. Piratvirksomhet er like gammel som varetransport til sjøs.
Sjørøveri er væpnet ran begått med skip og rettet mot sjøfarende for å frata dem skip eller gods, eller stille krav om løsepenger. Den dag i dag er piratvirksomhet en stor trussel mot internasjonal skipsfart, særlig piratvirksomheten utenfor kystene av Somalia, og har store økonomiske konsekvenser.
Kaperi er til forskjell fra vanlig sjørøveri handlinger sanksjonert med kaperbrev, utferdiget av en statlig myndighet som dermed ga kaprerne lovlig rett til å angripe fiendtlige skip. Siden 1856 har kaperfart vært forbudt i henhold til internasjonal rett.
Sjørøvere har vært et yndet emne innenfor populærkulturen, noe som har gitt enkelte av dem, særlig historiske sjørøvere i Karibia på 1600-1700-tallet et romantisk skjær. Det begynte med En generell historie om beryktede pirater fra 1724 av en anonym forfatter som inneholdt fargerike piratbiografier. Robert Louis Stevensons spennende eventyrroman Skatten på sjørøverøya fra 1883 er kanskje det verket som har skapt de fremste romantiske stereotyper av sjørøvere. Sjørøvere var yndet tema i tegneserier, og som skapt for film. Den akrobatiske Douglas Fairbanks hadde tittelrollen i stumfilmen The Black Pirate fra 1926. I nyere tid har Johnny Depp blitt populær ved sin framstilling av den lett androgyne sjørøveren Jack Sparrow i en rekke familievennlige filmer om Piratene fra Karibia. I Norge alene har kaptein Sabeltann vært en yndet barneforestilling. Samlet står det i kontrast til piratvirksomhetens virkelige vesen med ran, vold og mord.
Etymologi Det norske ordet «pirat» er avledet fra latinske pirataBokmålsordboka: «Pirat» som igjen er avledet fra greske πειρατής, peiratēs, «røver»,Peira, Henry George Liddell, Robert Scott: «A Greek-English Lexicon», hos Perseus. som kommer fra πειράομαι, peiráomai, «forsøk», fra πεῖρα, peîra, «forsøk», «erfaring».«Pirate», «Online Etymology Dictionary». Etymonline.com Ordet er også beslektet med det engelske ordet peril, «fare». På norsk er «pirat» også opphav til ord som beskriver ulovlig virksomhet, som «piratdrosje», «piratfirma», «piratforlag», «piratkjøring», «piratpris» og lignende. En sjørøver er knyttet utelukkende til ulovlig virksomhet til sjøs, sjørøveri = det å drive rov, plyndring til sjøs.Bokmålsordboka: «Sjørøveri»
Nederlandske pirater var kjent som kaprere (sjørøveri med myndighetenes godkjennelse) eller vrijbuiter («plyndrere» eller «fribyttere»). Forleddet vrij betyr «fri», mens buit betyr «bytte». Ordet vrijbuiter ble forvansket til engelsk freebooter og fransk flibustier. Det franske ordet ble deretter tilbakeført til engelsk som flibuster, som ikke var pirater, men eventyrer som involverte seg i latinamerikanske revolusjoner og statskupp. Ordet ble i amerikansk parlamentarisk praksis til filibuster, som betegner en blokkering av vedtak ved å holde langvarige innlegg uten avbrytelse.
Pirater er også kjent som picaroon, en kjeltring eller eventyrer, fra det spanske ordet pícaro, kanskje fra picar, «å stikke (av)».
Definisjon Piratvirksomhet er i henhold De forente nasjoners Havrettskonvensjonen (UNCLOS) av 1982UNCLOS, artikkel 101 - http://www.un.org/Depts/los/convention_agreements/texts/unclos/part7.htm består av enhver kriminell handling som består av vold, frihetsberøvelse, voldtekt eller ran begått av private som mannskap eller passasjer på et privat skip eller fly, rettet mot et annet skip, fly, personer eller eiendom på åpent hav et sted utenfor domsmyndigheten til noen stat, og faktisk er piratvirksomhet det første eksempel på «allmenn domsmyndighet». Det internasjonale samfunnet i dag møter mange problemer med å få stilt pirater for retten.Archibugi, D.; Chiarugi, M. (9. april 2009): «Piracy challenges global governance» . Open Democracy.
Historie Opprinnelse i antikken thumb|Romersk trirem, avbildet på en mosaikk fra Kartago (Bardomuseet i Tunisia). Det kan være rimelig å anta at piratvirksomhet har eksistert like lenge som sjøtransport av handelsvarer. Den tidligste kilden til piratvirksomhet er omtalen av «havfolkene» som opererte i Middelhavet på 1200-tallet f.Kr.The Pirates Hold – Piracy Timeline Disse piratene var kjent for å benytte seg av huggert, en form for sverd som var vanlig i tidsepoken. I den klassiske antikken var illyrere og tyrsenere også kjent som pirater, men også antikkens grekere og romere henfalt til sjørøveri når sjansen bød seg. Også fønikerne synes tidvis ha benyttet seg av sjørøveri, og spesialiserte seg på å røve til seg unge gutter og jenter som ble solgt som slaver.Phoenician Economy and Trade .
På 200-tallet f.Kr. kom det et piratangrep på Olympos i Mysia, en by i Anatolia, som førte til utarming. Illyrere var beryktet for piratvirksomhet og bosatt på den vestlige delen av Balkan. De herjet jevnlig i Adriaterhavet, noe som førte til konflikt med den romerske republikk. Det var ikke før i 168 f.Kr. at romerne endelig erobret Illyria og omgjorde landet til en romersk provins, Illyricum, noe som fikk en slutt på trusselen.
I løpet av 100-tallet f.Kr. var det flere piratstater langs Anatolias kyst som truet Romerrikets handelsvirksomhet i den østlige delen av Middelhavet. På en seilas over Egeerhavet i 75 f.Kr.I henhold til Suetonius' kronologi (Julius 4). Plutark (Caesar 1.8-2) sier at dette skjedde tidligere, på hans tilbakereise fra Nikomedes' hoff. Velleius i Romersk historie 2:41.3-42 sier bare at dette skjedde da Cæsar var en ung mann. ble Julius Cæsar tatt til fange av pirater fra Kilikia i Anatolia og de holdt ham som fange på øya Farmakonisi i øyengruppen Dodekanesene.Plutark, Caesar 1–2. Cæsar holdt på en overlegen holdning og var munter gjennom hele sitt fangenskap. Da piratene forlangte en løsepengene på tyve talenter med gull, skal Cæsar ha insistert på at han var verd minst femti. Etter at løsepenger var betalt og Cæsar satt fri, samlet han en flåte, forfulgte og tok piratene til fange og fikk dem korsfestet. thumb|Rekonstruksjon av kartagiske skip som forlater den beskyttede havnen i Mozia. Det romerske senatet investerte til sist i 67 f.Kr. i harde virkemidler som skulle bekjempe piratvirksomhet som forstyrret romersk handelsvirksomhet. Dette ble nedsatt i lovs form, lex Gabinia, «Den gabiniatiske lov», som ga Pompeius ekstraordinære prokunsulær makt i en hvilken som helst provins innenfor 80 km av Middelhavet. Loven ble vedtatt av tribunen Aulus Gabinius.«Aulus Gabinius» Pompeius greide etter 3 måneder å slå ned trusselen ved hjelp av 500 krigsskip, 120 000 infanterister og rundt 5.000 kavalerister.The Roman Law Library, incl. Leges The «Lex Gabinia», Economist's View
Så tidlig som ved 258 e.Kr. herjet en gotisk og herulisk flåte byene langs kystene av Svartehavet og Marmarahavet. Egeerhavet led under tilsvarende angrep noen få år senere. I 264 hadde goterne nådd fram til Galatia og Kappadokia i det indre av Lilleasia, og gotiske pirater gikk i land på Kypros og Kreta. I denne prosessen tok goterne meget stort bytte og rev med seg tusenvis av mennesker i fangenskap.
I 286 ble Carausius, en romersk militærkommendant av gallisk opprinnelse, utpekt til kommandere Classis Britannica, «Den britiske flåte», og gitt ansvaret for å fjerne frankiske og saksiske pirater som hadde drevet med herjing og plyndringer langs kysten av Armorica og belgiske Gallia. Så plagsom var disse angrepene at Den engelske kanal den gang ble kalt for litus Saxonicum, «Den saksiske kysten». På begge sider av kanalen bygde romerne en rekke festninger som skulle beskytte mot angrep.
I den romerske provinsen Britannia ble sankt Patrick røvet og gjort til slave av irske pirater.
Tidlige polynesiske krigere angrep landsbyer langs kysten og ved elevene i Stillehavet. De benyttet havet for deres raske angrep og like raskt stakk av til et trygt sted før de innfødte kunne samle seg til å slåss mot dem.
Tidlig europeisk middelalder thumb|Vikinger som frakter båten fylt med våpen. Tegning fra Olaus Magnus' historieverk Historia de Gentibus Septentrionalibus («De nordiske folkenes historie»), 1555. thumb|Pirater fra Normandie, maleri av Evariste-Vital Luminais.Sea Wolf De mest kjente og mest langtrekkende sjørøvere i tidlig middelalder var de vikingene; krigere, lovløse og plyndrere fra Norden, og siden også fra øyene i Norskehavet. Fra hovedsakelig tiden mellom 793 og fram til grovt regnet 1066 er hva som er karakterisert som vikingtiden i tidlig middelalder i Europa. Vikingenes teknologi var smale, hurtiggående langskip som ikke stakk dypt i vannet, noe som gjorde at de lett kunne seile nedover kysten av Atlanterhavet og gå opp elver for å angriper byer i innlandet over hele vestlige Europa, hovedsakelig i Frankrike og England, men også så langt unna som Sevilla i sørlige Spania, som ble angrepet i 844. Vikingene angrep tidvis også kystene i Nord-Afrika og i Italia. Østlige vikinger dro nedover de store elvene i Russland, plyndret i områdene rundt Svartehavet og angrep selveste Konstantinopel.
En forklaring på de plutselig angrepene fra nord var det var en forlengelse av folkevandringstiden. De betingelser som satte folkegruppene i bevegelse på kontinentet noen hundre år tidligere skjedde deretter i Norden. I kjølvannet av plyndringen kom også norrøn handel og bosetninger som var av langt større betydning. En annen årsak var at bølgen fra nord sammenfalt med en tid da de europeiske monarkiene var svake og den sentrale administrasjonen var dårlig utbygget. Før fransk motstand var blitt organisert var vikingene allerede reist av sted igjen. I England forsøkte man å betale danegeld for å slippe unna direkte konfrontasjon. Eksempelvis kjøpte den engelske kongen Ethelred II i 1002 og i 1007 fred for 13 400 kg sølv. I 1012, etter at erkebiskopen av Canterbury var til fange og drept, ble danskene kjøpt bort for ytterligere 17 900 kg sølv.
Tidlig middelalder var en urolig tid, og herjing og plyndring var ikke forbeholdt norrøne hedninger. I år 937 gikk irlendere sammen skotter, piktere, walisere og nordboere i å invadere England. I slaget ved Brunanburh greide Adalstein av England å slå tilbake alliansen av angripere, noe som fikk grunnleggende betydning for den senere politiske utviklingen i England.
I samme epoke var muslimske pirater vanlig i Middelhavet. Mot slutten av 800-tallet hadde muslimske sjørøvere etablert seg langs kysten av sørlige Frankrike og nordlige Frankrike. I 846 herjet muslimske angripere Roma og skadet Vatikanet. I 911 var det umulig for biskopen av Narbonne å reise tilbake til Frankrike fra Roma da muslimer fra borgen Fraxinet i nærheten Saint-Tropez kontrollerte alle overgangene gjennom Alpene. Muslimske pirater hadde base på øygruppen Balearene fra 900-tallet. Fra 824 og til 961 herjet arabiske pirater fra emiratet på Kreta hele Middelhavet. På 1300-tallet tvang et angrep fra muslimske pirater den venetianske hertugen av Kreta til å be republikken Venezia om hjelp for å holde kysten ved Kreta jevnlig bevoktet.«Piracy on Crete» , Creta News.