Sovjetunionens historie 1953–1985 omfatter lederperiodene til partisjefene Nikita Khrusjtsjov (1953–1964) og Leonid Bresjnev (1964–1982), og de kortvarige lederperiodene til overgangspersonene Jurij Andropov (1982–1984) og Konstantin Tsjernenko (1984–1985).
Khrusjtsjovs styre var preget av avstaliniseringen etter Stalins død og vidtrekkende jorbruksreformer, blant annet med den såkalte «Jomfrulandplanen». Utenrikspolitisk huskes Khrusjtsjov best for Cubakrisen, en hendelse som var nære å utløse atomkrig med USA.
Bresjnev-epoken var preget av en konservatisme der innenrikspolitisk stabilitet var det viktigste målet. De store eksperimentene fra Stalin- og Khrusjtsjov-tiden tok slutt, og det ble ikke foretatt seriøse forsøk på å reformere Sovjetunionens økonomi. Dette skapte økonomisk stagnasjon, som på 1980-tallet førte til kommunismens fall. Bresjnevs utenrikspolitikk var preget av forsøkene på avspenning med USA på 1970-tallet, men han huskes også for invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 og for å ha startet krigen i Afghanistan.
Maktkampen etter Stalins død På samme måte som etter Lenins død førte Stalins død i 1953 med seg en periode med kollektivt lederskap i Sovjetunionen. De høyeste politiske organene ble straks omorganisert, blant annet ble presidiet (det daværende navnet på politbyrået) slanket fra 25 til elleve fulle medlemmer. Dessuten ble innenriksdepartementet slått sammen med departementet for statssikkerhet. Lavrentij Berija ble leder for sistnevnte «superdepartement», mens Georgij Malenkov ble statsminister. Slik ble Stalins to roller som regjeringssjef og ansvarig for landets indre sikkerhet delt mellom to forskjellige verv, og Berija og Malenkov ble de to mektigste personene i landet.McCauley, side 317
Berijas hovedfiende i maktkampen etter Stalins død var Nikita Khrusjtsjov. Khrusjtsjov var blitt valgt til ny generalsekretær i partiet, og var også medlem av presidiet (politbyrået). Berija gjorde imidlertid den feilen at han undervurderte generalsekretæren, da han anså Khrusjtsjov som en idiot han kunne kontrollere.
Berija satte straks i gang et omfattende amnesti for de 2,5 millionene som var blitt satt i arbeidsleirer i Stalin-tiden. Samtidig gikk han inn for at politiet skulle bruke mer humane metoder mot mistenkte forbrytere. Reformene, i kombinasjon med hans fremtredende rolle under Stalin, gjorde at han var mislikt av de andre sovjetlederne. I forbindelse med oppstanden i Berlin den 17. juni 1953 ble Berija sendt til Tyskland. Mens han var borte klarte Khrusjtsjov å vinne Malenkov over på sin side, og den 26. juni ble Berija arrestert. Han ble så anklaget for blant annet høyforræderi, terrorisme og kontrarevolusjonær virksomhet, og den offisielle historien er at Berija ble dømt til døden og henrettet i desember 1953. Andre kilder hevder imidlertid at Berija ble skutt så snart han var arrestert.
Med Berija ute av bildet ble Khrusjtsjov og Malenkov de mektigste personene i Sovjetunionen. Malenkov hadde statsapparatet som sin maktbase, mens Khrusjtsjov hadde partiapparatet på sin side. Malenkov ønsket derfor en politisk beslutningsprosess der regjeringen tok de viktigste beslutningene, mens Khrusjtsjov derimot ønsket å styrke partiapparatet. Maktkampen fortsatte frem til februar 1955, da Malenkov ble tvunget til å gå av som statsminister. Blant de viktigste grunnene av Khrusjtsjovs seier var at Malenkov måtte bruke mye av sin tid på å faktisk styre landet, mens Khrusjtsjov, som var mye bedre enn Malenkov til politiske intriger, hadde god tid til å få partiapparatet og resten av presidiet over på sin side. Malenkov ble erstattet av den svake Nikolaj Bulganin som statsminister, noe som gjorde at all reell makt nå lå i Khrusjtsjovs hender.
Khrusjtsjovs jordbruksreformer thumb|Nikita Khrusjtsjov, leder i Sovjetunionen 1953–1964 I 1954 satte Khrusjtsjov i gang «Jomfrulandplanen». Denne politikken skulle løse matvareproblemene i Sovjetunionen en gang for alle. Khrusjtsjov ønsket å bruke de enorme, ubenyttede steppelandskapene i Kasakhstan og det østlige Sibir til å øke maisproduksjonen, og siden mais er velegnet til dyrefor skulle dette igjen øke kjøttproduksjonen. Hele 33 millioner hektar nytt land ble dyrket opp under gjennomføringen av planen, noe som i størrelse tilsvarer hele Canadas landbruksareal.
Khrusjtsjov fikk sendt 250 000 ungkommunister og 120 000 traktorer østover for å gjennomføre planen. Jomfrulandplanen ble i utgangspunktet en suksess, og offisielle tall for jordbruksproduksjonen viste en økning på 50 prosent i perioden 1953-58. Spesielt i 1956, da de tradisjonelle jordbruksområdene i Ukraina og det sydlige Russland var rammet av tørke, reddet «jomfrulandet» landet fra hungersnød. Det må likevel antas at de offisielle tallene over produksjonen i landbruket var overdrevne, da mange stats- og kollektivbruk brukte svært kreative metoder for å møte produksjonsmålene. Blant annet var strategien med å selge samme kveg til staten flere ganger spesielt utbredt.
I august 1958 bestemte Khrusjtsjov at privatpersoner i byene ikke lenger kunne ha husdyr på sine private eiendommer. Dyrene ble beslaglagt av statsbrukene og straks slaktet ned. Dette rammet over 12 millioner familier, som nå ble tvunget til å kjøpe den samme maten fra de statseide butikkene. Butikkene fikk imidlertid ikke de nødvendige forsyningene, og svartebørshandelen og korrupsjonen florerte.
Khrusjtsjov var svært optimistisk med sine jordbruksreformer, og syvårsplanen for perioden 1959-65 forutsa en ytterligere vekst i jordbruksproduksjonen på hele 70 %. Dette var totalt urealistisk, blant annet på grunn av manglende ressurser til beslektede industrier som produksjon av kunstgjødsel og landbruksmaskinell. Samtidig uttalte Khrusjtsjov at Sovjetunionen skulle gå forbi USA i produksjonen av kjøtt og melk i løpet av de neste tre-fire årene. Dette førte til en katastrofal nedslakting av kveg for å nå produksjonsmålene for planens første år. Samtidig tvang Khrusjtsjov kollektivbrukene til å kjøpe alt produksjonsutstyret, som tidligere hadde vært eiet og vedlikeholdt av staten. Uansett stand måtte utstyret kjøpes til priser tilsvarende nypris. Dette førte til at kollektivbøndene kjøpte utstyret til overpris, samtidig som kompetansen til å vedlikeholde det forsvant. Stikk i strid med Khrusjtsjovs intensjoner førte dette til at for første gang i Sovjetunionens historie i fredstid gikk den samlede mengden av landbruksmaskiner ned.Rosenfelt, side 165
Khrusjtsjov hadde også en idé om at landbruksledelsen måtte befinne seg på landet, og beordret både det sentrale landbruksdepartementet og delrepublikkenes landbruksdepartementer til å flytte til statsbruk utenfor byene. Den dårlige teleinfrastrukturen gjorde koordinasjon mellom avdelingene umulig, og i løpet av det første året etter flyttingen hadde 1700 av de 2200 ansatte i Sovjetunionens sentrale landbruksdepartement sagt opp sine stillinger.
I 1961 bestemte Khrusjtsjov at bøndene måtte fokusere mindre på sine private åkerlapper og mer på statens jord. Intensjonen var at produktiviteten skulle øke totalt sett, selv om tiltaket fikk motsatt effekt. Samtidig ble mer av planleggingen i jordbruket gjort sentralt i Moskva, på bekostning av lokal styring. Khrusjtsjovs mange mislykkede forsøk på omorganisering og en tiltagende økologisk katastrofe i de nydyrkede områdene gjorde at landbruket kom i store problemer inn i 1961. Dette ble etter hvert umulig å skjule for befolkningen, og da kornhøsten feilet i 1963 ble Khrusjtsjov nødt til å importere korn fra USA.
Avstaliniseringen
Med millioner av tidligere tvangsarbeidere frigjort fra Stalins arbeidsleirer kom det mange krav om at Stalins forbrytelser måtte frem i lyset. I desember 1955 satte presidiet opp en kommisjon ledet av Petr Pospelov som skulle undersøke påstandene om maktmisbruk under Stalin. I februar 1956 kom Pospelov-kommisjonens rapport, og rapportens sjokkerende innhold førte til en splittelse i partiledelsen om hvorvidt den skulle offentliggjøres. Presidiet ble etter hvert enig om at Khrusjtsjov skulle holde en lukket tale for den tyvende partikongress om rapportens innhold.
Khrusjtsjovs tale skapte sjokkbølger i det sovjetiske samfunnet, og satte i gang en prosess som ble kjent som avstalinisering. Talen var i utgangspunktet hemmelig, men da en redigert versjon ble opplest på partimøter i hele landet kom den snart offentligheten før øre. I talen fikk Stalin skylden for alt som hadde gått galt i Sovjetunionen siden 1934. Ansvaret for utrenskningene i statsadministrasjonen og i offiserskorpset på 1930-tallet (de såkalte Moskvaprosessene) ble tillagt Stalin, det samme gjaldt feilgrep i forbindelse med det tyske overfallet på Sovjetunionen i 1941. Folkegruppene som var blitt deportert av Stalin under krigen fikk sin oppreisning, og alle unntatt volgatyskere og krimtatarer fikk lov til å vende hjem. Krav om at dømte sovjetledere som Nikolaj Bukharin og Grigorij Zinovjev skulle rehabiliteres ble imidlertid ikke tatt til følge, og dommene mot disse ble ikke opphevet før i 1988.
Khrusjtsjov hadde flere motiver for å ta et oppgjør med Stalin. Khrusjtsjov var sannsynligvis oppriktig i sin kritikk av mange av Stalins handlinger, men avsløringene var også nyttige verktøy mot Khrusjtsjovs politiske motstandere. Lazar Kaganovitsj og Vjatsjeslav Molotov hadde begge høye stillinger mens Stalins utrenskninger pågikk som verst, mens Khrusjtsjov selv først kom inn i Stalins nære krets i 1949 og hadde dermed mindre blod på hendene enn sine rivaler. Gjennom å ta initiativet til avstaliniseringen unngikk Khrusjtsjov også at hans motstandere kunne bruke samme virkemiddel til å svekke ham selv. Oppgjøret med Stalin gav også Khrusjtsjov friere hender til å gjennomføre sine mange radikale reformer i jordbrukssektoren, da hans motstandere ikke lenger kunne bruke argumenter basert på stalinisme mot ham.
Kuppforsøket i 1957 I mai 1957 hadde Kaganovitsj, Malenkov, Molotov, Bulganin og Mikhail Pervukhin diskutert muligheten for å bli kvitt Khrusjtsjov, og da Kliment Vorosjilov senere sluttet seg til gruppen hadde de en majoritet av medlemmene i persidiet bak seg. Samtidig ble forsvarsminister Georgij Zjukov involvert i planene.
På et møte i presidiet den 18. juni kom Malenkov med kraftig kritikk av Khrusjtsjov, som ikke var til stede. Khrusjtsjovs idé om å ta igjen USA i produksjonen av kjøtt og melk ble latterliggjort. Et klart flertall i presidiet vedtok å avsette Khrusjtsjov. Medlemmer i sentralkomiteen hadde imidlertid fått nyss om møtet, og det ble avbrutt da en rekke militærtopper og sentralkomitémedlemmer møtte opp og krevde at saken skulle legges frem for sentralkomiteen. Marskalk Zjukov var blant de som avbrøt møtet, og minnet presidiet om at militære styrker raskt kunne ta kontrollen over Moskva dersom det skulle bli nødvendig. Stilt overfor den dårlig skjulte trusselen fra Zjukov hadde ikke presidiet annet valg enn å godta sentralkomiteens krav, som også strangt tatt også var prosedyremessig korrekt.
Zjukov sørget for å få flydd inn sentralkomitemedlemmer fra hele landet til møtet som skulle avgjøre Khrusjtsjovs skjebne. Gjennom sin daværende politikk med en desentralisering av det økonomiske planleggingsapparatet hadde Khrusjtsjov skaffet seg mange allierte i partiet, da desentraliseringen ville øke makten og prestisjen til mange politikere på mellomnivå. Khrusjtsjov hadde derfor et komfortabelt flertall i sentralkomiteen, og denne opphevet da også presidiets vedtak om å fjerne ham fra makten. Dette var en av svært få ganger i Sovjetunionens levetid at en avgjørelse i politbyrået ble overstyrt av et lavere organ.
Khrusjtsjov benyttet anledningen til å slå tilbake mot sine politiske motstandere. Sentralkomiteen kom med krass kritikk av Khrusjtsjovs fiender, og beskrev opprørerne som «antipartigruppen». Videre ble Malenkov, Molotov og Kaganovitsj sparket ut av presidiet, mens Pervukhin ble degradert til kandidatmedlem uten stemmerett. Blant de nye medlemmene i presidiet var Leonid Bresjnev.