thumb|right|Asjera, Reuben and Edith Hecht Museum i Haifa, Israel. Asjera (ugarittisk ʼAṯirat; hebraisk אֲשֵׁרָה) var i semittisk mytologi en modergudinne som opptrer i en rekke oldtidstekster, inkludert akkadiske skrifter under navnet Asjratum eller Asjratu og i hettittiske som Asjerdu(s) eller Asjertu(s) eller Aserdu(s) eller Asertu(s). Asjera er generelt blitt betraktet som identisk med den ugarittisk gudinnen Atirat (mer nøyaktig transkribert som ʼAṯirat).
I Bibelens Jeremias bok, skrevet ca. 628 f.Kr., refererer muligens til Asjera når den benytter tittelen «Himmeldronningen» i kapitlene 7 og 44.Nettbibelen: Jeremias bok 7:18 og 44:17
De fleste tidlige kulturene i Midtøsten dyrket «himmeldronningen» eller egentlig modergudinnen. I Syria ble hun identifisert som Asjera, høyguden Els partner, eller som Anat, Els datter. Himmeldronningen er kjent fra flere kulturer og omtales med flere navn; Asjera, Astarte og Anat. I Judea var Asjera det mest brukte navnet. I de tidligste bøkene av den hebraiske Bibelen, Tanákh, refereres det skiftevis til El og Jahve. Etter hvert ble gudsnavnet Jahve enerådende. Da ble Asjera i stedet oppfattet som Jahves partner.Nina Kristiansen (30. mars 2024) Gud hadde opprinnelig en kone. Forskning.no. Besøkt 2024-08-17 Et søk i Bibelen.no gir 39 treff på «Asjera».Nettbibelen: søkeresulat på «Asjera» Fortellingene i Bibelen om henne gir et bilde av den striden som sto mellom de som ønsket å dyrke Jahve alene og dem som dyrket flere guder. Gjennom århundrene deltok israelittene i ritualene og det mytiske livet i Midtøsten, de dyrket Asjera, Baal og Istar side om side med Jahve. Gudene hadde klare menneskelige trekk. Religiøse reformatorer som Hosea, Jeremia og Esekiel kom til å oppfatte Jahve som en fjern og utilnærmelig gud og sto for en radikal revisjon av de gamle antropomorfe mytene rundt ham. Samtidig angrep de dyrkelsen av andre guder.
Symbolisme og avbildninger thumb|Asjera, framstilt med stor barm og egyptiskinspirert hårsveis. Museum ved Universitetet i Haifa
Det finnes mange Asjera-symboler. Et av dem er duen. Et annet er havet, da Asjera også ble regnet som en gudinne knyttet til havet. I Bibelen er flere steder referanser til trær og trelunder knyttet til religionsutøvelse.Genesis of Eden Treet er et symbol på fruktbarhet. Treet ble brukt som symbol for Asjera.
Ved siden av altere tilegnet Jahve sto det gjerne et Asjera-tre. I avbildninger av Asjera gjengis hun med tre voksende ut av underlivet, underlivet angis gjerne som en trekant med spissen ned. En slik trekant er et gammelt kvinnesymbol. Trekanten symboliserer fruktbarhet og menneskets unnfangelse. Gudinnen Asjera – treet – trekanten, var alle symboler for det samme og kunne byttes med hverandre og representere hverandre, i religiøse sammenhenger.
Ved å bedømme det store antallet av små Asjera-statuetter som er avdekket av arkeologer, uten en tilsvarende antall statuetter av mannlige guddommer, betyr antagelig at dyrkelsen av gudinnen har vært meget populær i alle segmenter av det hebraiske samfunnet.The White Moon Gallery Presents Asherah
De fleste gudinnefigurene fra Judea i gammeltestamentlig tid er som regel i halvfigur. Figuren løftet brystene med hendene som for å tilby seg selv eller melk til et spedbarn. Ansiktstrekkene og andre kroppsdeler er sparsommelig antydet. Melken kan være et symbol på barnas mulighet for å vokse opp – og for mat (grøden) til hele folket.
Gudinnefigurene var en form for talisman, en magisk gjenstand som skulle bringe lykke, en «bønn i leire». Bønnen ble rettet til fruktbarhetsgudinnen Asjera. Asjera ble dyrket som en modergudinne og kanskje som mødrenes gud.The Hebrew Goddess Kvinnene inngikk private pakter med Asjera: «Hvis du gjør dette for meg, skal jeg gjøre dette for deg.» De enkle gudinnefigurene i leire kunne alle klare å lage. De ble laget i stort antall og brukt i hjemmet. Det er også funnet mange kakeformer av tilsvarende figurer. Kakene ble brukt som offer til Asjera. Det var kvinnene som bakte. Kvinnene tok vare på familiens relikvier, organiserte religiøse høytider, vedlikeholdt gravene til avdøde slektninger, ga løfter til gudene; de ivaretok familiens religiøse liv i hjemmet. Asjera synes å ha blitt dyrket i større helligdommer og i fattige folks hjem, sammen med andre husguder. Husgudenes avbildninger var så små at man kunne ha dem i vanlige hjem, eller frakte dem med seg om man levde som nomader.Goddess Asherah, the Forgotten Goddess
I Ugarit I ugarittiske tekster fra før 1200 f.Kr. er Asjera alltid nevnt med sin fulle tittel rbt ʼaṯrt ym, rabat ʼAṯirat yammi, eller som «Frue Atirat av havet», eller mer direkte oversatt «Hun som går på havet». Dette nevnes 12 ganger i Baal-eposet alene.Driver, G.R. (1971): Canaanite Myths and Legends, T & T Clark, Edinburgh Navnet er forstått av ulike oversettere og forskere ved at det kommer fra det ugarittiske rotordet ʼaṯr 'stride', sammenlignbart med det hebraiske rotordet ʼšr med samme betydning. Hennes andre fremste hellige epitet (tilnavn) var qaniyatu ʾilhm (ugarittisk qnyt ʾlm) som kan bli oversatt som «gudenes skaperinne (Elohim)».
I disse tekstene er Asjera ledsager eller hustru av guden El; det er en referanse til de sytti sønnene til Asjera, antagelig da også de sytti sønnene til El. Hun er klart adskilt fra ʿAshtart, bedre kjent på norsk som Astarte i Bibelen, i ugarittiske tekster, men i kilder utenfor Ugarit fra senere perioder er skillet mellom de gudinnene langt mer uklart. Det sistnevnte kan være på grunn av en skrivers feilaktige avskrift, eller gjennom en mulig synkretisme. Hun er også kalt for Elat ("Gudinnen", den hunkjønnsformen av El, sammenlign med den førislamske gudinnen Allāt) og Qodesj, "Hellighetinnen".
Asjera i akkadiske tekster opptrer som Asjratum (Antu), hustru av Anu, himmelguden. I kontrast er Asjera antatt å være knyttet til den mesopotamiske gudinnen Istar som tidvis ble portrettert som datteren av Anu mens i ugarittiske myter er Astarte en av døtrene til El, den vestsemittiske motparten til Anu.
Blant hettittene opptrer denne gudinnen som Asherdu(s) or Asertu(s), ektefellen til Elkunirsa (fra den ugarittiske tittelen El-qan-arsha – «El, jordens skaper») og mor til enten 77 eller 88 sønner.
Blant Amarnabrevene er en konge av amorittene nevnt som Abdi-Ashirta, «Tjener av Asjera».Notert av Patai, Raphael: «The Goddess Asjera» i: Journal of Near Eastern Studies 24.1/2 (1965:37-52) s. 39.
I Egypt I oldtidens Egypt på begynnelsen av 18. dynasti begynte en semittisk gudinne ved navn Qudshu («Hellighetinne») å opptre framtredende, likestilt med den egyptiske gudinnen Hathor. Det har vært spekulert om dette er Athirat/Ashratu under hennes ugarittiske navn Qodesj. Denne Qodesj synes ikke være hverken ʿAshtart eller ʿAnat da begge gudinnene opptrer under deres egne navn og med svært forskjellig ikonografi og opptrer i det minste med en billedmessig representasjon med Qudshu.
Men i de persiske (det første persiske riket, 550–330 f.Kr.), hellenistiske (323-46 f.Kr.)og romerske (fram til 200 e.Kr.) periodene i Egypt var det en sterk tendens mot synkretisme av gudinnene, og Athirat/Ashrtum synes deretter å ha forsvunnet, i det minste som prominente gudinner under en gjenkjennelig navn.
I Arabia thumb|Arameisk inskripsjon fr Tayma (500-tallet f.Kr..) En stele som ble oppdaget av Charles Huber i 1883 i oldtidsoasen i Tema (dagens Tayma, arabisk تيماء) i nordvestlige Arabia blir i dag er oppbevart i Louvre. Det er antatt at stelen er fra tiden til Nabonidus' tilbaketrukkethet der i 549 f.Kr. Den har en inskripsjon på arameisk som nevner Ṣalm av Maḥram, og Shingala og Ashira som Temas guder.
Denne Ashira kan være Athirat/Asjera. Ettersom arameisk ikke har noen måte å indikere arabiske sj, korresponderende med ugarittiske sj (fonetisk skrevet som ṯ), om dette er den samme guddommen, er det ikke klart om navnet skal være en arabisk refleks av ugarittiske Athirat eller et senere lån fra hebraiske/kanaanittiske Asjera.
Det arabiske rotordet ʼṯr tilsvarer i mening til det hebraiske i meningen «å trå», benyttet som et grunnlag for å forklare navnet Ashira som «Fruen fra havet», særlig ettersom det arabiske rotordet ymm også betyr «hav».
I Israel og Judea Både arkeologiske bevis og bibelske tekster fra den monarkiske periode har dokumentert spenningen mellom grupper som var tilfredse med å dyrke Jahve sammen med lokale guddommer som Asjera og Baal, og de som insisterte på utelukkende å dyrke Jahve alene.Nettbibelen: Første Kongebok 18 ; Jeremias bok 2 ; se også Keel, Othmar, Uehlinger, Christoph (1998): Gods, Goddesses, and Images of God in Ancient Israel, Fortress Press; Smith, Mark S. (2001): The Origins of Biblical Monotheism: Israel’s Polytheistic Background and the Ugaritic Texts, Oxford University Press Den deuteronomistiske kilden gir bevis på en sterk monoteistsk parti i løpet av styret til kong Josjia av Juda på 600-tallet f.Kr., men kraften og forekomsten av tidlig monoteistisk dyrkelse av Jahve er omfattende diskutert basert på fortolkningene av hvor mye den deuteronomistiske historien er nøyaktig basert på tidligere kilder, og hvor mye har blitt omarbeidet av deuteronomistiske redaktører for å underbygge deres eget teologiske syn.McKenzie, Steven L. (1992): Deuteronomistic History, The Anchor Bible Dictionary, bind 2, Doubleday, ss. 160-168; Smith, Mark S. (2001): The Origins of Biblical Monotheism: Israel’s Polytheistic Background and the Ugaritic Texts, Oxford University Press, ss. 151-154 De arkeologiske nedtegnelsene dokumenterer en utstrakt polyteisme i og rundt Israel i løpet av den monarkiske perioden.Keel, Othmar, Uehlinger, Christoph (1998): Gods, Goddesses, and Images of God in Ancient Israel, Fortress Press (1998); Smith, Mark S. (2001): The Origins of Biblical Monotheism: Israel’s Polytheistic Background and the Ugaritic Texts, Oxford University Press
Eksempelvis hadde et kultstativ fra 900-tallet f.Kr. i Taanak, en by i nordlige Israel i nærheten av Megiddo, utvetydige polyteistiske implikasjoner. Stativet hadde fire nivåer, eller registre. Det nederste register, eller nivå fire, hadde en kvinnefigur med hendene hvilende på hodene til hver sin løve på begge sidene av henne. Kvinnefiguren kan bli tolket som en gudinne, enten Asjera, Astarte, eller Anat. Det tredje registeret hadde sfinks med to vinger og en tom plass mellom dem. Det andre registeret inneholdt en hellig tre flankert på begge sider av steinbukker som sto på bakbeina. Det øverste registeret viste et firbent dyr (enten et hornkveg eller en hest) med en soldisk over dem.