Amalie Skram (født Berthe Amalie Alver; 1846–1905) var en norsk forfatter, ansett for å være en av de fremste naturalistiske forfatterne i Norge. Sammen med blant andre Alexander Kielland og Jonas Lie er hun en av de mest markante innen det moderne gjennombrudd. De fleste verkene hennes handlet om kvinner og deres private liv.
I romanene sine ga hun en kritisk fremstilling av de sosiale forholdene i samtiden, men hun skrev også om det indre livet. I sitt mest kjente verk – Hellemyrsfolket – gir hun klart uttrykk for en naturalistisk holdning, men i senere verk som Sommer fra 1899 kommer en mer stemningsfull uttrykksmåte frem.
Fra hun debuterte i 1885 til hun døde i 1905, ga hun ut rundt 20 verk. Det meste er romaner, men noe er også noveller og skuespill. I tillegg skrev Skram en rekke litteraturanmeldelser i sitt arbeid som kritiker. Noen av verkene hennes er også filmatisert. Hun bodde i Danmark de siste 20 årene av livet.
Liv Oppvekst Berthe Amalie Alver ble født 22. august 1846 i Bergen, og ble døpt i Bergen domkirke 27. september 1846. «Fødte og døpte kvinner 1846», s. 213 i Ministerialbok nr. B 2 (1841–1851) fra Bergen domkirke Hun hadde åtte søsken, men bare fire av dem levde opp, fire gutter. Faren, Mons Monsen Alver, var innflytter fra Alversund og drev en forretning i kjelleren i huset de bodde i. Moren, Ingeborg Lovise Sivertsen, var datter av en skomaker i Bergen.
miniatyr|Cort Piilsmuget 1 hvor familien bodde i årene 1846–1864.
Det gikk dårlig for virksomheten til Alver, og i 1863 gikk han konkurs. Det var også rot i regnskapet, og han reiste i all hast til USA for å unngå å havne i gjeldsfengsel.Gunnar Staalesen, «Arven fra Amalie », opprinnelig utgitt i Bergens Tidende 24. august 1996. Det var meningen at resten av familien skulle komme over til USA når faren hadde fått seg arbeide, men det ville ikke moren. De ble derfor boende i Bergen.
Moren var opptatt av at barna skulle få en god utdannelse og Amalie fikk gå på den beste pikeskolen i byen, og to av brødrene gikk på latinskolen, selv om familien hverken hadde høy sosial status eller mye penger. Hun fortalte selv at hun ikke gikk rett hjem etter skolen som de fleste andre barna, men i stedet vandret gatelangs eller fulgte etter byoriginaler som «Småfylla» og «Tippe Tue». Liv Køltzow side 42
Faren prøvde gjentatte ganger å få med ektefellen og barna til USA, men klarte ikke å overtale ektefellen. Noen år senere kom det melding om at han var død. Det har vært spekulert i om det var han selv som sendte meldingen for å kunne starte et nytt liv med ny ektefelle og barn, for 28 år senere sto dødsannonsen hans i avisen. Familien valgte da å anta at dette var en misforståelse.«Amalie Skram – Den femte store» av Carsten Gulheim, 2004.
Ekteskap Det første ekteskapet I 1863 ble Amalie Alver konfirmert, og på samme tid ble hun kjent med den ni år eldre skipsføreren Bernt Ulrik August Müller. Kort tid etter farens reise forlovet de seg og i 1864, da hun var knapt 18 år gammel, ble de gift. Dette skjedde trolig etter press fra moren, for Müllers familie hadde høy sosial status, noe hun mente var en fordel. Kort tid etter dro ektefellene Müller på en lang sjøreise til blant annet Mexico og Jamaica.
Da de kom hjem, bosatte de seg i Bergen igjen. Den første sønnen deres, Jacob, ble født i 1866, den andre, Ludvig August, kom til verden to år senere. Amalie ble med ektefellen ut på reise igjen, og denne gangen var også de to sønnene med. Reisen gikk jorden rundt og varte fra 1869 til 1871.
miniatyr|venstre|Amalie Müller i 1869.
Amalie Müller var uvitende om seksualitet og reagerte avvisende og med kulde på den erotiske virkeligheten som møtte henne i ekteskapet med Müller. Først mer enn 20 år senere i brev til sin fremtidige andre ektefelle Erik Skram kommer dette langsomt frem og hun gjør bruk av sine egne erfaringer litterært blant annet i Forraadt fra 1892 hvor barnebruden Aurora, kalt Ory, 17 år gammel gifter seg med den 32 år gamle skipskapteinen Riber.
Etter at de kom hjem til Bergen i 1871, ble Amalie radikalisert gjennom kontakt med det radikale miljøet rundt Bergens Tidende. Hun ble også med i et amatørteater og skrev sin første litteraturanmeldelse. Den ble utgitt anonymt i Bergens Tidende 17. februar 1877 og omhandlet den danske forfatteren Jens Peter Jacobsens debutarbeide Fru Marie Grubbe.Liv Køltzow side 171–172
Avstanden til ektemannen ble stadig større. Hun søkte skilsmisse på grunn av ektefellens utroskap, men svigerfamilien prøvde å presse henne til å la være på grunn den oppsikten og belastningen en skilsmisse ville vekke. Dette var medvirkende til at hun fikk nervesammenbrudd, og i desember 1877 ble hun lagt inn på Gaustad asyl.
Hun var på Gaustad i omtrent et år, og flyttet ikke hjem til Bergen igjen etter at hun ble skrevet ut. I stedet tok hun inn hos brødrene sine, først hos Wilhelm som bodde i Kragerø og deretter hos Ludvig i Fredrikshald.
Senere flyttet hun til Kristiania. På denne tiden skrev hun flere litteraturanmeldelser og især om den nye naturalistiske litteraturen. Hun anmeldte blant annet Et dukkehjem av Henrik Ibsen. Hun hadde også nær kontakt med Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg. Rundt 1881 prøvde hun å få ut sin første fortelling Byråsjef Krog’s, mens hun skrev på sin debutroman Constance Ring, men ingen ville trykke fortellingen på grunn av innholdet som omtalte det tabulagte emnet kjønnssykdommer.
Det andre ekteskapet miniatyr|Harald Slott-Møllers dobbeltportrett av Amalie Skram (1846–1905) og hennes andre ektemann, den danske forfatteren og journalisten Erik Skram (1847–1923), er utstilt i Bergen Offentlige Bibliotek.
I august 1882 møtte Amalie Müller den danske forfatteren og journalisten Erik Skram som hadde kommet til Kristiania i anledning feiringen av at det var 25 år siden Bjørnstjerne Bjørnson ga ut Synnøve Solbakken.Janet Garton side 28 I den nærmeste tiden hadde de en omfattende korrespondanse før Amalie Müller reiste fra Norge for godt i mars 1884 og de giftet seg i Københavns Rådhus 3. april samme år.Janet Garton side 26
miniatyr|Krittegning av Erik Henningsen fra 1910: «Et møde i Bogstaveligheden 1. marts 1882», Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot. På bildet ses J.P. Jacobsen som leser høyt, Erik Skram helt til venstre.
I København kom Amalie Skram inn i ektefellens omgangskrets som hun allerede var kjent i fra Norge; blant annet Georg Brandes, Edvard Brandes, Holger Drachmann, Sophus Schandorph og J.P. Jacobsen. Erik Henningsen har laget en krittegning fra et av møtene hvor disse var samlet i den litterære foreningen Bogstaveligheden. Her er Erik Skram avbildet helt til venstre i bildet.
På denne tiden skjøt karrieren hennes fart. Hun debuterte som romanforfatter med Constance Ring i 1885 i kommisjon hos Olaf Huseby & co. i Kristiania og hun betalte trykkeutgiftene selv. Boken skulle opprinnelig gis ut på Gyldendal i København og var ferdig trykt da forleggeren Frederik Hegel ville at hun skulle stryke noen avsnitt han mente var støtende. Dette ville hun ikke og Hegel stoppet derfor utgivelsen. I et brev til Amalie Skram skrev han:Janet Garton side 62–63
miniatyr|venstre|Sct. Hans Hospital i Roskilde hvor Amalie Skram var pasient. Her fra rundt 1870. Fra J.P. Trap: Kongeriget Danmark utgitt i 1872.
Dette ble katastrofalt for Amalie Skram, det var vanskelig å finne en forlegger som ville gi ut en bok refusert av Gyldendal og i tillegg fikk det økonomiske konsekvenser. Hun hadde allerede mottatt et forskudd på kroner som skulle betales tilbake. Det var ikke før med Professor Hieronimus i 1895 at hun fikk en bok antatt på Gyldendal i København.
Amalie og Erik Skram delte det økonomiske ansvaret for familien og levde på mange måter et moderne liv. I 1889 fikk de datteren Ida Johanne. Amalie var da 43 år gammel. Ektefellen var en god støttespiller for Amalie og ekteskapet hadde uten tvil mange gode perioder, men var også preget av mistro på grunn av Amalies sjalusi.
I 1894 la hun seg inn på Kommunehospitalets 6te Afdeling i København. Senere ble hun overflyttet til sinnssykehuset Sct. Hans Hospital ved Roskilde. Det var fra disse to oppholdene hun hentet inspirasjonen til de to sinnssykehusromanane, Professor Hieronimus og På Sct. Jørgen, begge fra 1895.
Da hun kom ut fra Sct. Hans Hospital flyttet Amalie tilbake til København og Erik Skram og datteren, kalt Småen. Samlivet mellom ektefellene ble mer og mer vanskelig, både fordi hun følte seg sviktet da han ikke hadde besøkt henne under sykehusoppholdet og fordi hun stadig kom med beskyldninger om at han hadde vært utro.Blant annet kap.31, 32 og 33 hos Janet Garton I 1899 flyttet de fra hverandre og tok ut separasjon. Ifølge separasjonsbevillingen datert 13. januar står det at «Protokolsekretær Asbjørn Oluf Erik Skram og Hustru Bertha Amalie f. Alver ej længer kan leve i Fællig med hinanden formedelst deres Gemytters Uoverensstemmelse.»Janet Garton side 318
De siste årene miniatyr|Bispebjerg kirkegård i København.
Etter separasjonen fra Erik Skram ble Amalie boende sammen med datteren. I 1899 skrev hun en artikkel i Verdens Gang hvor hun ga uttrykk for sin skuffelse over hvor dårlig mottatt hun var som forfatter i Norge og derfor kalte seg «dansk forfatter».
To år etter fikk hun diktergasje fra Danmark etter avslag på flere søknader til den norske staten. Amalie Skram følte seg så avvist i Norge at hun ønsket seg, og fikk, påskriften «dansk Borger, dansk Undersaat og dansk Forfatter» på urnen sin. Likevel er det i Norge hun i ettertid har fått størst betydning, mens hun i dansk litteraturhistorie har en langt mer beskjeden rolle.
Hun døde den 15. mars 1905 i København, med verket Mennesker ufullført. Hun ble gravlagt på Bispebjerg Kirkegård i København. Graven ble slettet i 1927 og asken overført til en fellesgrav.
Forfatterskapet Tema Amalie Skram var naturalist og opptatt av klasseskiller, kvinneundertrykkelse og dobbeltmoral. Hun ønsket blant annet å klarlegge om psykiske problemer kom av arv og miljø, og hvordan den moderne legevitenskapen kunne misbrukes. Den såkalte «medlidenhetens estetikk» står sentralt i store deler av det hun har skrevet. Skram har også skrevet om barn, om hvor avhengige de er av de voksne rundt seg og hvordan forskjeller i gutte- og jenteoppdragelsen fører til ulike kjønnsroller.
Forfatterskapet hennes er i sterkere grad enn hos andre diktere fra 1880- og 1890-årene preget av en dyp pessimisme. Denne pessimismen har likevel med seg et klart kritisk perspektiv, der kritikken mot tingliggjøring, umenneskeliggjøring og kvinneundertrykking i det fremvoksende kapitalistiske samfunnet står sentralt.Jon Elster i Pax Leksikon, Oslo 1980.
Samtidig viser hun en gjennomgående medfølelse for dem hun forteller om i bøkene sine, og det er nettopp dette som er sagt å være den fremste litterære holdningen hennes. I et brev mot slutten av livet skrev hun: «Jeg synes saa Synd i os alle sammen … Er vi ikke alle Produkter, som er og maa være, som vi er?» Amalie Skram oppfordret også til å «Arbejde, Arbejde for at lindre».
Ekteskapsromanene Hun debuterte i 1882 med novellen «Madam Høiers Leiefolk», og fikk sitt gjennombrudd tre år senere da Constance Ring kom ut. Denne fortellingen danner etter hvert det man kan kalle starten på ekteskapsromanene i forfatterskapet, sammen med Lucie, Fru Inés og Forraadt. I disse romanene setter Amalie Skram ekteskapet, og særlig seksualitetens plass i samlivet, under debatt. Hun skildrer følgene av den store ulikheten mellom menn og kvinner når det gjelder seksuell erfaring. Generelt er kvinnene hun skildrer uvitende om seksualiteten, mens mennene som kvinnene gifter seg med er eldre og har hatt erotiske erfaringer før ekteskapet. Skram kritiserer dobbeltmoralen i samfunnet der det er sosialt akseptabelt at mennene er utro mens kvinnene blir plassert på sidelinjen.