thumb|Armenias utstrekning gjennom tidene Armenias historie dekker et større område enn dagens Armenia. Det historiske Armenia omfatter også store områder i dagens østlige Tyrkia, og disse blir også i politiske sammenhenger innen enkelte kretser omtalt som Vest-Armenia eller Det armenske høylandet. Det historiske Armenia omfattet blant annet store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia.

Armenia er et meget gammelt land med røtter flere tusen år tilbake og regnes for å være verdens eldste land. Selve armenernes historie går trolig tilbake til 10 000 år f.Kr Moses fra Khoren krediteres for verket Armenernes historie, som beskriver landets historie tilbake til oldtiden.

Som statsdannelse har dagens Armenia røtter helt tilbake til antikken og kan ha hatt sin vugge ved Vansjøen i dagens Tyrkia. Landet nevnes i historiske kilder første gang av Dareios I av Persia i hans beskrivelser av erobringen av landet. Orontidenes dynasti regjerte fra 600 f.Kr og var noen ganger selvstendig og andre ganger under innflytelse av de ulike stormaktene.

I gammel tid var området en del av riket Urartu, hvis språk urartisk klassifiseres sammen med hurrittisk. Armensk språk utgjør en egen gren innen de indoeuropeiske språk, og ser ut til å ha sin opprinnelse i Det armenske høylandet. Innbyggere i området ser ut til å ha begynt å tale dette språket i forbindelse med dagens armenske stat på 500-tallet f.Kr Språket har lånt flere ord fra urartisk, noe som vitner om en lang tid med bilingvisme.

Den tidligste historien thumb|Armenia hadde sin største utstrekning under Tigranes den store

Det armenske høyland Det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge, grenser til Kaukasus i nord, Zagros i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Det var her jordbruket og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjonen, det var her de første megalittiske bygningene ble reist og herfra de ulike metallene, slik som bronse og jern, først ble oppdaget.

Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå, etter utgravninger i Hamoukar i Jazira-regionen i nordøstre Syria, kommet frem til at også byene først oppsto i det armenske høylandet. Hamoukar huser restene av en av verdens eldste byer, noe som har fått forskere til å anta at byer i denne delen av verden oppsto mye tidligere enn man det man hadde antatt og at det var dette som med rette kan kalles for sivilisasjonens vugge.

Göbekli Tepe ble dannet av jegere og samlere, som levde i landsbyer omkring 10 000 f.Kr, som vil si før man gikk over til å bli bofaste. Strukturene stammer ikke kun fra før man begynte å lage keramikk, metall og oppfant skriften og hjulet, men ble bygget før den neolittiske revolusjonen, som vil si før jordbruket og dyreholdet omkring 9000 f.Kr Før utgravningene begynte hadde et kompleks på et slikt nivå fra denne tiden blitt tenkt på som umulig.

Den neolittiske revolusjon Khabur er den største sideelva til Eufrat i Syria. Siden 1930-årene har det blitt gjort mange arkeologiske utgravninger i Kahburdalen, og de indikerer at det har bodd folk her siden eldre steinalder. Viktige steder som er utgravd er blant annet Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan, Tell Mashnaqa, Tell Mozan og Tell Barri.

Det såkalte gamle Europa, som vil si den europeiske jordbruksbefolkningen, samt dem som etablerte neolittiske samfunn i Kina og India, Mesopotamia, inkludert sumererne, og Egypt, har alle sin bakgrunn fra dette området.

Senere fulgte indoeuropeerne, som trolig har sine røtter i Kura-Araxeskulturen, også kjent som Shengavit, i det armenske høylandet med senter for spredning i Jerevan, eller rett nord for Kaukasus, men med sterk innflytelse fra kulturen som eksisterte i det armenske høylandet, og semittene, som har sitt utgangspunkt i Syria.

Det blir generelt antatt at protoarmensk-talende ankom fra en paleobalkansk kontekst til Anatolia fra omkring 1200 f.Kr, og over tiden spredde seg østover til det armenske høylandet, men andre, inkludert Thomas Gamkrelidze og Vyacheslav V. Ivanov, plasserer det proto-indoeuropeiske hjemlandet i det armenske høylandet, noe som passer med den armenske hypotesen vedrørende det indoeuropeiske urhjemmet.

Kura-Araxeskulturen, som hadde nær kontakt med Majkop kulturen i det nordlige Kaukasus, hadde bakgrunn i den første transkaukasiske kulturen, Shulaveri Shomu-kulturen, som igjen hadde sine røtter i Tell Halaf og Tell Hassuna-kulturene. I etterkant av Kura-Araxes kulturen, som trolig var en multilingvistisk kultur, oppsto trialetikulturen, som var en kulturhorisont som oppsto i Kaukasus omkring 2000 f.Kr

Hurriere og urartiere Et tidlig navn på armenerne, som blir nevnt i mesopotamiske og egyptiske kilder som kan dateres tilbake til bronsealderen, var urartiere, som vil si ariere (ar-i-ere), ettersom ar betyr ild, lys, belysning, sol, gjenkomst og fruktbarhet, det å skape eller guddommelig. Roten av ordet blir blant annet funnet i Arev (sol), Arpi (lys fra himmelen), Ararich (gud eller skaper), Ararat (som vil si stedet for skapelsen), Arta, og så videre. Byen Ardini, også kjent som Muṣaṣir (Mu-ṣa-ṣir), som betyr slangens utgangspunkt på assyrisk, var det religiøse senteret for urartiernes hovedgud Haldi i Urartu (Ararat).

Hurrittene (kileskrift: Hu-ur-ri), et oldtidsfolk i det nordlige Mesopotamia i løpet av bronsealderen som snakket et hurro-urartiske språk, er forbundet med både urartierne og armenerne, som de også delte sin kultur med. Det armenske ordet hur/hur-ri er en variant av ar/har/hur. Det meste av hurrittenes oppkonstruerte historie stammer fra dokumenter funnet i bibliotekene til andre av tidens folk, inkludert hettitene, akkaderne, sumererne og egypterne. Men alt tyder på at alle disse folkene hadde sine kulturelle røtter fra hurrittene, som synes å ha vært til stede i den transkaukasiske regionen siden tidenes morgen.

Både hurrittisk og urartisk regnes med i den alaroidiske språkfamilien, som trolig også inkluderer sumerisk og synes å være spesielt i slekt med nakh-språkene innen den nordøstkaukasiske språkfamilien, samt med haplogruppe J2, noe også sumererne i det sørlige Mesopotamia er. Urartisk er bevitnet fra 900-700-tallet f.Kr, som det offisielle skriftspråket i jernalderstaten Uratri, på assyrisk kjent som Urartu, som korresponderer med kongedømmet Ararat, også kjent som Van, og ble trolig talt av en majoritetsbefolkning i området rundt Van og det øvre Zab, som vil si den øvre delen av Tigris.

Hurrittisk må ha splittet av fra urartisk omkring 2000 f.Kr Dette på samme tid som da den største og mest innflytelsesrike hurrittiske nasjonen Mitanni i det armenske høylandet ble dannet. Urartisk er for eksempel nærmere den såkalte gammel-hurrittiske formen enn til den formen som oppsto i Mitanni. En del toponymer, egennavn og annen terminologi i Mitanni blir ansett for å være et indoarisk superstratum, noe som tyder på at en indoarisk elite satte seg selv som herskerklasse overfor hurrittene som en del av den indoariske ekspansjonen, selv om også hurritter ble inkludert blant herskerklassen.

Ved tidlig jernalder hadde hurrittene i stor grad blitt assimilert med andre folk, kanskje bortsett fra kongedømmet Urartu på det armenske høylandet i østlige Anatolia, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen. I sin største utstrekning strakk staten seg fra Kaukasus og til hva som i dag er det sentrale Tyrkia, Libanon og Nord-Iran. Grunnleggeren av staten Urartu, som blant annet inkluderte landet Nairi, som har blitt som beslektet eller identifisert med Urartu og Subartu, var Aramé, som samlet alle fyrstedømmene i det armenske høylandet og ga seg selv tittelen «Konge av konger», som var den tradisjonelle tittelen på Urartus konger.

Forskerne mener at Urartu er en akkadisk variant av Ararat som er nevnt i Det gamle testamente, og faktisk er Araratfjellet lokalisert i samme område som oldtidens urartiske rike, bortimot 120 km nord for dens tidligere hovedstad. På den trilingvistiske Behistuninnskriften skrevet på ordre av Darius den store av Persia i 521/520 f.Kr blir landet referert til som Urartu på assyrisk, Arminiya på gammelpersisk og Harminuia på elamittisk. Det semittiske tu, som betyr folkegruppe, ble rett og slett skiftet ut med det gammelpersiske men, som tilsvarer tu, samt pålagt endelsen -ia.

Hayasa Armenere er ifølge lingvisten Igor M. Diakonoff et amalgam av hurritter (og urartiere), anatoliske luviere (hettitter) og protoarmenske mushkier (eller armeno-frygiere), som bar deres indoeuropeiske språk østover i Anatolia. Anatolisk, som blant annet inkluderer luvisk og hettittisk, er det første leddet i den indoeuropeiske språkstammen, mens gresk-armensk-arisk er den siste.

Navnet Armenia stammer fra Armenak eller Aram, som var etterkommer av den armenske patriarken Haik, som er stamfar for alle armenere. Det opprinnelige armenske navnet for landet var Haik. Hayer betyr far på armensk. Armenerne kaller i dag seg selv for Haik, eller Hay, og det armenske endonymet for Armenia er Hajastan, ettersom man la til et -stan-suffiks. Stan betyr land på persisk. Likheten mellom navnet Hayasa, en bronsealderkonføderasjon dannet mellom de to kongedømmene Hayasa og Azzi i det armenske høylandet, og endonymet for armenerne og deres land har ført til at man antar at Hayasa-Azzi var involvert i den armenske etnogenesen.

Enkelte antar at armeno-frygerne etter den frygiske invasjonen av hettittene ville ha bosatt seg i Hayasa-Azzi, og blandet seg med lokalbefolkningen, som på dette tidspunktet allerede var spredd i de vestlige regionene av Urartu. Etter at Urartu hadde falt dominerte armenerne høylandet og absorberte deler av den tidligere urartiske kulturen i prosessen. Armenerne ble dermed den direkte etterkommer av kongedømmet Urartu og den hayasiske adelen ville ha tatt kontroll over regionen og folk adoptert deres språk.

Kongedømmet Armenia

Armenere nevnes i greske og persiske kilder i århundrene før vår tidsregning. Etter at Urartu falt på 600-tallet f.Kr oppsto kongedømmet Armenia som eksisterte fra 321 f.Kr til 428 e.Kr Dette var delt inn i påfølgende tre dynastier: Orontide-dynastiet, også kjent under endonymet Yervanduni (553–200 f.Kr), artaxiade-dynastiet (189 f.Kr–12 e.Kr) og arsacide-dynastiet, også kjent som arshakuni-dynastiet (52–428). Landet omfattet blant annet store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia.

Bakgrunnen til det armenske kongeriket er å finne i en av det persiske akameniske imperiets satraper kalt Armenia, som ble dannet av territoriet Urartu etter at det ble erobret av mederne i 590 f.Kr Satrapen ble i 321 f.Kr, etter den makedonske keiser Aleksander den stores erobring av Persia, til et kongedømme under orontide-dynastiet og innlemmet som et av de hellenistiske kongedømmene i Selevkideriket.

Under selevkide-imperiet ble den armenske tronen delt i to – Armenia og Sophene – hvorav begge kom under artaxiade-dynastiet i 189 f.Kr under Den romerske republikks østlige ekspansjon, som nådde kongedømmet Armenia under Tigranes den store sitt høydepunkt fra 83 til 69 f.Kr Dette etter å ha reinkorporert Sophene og erobret det som var igjen av det fallende selevkide-imperiet, noe som endte dets eksistens og gjorde Armenia til et imperium.

I en kort periode var landet et av de mektigste i regionen, men dette tok slutt da landet tapte en krig mot Den romerske republikk i 66 f.Kr, men Armenia mistet allikevel ikke sin selvstendighet. Tigranes beholdt makten som en alliert av Romerriket fram til sin død i 56 f.Kr De gjenværende artaxiade-kongene styrte som klienter av Romerriket frem til de ble veltet i år 12 på grunn av en mulig allianse med Romerrikets hovedrival Partia. Armenia kom under romersk kontroll til å bli mer orientert vestover, både politisk, filosofisk og religiøst.